Et eventyr i Utopia

En vårlig søndag våknet jeg av at senga ristet under meg. I glipen mellom drøm og våken og litt bakfull bevissthet rakk jeg å lure på om det jeg opplevde faktisk skjedde, eller om det var en drøm. Jeg slo fast at det måtte ha vært det siste, og døste litt til mens jeg funderte over hvor rar hjernen er. Så hørte jeg stemmer fra stua: «Det var et jordskjelv!»

Jeg mener: Livet er urealistisk. Hva vi oppfatter som mulig og virkelig, er i stor grad resultat av ideer og avtaler oss imellom. Når grensa for normaltilstanden overskrides, følger det gjerne et blaff av panikk, eller fremmedgjøring: en følelse av at verden går av skaftet. Et høflig lite jordskjelv på 3,6 på momentmagnitudeskalaen (de har visst faset ut Richter siden jeg gikk på skolen, ingenting er som før!) er nok til å vippe meg av pinnen.

Førsteklassingen i huset var derimot lite imponert. Hun har ennå ikke lært at jordskjelv er uvanlige i Oslo-traktene, og syntes ikke det var noe mer oppsiktsvekkende enn at frøene de sådde på skolen i mars, har vokst til små, grønne planter som strekker seg mot sola.

Hva er mulig, hva er (u)tenkelig? Å strekke opp rammene for det mulige er noe SF-forfattere gjør hele tida, og, som du skriver, er det å lage alternative verdener ofte et forsøk på å tenke seg hvordan vi kan organisere samfunnet på nytt. En av bøkene som ristet på nattbordet mitt, var, jeg kødder ikke, Thomas Mores Utopia. Den ligger i en haug der lyst og arbeid (jeg nekter å kalle det «plikt») er blandet til et salig rot. Jeg har lest i boka i vår, på jakt etter tanken om en bedre verden, en idé som synes å ha gått av moten.

Mores bok fra 1516 er opphavet til ordet utopia (fra gresk: ikke-sted) og utopisk tenkning som sjanger. Kjernen i boka er en samtale mellom en jeg-forteller, Thomas More, og en sjømann-filosof, Raphael Hythlodaeus. Sistnevnte forteller om sine reiser til øya Utopia og skikkene der, som kontrasteres med praksis i England. I Utopia finnes ikke privat eiendomsrett, arbeidet og godene er likt fordelt, status og rikdom finnes ikke: Som Hythlodaeus sier, ville alle datidas politiske aktører avfeie det hele som nonsens.

Mores kritiske fabel er den første utopien. Den bygger på en eldgammel tradisjon for å se for seg en perfekt verden – et land av melk og honning, et paradis, et valhall. Dattera mi får av og til et drømmende blikk i øynene og begynner å fantasere om et godteriland, der barna styrer og de voksne, under tvil, får komme på besøk. (Selv drømmer jeg om et sted der tida flyter sakte, som din barndoms polske hage, der jeg kan komme for å lese.)

Det som skiller utopien fra paradisfortellingen, er at den handler om dette livet, ikke det neste. Poenget med Utopia er ikke å håpe på frelse eller drømme seg bort: Det handler om å røske opp i det vante og bruke fiksjonen til å spekulere vilt og straffefritt. Ikke rart at More fikk mange etterfølgere som gikk i gang med å tegne om verdenskartet. Kartene i dagens fantasy-epos er fjerne slektninger av tresnittet som illustrerte den første utgaven av Utopia, og som forestilte den fjerne øya.

I starten ble utopiene gjerne plassert på vår egen jord, på steder vi ikke hadde funnet ennå, eller som var så langt borte at alt var mulig. I essayet Øya i verdens ende: New Zealand og andre utopier (2026) skriver Eirik Høyer Leivestad om at New Zealand lenge fylte en slik funksjon. Europeerne som «fant» øya, prosjekterte ulike fantasier på den, fra den edle villmannen til et sosialistisk paradis.

