Gyldendal logo
search-button
Av
Carina Elisabeth Beddari
Anmeldelse.
Publisert 11. mai 2026.

Når kapitalismen blir pensum

Agri Ismaïls hyllede debutroman Hyper vil gjerne være den store samtidsromanen om finans og rotløshet, men ender opp som en pedagogisk bekreftelse av alt vi allerede vet.

Anmeldelse.
Publisert 11. mai 2026.
Av
Carina Elisabeth Beddari

Agri Ismaïl
Hyper
Roman, 429 sider
Oversatt av Gøril Eldøen
Bonnier, 2026

Foto: Märta Thisner / Bonnier Norsk Forlag
Foto: Märta Thisner / Bonnier Norsk Forlag

Hittil har de ikke skapt mye debatt, men to ulike essay om samtidsromanen har dukket opp denne våren. I BLA nummer 3/26 skriver kritiker Eirik Riis Mossefinn om den norske samtidsromanens manglende vilje til storhet. Han hevder at dagens romaner ofte preges av en «tafatt hverdagsrealisme»: Heller enn å utnytte sjangerens tradisjonelle kraft til å bygge verdener og avsløre komplekse samfunnsmessige sammenhenger, fungerer de som en slags formløs journalføring over «sjelens livestream». Mossefinn etterlyser en mer offensiv forfatterstand som tør å eksperimentere med form for å gi motstand til den digitale tidsalderens krav om umiddelbarhet. I det nyeste nummeret av BLA følger forfatter Ragnhild Eskeland opp med et essay som tar for seg hvordan den norske realistiske prosaen har stivnet i en fastlåst mal. Hun argumenterer for at dagens forfattere følger en «skriveskoleoppskrift» preget av motstandsløs prosa og trygg sannsynlighet. Eskeland hevder at vi dermed «kjøper realismen og taper erkjennelsen», fordi litteraturen har sluttet å utfordre leserens verdensbilde og i stedet har blitt et verktøy bekreftelse av det vi allerede vet.

Også jeg deler lengselen etter en bredside mot det forutsigbare i norsk samtidslitteratur; det er fristende å se de to essayene som symptomer på en kollektiv utmattelse over en realisme som har sluttet å utfordre. Jeg tenker på disse tekstene mens jeg leser svenske Agri Ismaïls hyllede debutroman, Hyper, som ble utgitt i Sverige i 2024 og kom på norsk denne våren. Ismaïls roman er, som Morgenbladets Arne Borge påpekte i sin anmeldelse, usedvanlig ambisiøs i en nordisk sammenheng. Romanen er på den ene siden en klassisk flettverksfortelling om en families skjebne over flere tiår; vi møter tre søsken og deres to foreldre, som alle har ulike innganger til hvordan livet skal leves i en senkapitalistisk verden hvor det personlige må vike for markedets logikk. Det mest utypiske ved Hyper – i nordisk sammenheng – er at det dreier seg om en kurdisk familie som i 1970-årene flyktet til London på grunn av farens politiske tilhørighet som en av grunnleggerne av det kurdiske kommunistpartiet.

Image

Agri Ismaïl
Hyper
Roman, 429 sider
Oversatt av Gøril Eldøen
Bonnier, 2026

Carina Elisabeth Beddari

Født 1987. Fast kritiker i Vinduet og Morgenbladet.

Meld deg på Vinduets nyhetsbrev!

Redaktør:
Kontakt:
Utgiver:
Gyldendal Norsk Forlag
Loading...

Hyper er på mange måter en fascinerende roman. På den ene siden har vi den irakiske eksilfortellingen, som er spent til det ytterste hos familiefaren Rafiq; han overlever et attentatforsøk i Bagdad, en hendelse som fungerer som det brutale startskuddet for familiens rotløshet. Som kontrast til farens utopiske håp (mens troen på en kommende revolusjon fortsatt lever, bruker han sine siste penger på å trykke kommunistiske løpesedler i en mørk leilighet i London) leser vi om barnas respektive tilpasning til verdensordenen. Eldstesønnen Mohammed, romanens første hovedperson, har for lengst byttet ut farens politiske manifest med finansanalyser. Hos Goldman Sachs navigerer han i et landskap der relasjoner er redusert til tallverdier, og der han selv har trimmet navnet sitt ned til en «M» for å øke sin egen markedsverdi. Det absurde høydepunktet i hans karriere er forsøket på å selge inn «islamske kredittkort» etter 2008-krakket – et produkt designet for å omgå renteforbudet. Slik reduseres religion og etikk til en ren markedsføringsgimmick overfor desperate investorer.

