Kvinneguiden

To av de siste romanene jeg leste før jeg begynte på Lina Wolffs De polyglotte elskerne, var Conversations With Friends av irske Sally Rooney og Den andre kvinnen av svenske Therese Boman. De to sistnevnte har påfallende mange likheter, utover det å være kritikerroste bestselgere. Begge romanene har en tydelig intellektuell nerve. De kvinnelige hovedpersonene har bakgrunn fra arbeiderklassen, men graviterer mot akademia. De tenker på, og snakker om, alt fra klassemotsetninger, identitet og litteratur til konflikter i Midtøsten. Samtidig er handlingen i begge romanene drevet fram av konvensjonelle motsetninger. Den kvinnelige hovedpersonen er ung, vakker og smart. I begge romanene innleder hun også et «forbudt» forhold til en eldre, gift, kjekk og litt mystisk mann.

En «interessant» kvinneskikkelse er så mangt, både i litteratur, på film og i virkeligheten. Men av og til, som i lesningen av Conversations With Friends og Den andre kvinnen, kan jeg irritere meg over hvor ofte jeg treffer på den samme kvinneskikkelsen om og om igjen: Den ufeilbarlige, uimotståelige og litt skjøre kvinnen – som i en tenkt fortsettelse av handlingen klarer seg utrolig bra videre i livet. Det er som om man kunne mistenke forfatterne av de to bøkene for å tro at de, for å få leseren til å ta parti med den kvinnelige helten, må gi henne en slank kropp, et vakkert ansikt, lysende framtidsutsikter og en nesten mytisk tiltrekningskraft. Er det kiosklitteratur og Hollywood-filmer som har påvirket utformingen av slike kvinnelige karakterer?

En trøstesløs skikkelse

De polyglotte elskerne avløser uansett den svakt påfallende tendensen med uovertrufne kvinneskikkelser. Ellinor, den kvinnelige hovedpersonen til Lina Wolff, er rett og slett litt dorsk. Hun mangler ambisjoner, er ikke særlig begavet og virker på ingen måte særlig yndig. Utgangspunktet oppleves altså befriende. Det gjør også, langt på vei, verket i sin helhet.

Wolff, som er tidligere vinner av den svenske litteraturprisen Augustprisen, har skrevet en tredelt roman. Sentrum for handlingen er et bokmanus som allerede tidlig i fortellingen går opp i flammer. Gjennom en flerstemt fortelling vokser historien om manuset gradvis fram etter som handlingen beveger seg videre fra Ellinor og over til manusets forfatter og siden til en kvinne i en italiensk landsby.

De polyglotte elskerne har flere likheter med allerede nevnte og . Også hos Wolff møter vi en kvinne med bakgrunn fra arbeiderklassen på den svenske landsbygda. Også her er det elskere, spenninger og mystikk – men Wolff utforsker en fortelling der den kvinnelige helten ikke er noen uovertruffen fristerinne, men i stedet en litt trøstesløs skikkelse. Ellinor blir ikke drevet av begjær, men av en slags likegyldig innstilling til livets tilfeldigheter. Resultatet føles nytt, friskt og tillitvekkende.