Etter hvert som planeten ble kartlagt, ble andre verdener flyttet til planetens indre, eller ut i verdensrommet, skriver Margaret Atwood i In Other Worlds: SF and the Human Imagination (2012). Slik ble utopien tett knyttet til SF-sjangeren. Samtidig ble ideen om å lage en perfekt samfunnsordning her på jorda korrumpert av totalitære regimer. Det kan være en annen grunn til at det skrives flere litterære dystopier enn utopier i dag: Ideen om et samfunn der ingen unoter høres, vekker mistanker om represjon, overvåkning, fangehull.

Utopien har noe totalitært ved seg som allerede vises hos More. Den er kompromissløs og absolutt, og den krever offer. Selv i Ursula Le Guins Anarres, som du nevner, er det en skygge av ufrihet. Le Guin var anarkist, men hun var ikke naiv, og hun forsto at ingen styresett vil kunne få bukt med menneskers maktmisbruk. Den antikapitalistiske utopien i The Dispossessed er uperfekt, men boka utvider rammen for å tenke seg hva som er mulig.

Hvem er dagens utopister? Jeg er redd for at det er tek-kapitalistene; de som lager visjoner for en verden styrt av en global KI-bevissthet, og om en menneskehet som befolker flere planeter. Når så mange av oss gjentar igjen og igjen at samtida føles som «noe fra SF», tror jeg det er en reaksjon på å se grenser bli brutt på brutale og uforståelige måter.

For meg har det vært øyeåpnende å lese meg inn i SF-sjangeren dette året, ikke minst for å se forskjeller mellom SF og samtida – eller den fremmedgjørende likheten, som du nevner i første brev. Mange av visjonene som kommer fra Silicon Valley, er som klippet ut av SF, men uten den kritiske bevisstheten som kjennetegner sjangeren – og uten genuin åpenhet overfor det fremmede. Det handler om å herske, kolonisere og kopiere seg selv. Når jeg hører folk som Elon Musk og Peter Thiel snakke som om de var herskere over en multiplanetarisk rase, er det som om de etteraper SF-skript, uten egentlig å ha forstått dem.

Selv har jeg rømt inn i humoristisk fantasy for å unnslippe de gravalvorlige tek-mennene. På nattbordet ligger ofte noen pocketer av Terry Pratchett, Discworld-serien. Discworld, eller Skiveverdenen, er en flat jord som balanserer på ryggen av fire elefanter som igjen står oppå en enorm skilpadde, store A’Tuin. Han eller hun (forskerne er ikke sikre) svømmer gjennom universet på vei til … det finnes det ulike teorier om.

Grunnen til at disse bøkene er perfekt avkobling, er at de følger sin egen logikk, danner et univers med gjenkjennelige rammer og er akkurat passe oppfinnsomme. De bobler over av fortellerglede, ordspill og vittig dialog, som gjør opp for litt formelaktige plot og en hang til å gjenta seg selv. På sitt mest produktive ga Pratchett ut flere Discworld-romaner i året, og det merkes. Samtidig ligger det mye tenkning bak universet (det har kommet flere bøker med «The Science of Discworld»), som fører til underliggjørende, tenksomme passasjer.

Jeg har lenge tenkt på Pratchett-lesningen min som en guilty pleasure – et i utgangspunktet enormt irriterende begrep som lener seg tungt på ideen om at det du liker, umulig kan være bra for deg. Dette har vi vært inne på: Kritikere som mener at kvalitet betyr tyngde, og, på motsatt side, en uutholdelig lett sosiale medier-kultur som handler mer om god stemning enn om å vurdere kvalitet.

I ditt siste brev, om den altetende lystleseren, dukket det opp enda en grunn til at vi bør kvitte oss med skillet mellom lyst og plikt. Jeg opplever ofte at bøkene på nattbordet begynner å snakke med hverandre, på tvers av ranger og stander. Thomas More er med når jeg leser om et uutforsket kontinent hos Pratchett. En annen kveld hører jeg ekko av dagtidslesningen – et økokritisk SF-essay – i en scene der en heks må vekke saften i treverket for å åpne en låst dør.

Med andre ord: Selv bøkene vi leser uten noen som helst annen grunn enn at vi har lyst, kan åpne opp noe i hodet, lirke opp fastlåste rammer. Eller bare gi hjernen rom til å hente seg inn.

