Avtrykk og nærvær

«Det store sviket i dag skjer ikke mot diktsamlingen, men mot skriften», skrev Inger Elisabeth Hansen her i Vinduet i 1993 i en brevveksling med Gro Dahle om diktsamlingens potensielle død. «Den økende skrift-fiendtligheten rammer evnen til erfaring, til fastholdelse, til kritisk tenkning», skriver Hansen til sin yngre kollega. Over tretti år senere kan man lett grøsse over hvordan samfunnets «skrift-fiendtlighet» ser ut i dag! Men poenget her er ikke å peke på hvor raskt det har gått nedover, ei heller å kle 1990-tallets kriseerklæringer i rosenrøde gevanter.

Med Hansens nyeste samling for hånden er det snarere slående hvor jevnt og energisk hun har arbeidet for skriftkulturen. Helt siden debuten i 1976 har Hansen markert seg som en poet med utsyn. Via henvisninger til latinamerikansk litteratur og historie, til Dødehavsrullene og oldtidsalfabeter, og ikke minst via sine mange gjendiktninger, har Hansen brakt et bredt referanseregister inn i det norske.

Opplysningsarbeidet fortsetter i Rekyler. forsøk og dokumentariske fabler, der tekstene tar sats i historiske hendelser så vel som personlige erfaringer. De beveger seg fra Bibelen til Bartolomé de las Casas, fra flyktningkrise til folkemord, fra familiefotografier til en død hund på motorveien utenfor Mexico by. Den skrivende skriver i det som allerede er skrevet, kunne man si; som sedvanlig hos Hansen bindes menneskelig erfaring sammen med den kollektive hukommelsen, ispedd en solid dose fantasi.

Rekyler er utgitt uten sjangerbetegnelse, men selv om tekstene ikke er satt opp som dikt, gjør de ofte bruk av poesiens logikk. Selve tittelen betegner den bevegelsen bakover som kommer ved avfyringen av et våpen, det lille rykket ved skuddløsningen. I boken finner man igjen denne doble bevegelsen framover og bakover, som sett med historiens briller ofte er fortvilende: Hansen stiller for eksempel spørsmål som dette: «Hvem skapes vi om til i denne brå rekylen tilbake til krig, i dette vendepunktet. Hvem husker vi med?»