Fe Sophia Handler Roman, 174 sider Rosinante, 2019
Vinduet 2019 3
Sophia Handlers Fe, hennes andre bok og første roman, åpner med en skildring som lar et kamera-aktig blikk smyge seg langs gulv og vegger i en leilighet, tett på flatene; følge parketten i gangen, registrere knirk og avvik i fiskebeinsmønsteret. Når dette blikket først treffer et møbel, kommer den plutselige tredimensjonaliteten nesten som en overraskelse: «Benene på et spinkelt sidebord skyder op henne i hjørnet.» En slik metodisk skildring, rom for rom, får fylle hele første kapittel – en elegant åpning på en roman som viser seg nettopp å være svært bevisst på fysiske og digitale (over)flater, og i forlengelse av det, på selvframstilling, identitet og autentisitet.
Det nitide blikket på leiligheten, som blant mye annet vitner om en som har for mye tid til overs, tilhører den tjuetreårige Philip. Han er skuespiller, nyutdannet fra en scenekunstlinje det lå prestisje i å komme inn på, men som han allikevel ikke riktig tok på alvor. Etter endt utdanning har han flyttet hjem til leiligheten til sin mor, hvor han bor gratis, og han bruker sommeren på å gå rundt og tvile på om han egner seg som skuespiller når alt kommer til alt. Han kjederøyker, har mer eller mindre innbilt vondt i halsen, unngår å treffe mennesker og føler seg forlatt av moren, som har reist en tur til Kypros. Kanskje, tenker han, burde han blitt danser i stedet.
Låter det kjent? Handler er ikke akkurat redd for klisjeer. Philip, med sin selvbevissthet og framtidsusikkerhet, sine Club-Mates og flat whites, er en nesten parodisk gjennomført millennial. Samtidig er han en etter hvert nokså forslitt litterær figur: den privilegerte, unge, hvite, heteroseksuelle, angstete kunstnertypen som ikke vet hva han skal gjøre med livet sitt. Dette er Handler seg helt bevisst, og ganske tidlig får Philips kompis Ask, per telefon, si noe leseren allerede har rukket å tenke flere ganger om Philips klisjéaktige, ungdommelige selvsentrerthet: «‘Philip, om et år vil du grine så meget af det her.’»
Spørsmålet blir selvsagt hva Handler bruker den bevisstheten til, om hun klarer å gjøre noe nytt og friskt med dette utgangspunktet. Svaret, for denne leseren, blir: Tja. Til dels.
«84 synes godt om»
Handlingen først: I samme telefonsamtale ber Ask Philip om å ta seg sammen, åpne noen vinduer og treffe noen folk, sistnevnte for eksempel via nettdatingsida All Right Amor, hvor man settes i kontakt med likesinnede fra hele verden. Philip oppretter en profil og kommer i prat med Ladre, en gresk performancekunstner som tilbringer sommeren som sjåfør/danser for noen venner som spiller i band. De er på Europa-turné og er for øyeblikket strandet i Tyskland fordi de har gått tom for bensinpenger. I to uker chatter Philip og Ladre med hverandre hver dag, før Philip, i romanens andre halvdel, reiser til Berlin i håp om å møte henne.
Født 1989. Forlagskonsulent, skribent og tidligere redaksjonssekretær i Vinduet.
Fotnoter
På mange måter er det først der fortellingen skyter fart, av grunner jeg ikke skal avsløre her. I det hele tatt er oppgaven med å sammenfatte handlingen i denne romanen kinkig, dels fordi de første hundre sidene er lite handlingsdrevet, og dels fordi en beskrivelse som ikke avslører for mye av plottet, gjør romanen få tjenester: Stikkord som «ung», «angstete», «samtaler om kunst og liv» og «reise på måfå til Berlin» smaker tungt av millennial-klisjé, man kan se det så tydelig for seg at man får inntrykk av å ha lest det mange ganger før.
Heldigvis har romanen mer å fare med – det er bare at forsøket på nyskaping finnes i form og språk snarere enn i handling. Det å beskrive nære temaer i et særegent språk og/eller med en litt uvanlig form er i seg selv en tendens i ung, skandinavisk litteratur, men her tøyer Handler formstrikken noe lenger enn de fleste. Det gjør hun med noe vekslende hell, men det viser egenart, det skal hun ha.