Du spør hva jeg sitter igjen med etter brevvekslingen vår, og jeg tror den første innsikten er at vi må dyrke den ville og kaotiske lesningen, lystlesningen, ikke minst som fagfolk. Da vi startet dette prosjektet, var jeg redd for megateksten: den underforståtte massen av SF-tekster, troper og ideer som man «må» kjenne til for å mene noe om sjangeren. Den frykten har jeg ristet av meg. Å lese seg opp er bra, og å uttale seg bastant om ting man ikke kan, er generelt en dårlig idé. Men demarkasjonene som er risset opp, er ikke absolutte, og man kan gå hvor man vil, gå seg vill, komme seg ut av krattet igjen på egen hånd.

Det andre jeg sitter igjen med, er at SF er vanskelig å forholde seg til for litteraturkritikken. For høyt, for lavt, for rart, for underholdende – noe som ikke passer inn, som er, for å bruke SF-kritikeren Mark Fishers begrep, «weird».² Mange liker ikke det som er weird, det er noe som forstyrrer, som vekker et ubehag. Kritikere pleier for så vidt ikke å sky unna ubehag; vi elsker romaner som oppsøker etiske grenser og mørke eksistenser. Men weird er … rart.

Kanskje henger det sammen med det Adam Roberts skriver om at SF har blitt noe langt større enn en sjanger: Det er en måte å se og fortolke verden på. SF er overalt rundt oss: på kino og TikTok, i avisoppslag om «Frankenstein-mat», i vitser, klisjeer og memes. Vi bader i SF-troper, men mange av oss mangler kunnskapen til å forstå og tenke kritisk over dem – det blir både for mye og for lite, en tidsånd som glipper mellom fingrene.

Akkurat det håper jeg at brevvekslingen vår kan bidra til å endre. For det er jo egentlig bare å kaste seg uti. Der jeg først så for meg megateksten som en låst boks, virker den nå mer som et uutforsket kontinent. Du og andre har pekt meg et stykke inn, heretter må jeg finne veien selv. Jeg kjenner en lese-appetitt som jeg ikke har opplevd på flere år: en utforskertrang som ikke handler om å legge noe under seg, men om å møte det ukjente.

Den tredje innsikten er noe mer uhåndgripelig. Den handler om hvordan vi forholder oss til det uvirkelige. Mer og mer framstår det for meg som at vi holder oss med noen rammer for ikke å ramle ut i noe brådypt – at vi har satt skranker for fantasi og spekulasjon for å opprettholde illusjonen av kontroll og rasjonalitet i en verden som faktisk går av skaftet.

Det ukjente er skummelt, men også tiltrekkende. I mange SF/skrekkromaner og -filmer finnes tropen om forskeren som blir drevet av et ustoppelig behov for å vite, selv om hen forstår at det er farlig. I H.P. Lovecrafts noveller er kunnskap om verdens egentlige natur tett forbundet med galskap: å vite hvordan ting egentlig henger sammen, er å miste sunn fornuft. Samtidig er Lovecrafts verk basert på samme grunnsyn som all SF: Det finnes en forklaring. Monstrene i dypet er nettopp ikke drømmer og fantasier; det er det som gjør dem skrekkelige.

Har vi lyst til å lese om monsterblekksprut på dypet og goo from outer space fordi vi kjenner en trang til å møte det mørke og monstrøse i oss selv? Jeg vet ikke, men jeg synes det er fascinerende hvor mye av den såkalte lette sjangerlitteraturen som handler om nettopp det skrekkelige og fantastiske, alt det vi sliter med å innlemme i vår striglede virkelighet. «Her er monstre», sto det på sjøkart i Thomas Mores tid når man nådde grensa for den utforskede verden. Utenfor dagligstua finnes det drager.

Jeg vil avslutte her, Joanna – midt i den lyse Oslo-våren, ikke en drage i sikte. Men hva vet jeg om det som foregår rett utenfor synsfeltet mitt? Reisen inn i SF vært et eventyr, og den har bare så vidt begynt.

Carline