Dette er en verden som sjelden skildres i litteraturen – og merk, enda sjeldnere i den ambisiøse nordiske samtidslitteraturen. De fleste forfattere har bakgrunn fra, tja, diverse fag på et humanistisk fakultet og et par skriveutdanninger; antagelig fremstår finansverdenen rett og slett for fjern? Eller er det mulig at grunnen til at finansverdenen er vanskelig å skrive om ikke bare er kunnskapsdistansen, men også spørsmålet om hvordan det er mulig å skrive litterært godt om noe moralsk forkastelig? Hvordan skildrer man et menneske som har gjort seg selv til en ekstrem form for vare, uten at selve prosaen også blir en del av det samme varekretsløpet? Selv om alt lønnsarbeid innebærer en form for selvsalg, representerer finansbransjen i Ismaïls optikk en logikk der abstraksjonen er så total at menneskeheten knapt eksisterer utenfor regnearket. Spørsmålet blir om litteraturen i det hele tatt evner å trenge bak finansverdenens terminologi, eller om den bare blir stående på utsiden og skrape i glassfasaden med de samme gamle moralske klisjeene.

Hyper er åpenbart skrevet med en moralsk pekefinger hengende over skildringene av finanslivet og kapitalismen som sådan – også de andre to søsknenes liv preges av hyperkapitalismen. Siver selger luksusvarer i Dubai mens hun betrakter fremmedarbeidere som statister i sitt eget eksil, mens yngstebroren Laika driver med algoritme-trading fra en mørk leilighet i New York. Selv om jeg til fulle deler Ismaïls syn på verdensordenen, spør jeg meg flere ganger: Hva ville egentlig en faktisk finansadvokat sagt til dette? Ville hen kjent seg igjen? Og skal jeg virkelig le eller godte meg over at Mohammed mislykkes i sitt sosiale klatreprosjekt – eller for den saks skyld bli trist eller indignert – når det presenteres for meg på denne måten? Jeg mistenker det allerede tidlig i lesningen, og det bekreftes for meg underveis: Hyper er en roman som bekrefter alt det negative jeg tenker om finansverdenen, om Dubai, om lettjente tech-penger, om mangelen på fellesskap i Vesten. Hvorfor skal jeg gidde å lese dette når det utelukkende bekrefter mitt verdensbilde, aldri utfordrer det? Hvem er dette egentlig skrevet for?

I Morgenbladet (27. februar) forteller Ismaïl at han «ville skrive noe som fikk folk til å tenke at de ikke ville inn i finans», og i et intervju med det svenske tidsskriftet Vi hevder han at vi «ikke kan forstå kapitalens bevegelser lenger». I romanen fremstår påstanden om kapitalens ugjennomtrengelighet som en slags intellektuell kapitulering; når forfatteren har bestemt seg for at systemet er uforståelig, ender han opp med å skildre karakterene som rene viljeløse brikker i en dystopi vi allerede har akseptert. Denne tilnærmingen gjør at teksten ofte kveles av forfatterens forklaringsbehov. Ismaïl skriver frem karakterer vi forstår intellektuelt, men som vi sjelden føler med. Når Siver gråter på et bad i Dubai etter datterens strenge skoleintervju og lyset så slukkes av en bevegelsesdetektor fordi hun sitter for stille i sin egen sorg – eller når Mohammed kjenner panikken stige i takt med børskursene – fungerer det mer som illustrasjoner av sosiologiske poenger enn som skildringer av levende menneskers erfaringer. Innlevelsen blir instrumentell; vi inviteres til å observere karakterenes fremmedgjøring snarere enn egentlig å delta i den. Samtidig som Ismail eksplisitt uttrykker at han vil skille seg fra andre, mer glamorøse og ofte amerikanske finansfortellinger – med Bret Easton Ellis som det mest åpenbare eksempelet – er det vanskelig ikke å tenke på romanen hans som nettopp amerikansk. Gjennom hundrevis av sider følger vi barna i hver deres isolerte kapsel, der de enten døyver ensomheten med høye bonuser eller digitale surrogater for nærhet. Ismaïl lener seg tungt på den amerikanske systemromanen, der karakterene fungerer som sosiologiske markører i et stort maskineri. Jeg tenker på Don DeLillos kjølige distanse og hang til å la karakterene snakke i ferdige essay, samt på Jonathan Franzens forsøk på å fange «tidsånden» gjennom minutiøse utredninger av sosioøkonomiske strukturer. Men mangelen på en distinkt språklig stil i Hyper gjør at teksten ofte flater ut. Romanen har fått et preg av et moderne TV-drama, der fremdriften sikres gjennom informative dialoger og en effektiv, men glatt dramaturgi som aldri forstyrrer seerens – eller i dette tilfellet leserens – vante blikk. Et tydelig eksempel kan være skildringen av Sivers økonomisk skjebnesvangre bilulykke i Dubai:

