Avtrykk og nærvær

«Det store sviket i dag skjer ikke mot diktsamlingen, men mot skriften», skrev Inger Elisabeth Hansen her i Vinduet i 1993 i en brevveksling med Gro Dahle om diktsamlingens potensielle død. «Den økende skrift-fiendtligheten rammer evnen til erfaring, til fastholdelse, til kritisk tenkning», skriver Hansen til sin yngre kollega. Over tretti år senere kan man lett grøsse over hvordan samfunnets «skrift-fiendtlighet» ser ut i dag! Men poenget her er ikke å peke på hvor raskt det har gått nedover, ei heller å kle 1990-tallets kriseerklæringer i rosenrøde gevanter.

Med Hansens nyeste samling for hånden er det snarere slående hvor jevnt og energisk hun har arbeidet for skriftkulturen. Helt siden debuten i 1976 har Hansen markert seg som en poet med utsyn. Via henvisninger til latinamerikansk litteratur og historie, til Dødehavsrullene og oldtidsalfabeter, og ikke minst via sine mange gjendiktninger, har Hansen brakt et bredt referanseregister inn i det norske.

Opplysningsarbeidet fortsetter i Rekyler. forsøk og dokumentariske fabler, der tekstene tar sats i historiske hendelser så vel som personlige erfaringer. De beveger seg fra Bibelen til Bartolomé de las Casas, fra flyktningkrise til folkemord, fra familiefotografier til en død hund på motorveien utenfor Mexico by. Den skrivende skriver i det som allerede er skrevet, kunne man si; som sedvanlig hos Hansen bindes menneskelig erfaring sammen med den kollektive hukommelsen, ispedd en solid dose fantasi.

Rekyler er utgitt uten sjangerbetegnelse, men selv om tekstene ikke er satt opp som dikt, gjør de ofte bruk av poesiens logikk. Selve tittelen betegner den bevegelsen bakover som kommer ved avfyringen av et våpen, det lille rykket ved skuddløsningen. I boken finner man igjen denne doble bevegelsen framover og bakover, som sett med historiens briller ofte er fortvilende: Hansen stiller for eksempel spørsmål som dette: «Hvem skapes vi om til i denne brå rekylen tilbake til krig, i dette vendepunktet. Hvem husker vi med?»

Som litterær form blir dobbeltbevegelsen derimot også håpefull: Gjenskriving åpner for endring. Rekyler består av daterte tekster, ofte i par, skrevet som svar, utvidelser og reaksjoner – ikke bare på historiske tekster og forgjengere, men også på tidligere tekster av Hansen selv. Slik blir det tydelig at Hansen ikke ser historien som én lineær bevegelse, men bølgende fram og tilbake, i en dynamisk vekselvirkning mellom det som har vært, det som er, og det som ennå kan komme.

Teksten «Fnokk 1991» ble først trykt i den prosalyriske utgivelsen Pinlige historier (1991), Hansens femte utgivelse. I en symbolsk, drømmende og detaljrik stil skildres et klassedelt, urbant landskap der fortelleren går forbi en død hund hver dag i ti dager. Forholdet mellom observasjon, handling og etisk ansvar går som en strime gjennom teksten, men det er først i oppfølgeren, «Fnokk 2024», at stedet blir konkret: Fortelleren befinner seg i Mexico for å forske på kolonihistorie. Igjen hører vi om den døde hunden, det er tydelig at Hansen anno 2024 skriver om den samme reisen, bare med et åpnere kartotek: Her sees datidens (som også er nåtidens) klassedelte Mexico i lys av landets kolonihistorie, aztekermyter blandes inn i Hansens egne opplevelser, ubehaget over å tilhøre den hvite, herskende klassen. «Fnokk 2024» kombinerer drømmesymbolikk og hverdagslig erfaring med historiske og sosiokulturelle sammenhenger. Teksten viser den store bevegelsen utover (og innover!) i Hansens forfatterskap – en bevegelse som heldigvis også kan skimtes i den norske litteraturen som helhet hvis man ser på utviklingen fra 1993 til i dag.

En lignende, om enn ikke like voldsom,utvidelse av et motiv finner man også i «Foten 2015» og «Foten 2025», der den første teksten dreier seg om flyktningkrisen. Her handler det om menneskeføtter på en motorvei, om kroppen som transportmiddel, standardisering og kartlegging: Foten er både en fysisk og en symbolsk målestokk, knyttet til europeiske målestandarder og sumerisk kileskrift, til migrasjonens spor på motorveien – en tilstedeværelse som ikke passer inn i dagens europeiske selvforståelse og infrastruktur («En motorvei gjennom Europa ble skapt for fri flyt av krigsmateriell, inkludert menneskemateriell, men det var for lenge siden, på det feilkoblete kartet, på det vi har lagt bak oss. På dagens kart, blir det sagt, skal en motorvei gjennom Europa være skapt for fri flyt og ferdsel på hjul, fri handel med varer og mennesker, frie tjenester og turisme.»). I «Foten 2025» slår Hansen ironisk fast at det i dag er mer naturlig å se verdens flyktninger ovenfra, i droneperspektiv. Anno 2024 har de omtrent forsvunnet fra både politisk og personlig erindring, og Hansen trekker linjen til tapte sivilisasjoner som Syrias Ugarit. «Jeg vil dikte at presset fra alle kilebeina i alle føttene på vei fra sørøst mot nordvest prenter avtrykk ned i asfalten, og at dette utgjør en skrift», skriver hun, med berettiget harme.

Rekyler avsluttes med «Liten lignelse om en robotmaker», to korte fabuleringer over menneskets forhold til maskin, om det menneskeliges betydning. I ekte Frankenstein-stil konfronteres robotmakeren med tid og dødelighet gjennom skapelsen av en perfekt versjon av ham selv. Ironisk nok vekker disse tekstene mest av alt tanker om spørsmålene Hansen ikke stiller her, nemlig hvordan teknologien nå endrer oppfattelsen av det menneskelige også på et språklig plan. Dagens språkmodeller genererer tekst på rekordtid og tas i bruk av stadig flere, samtidig som de er kommersielt styrte. Hva vil språkmodellenes forming av vår tankemåte bety for skriftkultur, som til nå har utviklet seg gjennom langsommere refleksjon, gjennom erfaring og historisk forankring? Fordi Rekyler er så forankret i fordums litteratur, som Hansen planter om i årsfrisk jord, står boken på terskelen til en rekke slike spørsmål. Jeg skulle gjerne ha sett dem formulert.

I det nevnte brevet til Gro Dahle fra 1993 skriver Hansen følgende: «Skrift er lagring og overlevering. Hva ønsker jeg å oppnå i diktet? Nærvær, evnen til nærvær, retten til nærvær. Retten til nærvær i sine egne sanser, sine egne erfaringer. Retten til nærvær i en fortid, en framtid. Evnen til nærvær i den andre. (…) Glemselen former hukommelsen. Nærvær forutsetter glemsel.» Sitatet føles nesten profetisk nå, nettopp fordi dagens skriftteknologi har gjort skrivingens eksistensielle rolle og historiske betydning langt tydeligere. At skriftens evne til å fange erfaring og etterlate spor står i fare i dag, er hevet over tvil. Med Rekyler forsetter Hansen like fullt å utforske litteraturens rolle som budbringer og minnebærer. Dette er et forfatterskap som gjennom dokumentarisk presisjon, nysgjerrig kildebruk og poetisk frigjøring minner oss om litteraturens uvurderlige verdi.