Fire romaner inn i forfatterskapet får Bjørn Vatne med Underliv endelig inn en litterær fulltreffer, fylt til randen med gode vibrasjoner.
Bjørn Vatne. Foto: Julie Pike/Gyldendal
Arnstein Lunde, hovedpersonen i Bjørn Vatnes Underliv, er på mange måter en gjenkjennelig figur i det norske romanfaunaen anno 2022. Han er, kort fortalt, en mann i dyp åndelig, seksuell og økonomisk midtlivskrise. Utrangert og forsoffen ser han ekteskapet, farskapet og posisjonen sin i lokalsamfunnet – den lille bygda Vågheim utenfor Ålesund – smuldre og gå i oppløsning. Barnehagen – hvor Lindis, kona hans, jobber – skal kanskje legges ned, og da hun antyder at hun må pendle til Ålesund, mer enn aner Arnstein at hun også øyner et håp i dette, i å kunne komme unna ham, ungene og stedet de bor på. Kanskje ser hun seg også om etter en elsker. Hun foreslår at Arnstein lider av testosteronfall og kanskje bør oppsøke en lege.
Når disse kjensgjerningene går opp for vår mann, reagerer han først som en annen Elias Rukla, og herper en utskåret revefigur på en lokal bru, som Lindis selvsagt straks tvinger ham til å erstatte. Men Underliv er langt fra noen tradisjonell fortelling om et samfunn i forfall, om hvordan historiens og kapitalismens beltehjul moser individene til gugge og etterlater dem som en fuktig flekk i en rundkjøring. Tvert imot er den blitt en oppløftende roman om en mann som finner ut at han har tillatt seg selv å bli noen han helst ikke vil være – «en godt gjømt fis i samfunnets buksestoff» – og som langt på vei lykkes i gjøre noe med det, via en feilforsending av dildoer til den smålåtne nettbutikken han driver, fiskogelektro.no. Veien til lykken går i dette tilfellet gjennom både libido og økonomi, og er like viktig for samfunnet som for individet.
Frem til nå har Vatne skrevet skarpe, dristige og tankevekkende romaner om forholdet mellom inhumane systemer og brysomme individer, gjerne plassert i en nær og gjenkjennelig ålesundsk fremtid, men med trøblete, antiklimaktiske og vage avslutninger. I Nullingen av Paul Abel (2018) gjennomfører miljøpartiet Pan-etisk forbund et teknologisk implementert statskupp i økologiens tjeneste, og de få som stritter imot dette utopiske diktaturet må finne seg i å bli marginalisert, og etter hvert også «nullet» og destruert. I (2020) går hovedpersonen Remi med på å holde liv i kjæresten Odas bevissthet post mortem, via et radikalt forskningsprosjekt ved NTNU, bare for å måtte erkjenne at han har dømt henne til et evig, ikke-kroppslig helvete.