I samme øyeblikk som Siver tråkket på bremsen for ikke å kollidere med bilen foran, visste hun at hun ikke ville rekke å stoppe i tide. Bilmetallet krøllet seg som et ark mens værmeldingen på radioen rolig fortsatte sin rapport om den solfylte helga som ventet. Alt føltes som det skjedde i sakte film – kollisjonen, lukta av gummi som brøt ut under henne, den halvspiste sjokoladeplaten i aluminiumsfolie som glitret i dagslyset da den gled ned fra dashbordet – til airbagene ble utløst med en kraft som rykket Siver tilbake til virkeligheten.

Bilmetallet som krøller seg «som et ark», kollisjonen som skjer i «sakte film», og den ironiske kontrasten til værmeldingen på radioen som uanfektet melder om solfylt helgevær mens airbagen utløses. Det er godt håndverk, jo da, men sammensetningen er klisjéfull. Det sanselige, som sjokoladepapiret som «glitrer i dagslyset», blir stående som en litt for dekorativ detalj, typisk for en stil som prioriterer fremdrift og megetsigende visuelle markører fremfor språklig egenart. Om denne motstandsløse prosaen er ment å speile kapitalismens egen hulhet, ender grepet opp med å bli en del av problemet snarere enn en kritikk av det; man utfordrer ikke et system ved å overta dets flateste uttrykksformer. Føles det ikke som en litt forslitt strategi fra 90-tallets ironiske minimalisme?

Den overveiende positive mottakelsen Hyper har fått, både opprinnelig i Sverige og nå i norsk oversettelse, gjør et par ting klart. For det første at vi er så sulteforede på romaner som ikke handler om «våre egne liv», at vi nesten automatisk – og i tråd med Mossefinns etterlysning – applauderer selve viljen til storhet. Romanen har blitt hyllet for sin arkitektoniske konstruksjon og et ambisjonsnivå som sprenger den vante nordiske hverdagsrealismen. Likevel kan jeg ikke fri meg fra tanken om at det er uheldig at kravene senkes så fort noen skriver en godt gjennomarbeidet, engasjert roman som ikke handler om norske skilsmisser, barnløshet eller hvorvidt det er mest autentisk å male hytta i fargen «stølsgrå» eller «bonderød». Faren med å hylle ambisjonen fremfor utførelsen er at litteraturkritikken blir en slags olympisk øvelse der vi gir toppkarakter for vanskelighetsgrad, mens vi glemmer å sjekke om forfatteren faktisk lander stødig. I dagens pressede medielandskap ser vi stadig oftere at anmeldelsen brukes som en programerklæring for litteraturen som såden, heller enn en nærlesning av boken som foreligger. Erklæringer selger nok bedre enn erkjennelser! Men idet kritikeren forvandles fra leser til retningsgivende los, risikerer vi også å miste blikket for det enkelte verkets kvaliteter.

Hyper er en middels underholdende roman om penger og rotløshet, en leseopplevelse på linje med den jevne TV-serie; faktisk raskere glemt enn den konsumeres. Vurdert som kunst er den imidlertid både for glatt og for selvrettferdig. Ismaïl faller for det Eskeland i sitt essay kaller «skriveskoleoppskriften»; han leverer en roman som krysser av i alle de riktige boksene for samfunnsmessig relevans, men uten den formmessige viljen til storhet som både Eskeland og Mossefinn etterlyser. Hyper bygger riktignok en verden, men det er en verden vi allerede kjenner ut og inn fra nyhetsbildet og sosiologiske analyser, formidlet i en prosa som aldri yter motstand mot den digitale tidens krav til umiddelbart konsum. I sin iver etter å være den store samtidsromanen ender Hyper dessverre opp som det den forsøker å kritisere: en lettfordøyelig estetisk transaksjon som svarer til kapitalismens eget krav om maksimal effektivitet og minimal refleksjon.

Av
Carina Elisabeth Beddari

Født 1987. Fast kritiker i Vinduet og Morgenbladet.

Fotnoter

    Vinduet logo
    Redaktør:
    • Priya Bains
    Kontakt:
    vinduet@vinduet.no
    Utgiver:
    Gyldendal Norsk Forlag
    Gyldendal logo
    Nyhetsbrev