Mikroanmeldelser (oktober 2021)

In the Cut
Susanna Moore
Roman, 192 sider
Knopf, 1995 (gjenutgitt av W&N i 2019)

Døde kvinner, avkappede lemmer, macho politimenn og overraskende vendinger. Susanna Moores In the Cut er på mange måter tro mot krimsjangeren den opererer i, samtidig som den motsetter seg alle litterære og sosiale konvensjoner. Vi møter Frannie Avery, en skilt engelsklærer i midten av 30-årene, som bor alene i New York. Da flere kvinner i nabolaget hennes blir brutalt drept, vikles hun inn i etterforskningen og etter hvert også i et intenst seksuelt forhold med den enigmatiske drapsetterforskeren (som du for 39,- kan se gestaltet av en ung, bebartet Mark Ruffalo i Jane Campions filmatisering fra 2003 på sfanytime.no, vel bekomme).

In the Cut kom ut i 1995 og var en uventet avstikker i Moores forfatterskap, som frem til da hadde bestått av familiedramaer fra idylliske Hawaii. Da boka ble gjenutgitt i 2019 etter mange år ute av trykk, ble den feiret som en feministisk kultklassiker, en bitende metoo-roman. Hyllesten er fortjent, det er en original, stilsikker og skremmende bok, men på mange måter slår den meg som en motsats til, eller i hvert fall en komplikasjon av, metoo-fortellingen slik den ble dyrket frem i pressen, med sine klare skillelinjer, udyr og ofre. Riktignok beveger Frannie seg gjennom en verden gjennomsyret av seksuell vold og mannlig aggresjon, der det å være kvinne er å være konstant utsatt, innhegnet av frykt, men hele den erotiske og litterære kraften i boka kommer av dragningen hennes mot nettopp denne aggressiviteten, mot egen utsatthet. Når Frannie begynner å mistenke at det er elskeren hennes som står bak drapene, fortsetter hun å oppsøke ham og de truende, avmektige situasjonene der begjæret hennes tar fyr, på samme måte som hun fortsetter å treffe en pågående student etter skoletid og å spise middager med en mannlig venn som regelrett stalker henne. Frannies erotiske liv er uløselig knyttet til det voldelige samfunnet det utfolder seg i; Moore viser hvordan hun manipulerer, bestrider og interagerer med sårbarheten hun tvinges inn i, og det er dette som gjør romanen så komplisert, så god – og veldig sexy.

Territory of Light
Yuko Tsushima
Roman, 128 sider
Penguin Modern Classics, 2019 (først utgitt i 1979)

Sideantall er ofte styrende når jeg velger meg nye bøker å lese. Mitt gylne intervall er mellom 110 og 190 sider. Det finnes så klart mange hederlige unntak, men det skal mye til at jeg gir meg i kast med Franzens nyeste familiesaga eller noe som bedyrer å «spenne over flere generasjoner», når det ligger en smal sak om én persons overfølsomme tankespinn og frister meg. Tykkelse er selvfølgelig et overfladisk vurderingskriterium, men det har fungert utmerket for meg så langt og med sine 122 sider er ett av tilfellene som definitivt bekrefter regelen.