Hvert av kapitlene i romanens første halvdel har form av skildringer av ulike fysiske, mediale eller digitale rom, bebudet av kapitteltitler som «[Philip opretter en profil på All Right Amor]», «[Philip får en besked fra Ladre og de udveksler livshistorier]» og «[Philip scroller gennem Ladres Instagram]». Jeg skriver skildringer, men i grunnen er det snakk om nettopp en veksling mellom skildring og fraværet av skildring – enten får vi Philips hyperdetaljvare observasjoner, som lærer oss vel så mye om ham som om det han retter blikket mot, eller så får vi kun de knappe, kjølige dataene mediene han bruker, oppgir. Samtalene med Ask og Ladre gjengis som ren dialog, førstnevnte med «(18 minutter)» som eneste kontekstualiserende informasjon, sistnevnte med dato og klokkeslett. De to All Right Amor-kapitlene, et for hver profil, består først av grundige beskrivelser av profilbildene, så kun en gjengivelse av profildata (med «[redigér]» som alternativ på Philips profil, ikke på Ladres) og nettsidas spørsmål, besvart. Det omfangsrike Instagram-kapittelet gjengir like greit profilen til Ladre i sin helhet, så godt det lar seg gjøre som tekst, med innledende profiltekst, informasjon om antall følgere og fulgte profiler, og deretter alle innlegg beskrevet med synkende dato, likes (på dansk: «synes godt om») og bildetekster.
Det sky og det prostituerede
Dette formmessige er snedig tenkt, men resultatet er sprikende. Her er ingen sprang fram og tilbake, hvert (samtale)rom har sin unike form og eksisterer så å si for seg selv, i dels ganske store bolker. Det fungerer tidvis riktig godt, som det nevnte åpningskapittelet; tidvis svakt, som når samtalen med Ask er tunglabbet i eksposisjonen og stivbeint i språket. Ganske ofte er det noe midt imellom: litt uforløst, langdrygt og/eller ute av balanse.
Instagram-kapittelet er et godt eksempel: De digitale plattformene blir selvsagt scener Philip og Ladre opptrer for hverandre på, og Instagram-profilen til Ladre er dermed et av hennes primære performative rom (det er dermed et viktig poeng at det vi får gjengitt, er Ladres profil slik Philip ser den). Å gjengi hele profilen som tekst er tøft tenkt, men å lese beskrivelser av trettifem bilder blir fort repetitivt, og spesielt når beskrivelsene stort sett er flotte, er det frustrerende å bli sittende og stange i at noen av bildene er umulige å se for seg. Vi får blant annet beskrevet en selfie med tre mennesker i ulike positurer og masse bakgrunn. Man får jo ikke plass til alt det innenfor ramma en utstrakt arm skaper? Jeg nekter å godta at Ladre er typen til å bruke selfie-stang.
Instagram-kapittelet er, i likhet med de fleste andre, strippet for kontekst. Alt vi hører om hva Philip foretar seg, får plass i kapitteltitlene. Dermed går Handler i motsatt retning av mange andre unge samtidsforfattere, i det at hun i store deler av romanen fjerner Philip som situert kropp. Ladre er på sin side både mindre og mer synlig som kropp i teksten, nettopp fordi vi får grundige beskrivelser av hvordan hun framstår på bildene sine – noe som videre spiller inn i romanens refleksjoner rundt selvframstilling, autentisitet og roller, og rundt scenekunst som en samtidig tilstedeværelse og tilsløring. Innsiktene er kanskje ikke nye og slående, men her finnes en fin og gjennomtenkt tematisering av digitalt samspill, av den på samme tid intime og helt uforpliktende kontakten som kan oppstå når den man snakker med, kun er ord og bilder på en skjerm.
Også språklig er Fe vekslende, om enn drivende god på sitt beste. Handler evner absolutt å gjøre skarpe observasjoner og formulere dem riktig godt, som her, når Philip har lagt seg uten å skifte: «Det føles så dyrisk at have sovet i sit hverdagstøj. Det er en følelse af at være nøgen, at det bare er den pels, man går rundt i.» Men det språklige overskuddet holdes tilbake i deler av romanen – Philip som karakter har nemlig (og, vil jeg si, dessverre) en hang til blomstrete metaforer og tomme, liksom-smarte bemerkninger, og replikkene, muntlige som skriftlige, er derfor stadig vekk preget av selvforelska plattheter av typen «Hvis vejret er et spørgsmål, er ens påklædning et svar». Ladre er ikke så mye bedre. Det er karakterbyggende, absolutt, og bidrar til å si noe treffende om den samværsformen nettdating er, men det endrer ikke det faktum at det til dels er ganske irriterende lesning – noe som er et problem, siden denne romanen i store bolker kun består av dialog.
Så så
Så hva snakker de om? Philip og Ladre diskuterer livet slik det er nå, de ferske kunstutdannelsene sine («vores nogle gange teenagedrøm, nogle gange fremadstormende karriere») og egne og andres forventninger. De diskuterer følelsen av å sitte fast og metodene for å komme videre, de snakker om familie, barndom, oppvekst og forgjengelighet; om tilhørighet, om å ta etter sine foreldre i vanvare eller i forsøket på å holde dem fast, samtidig som man ønsker å fri seg fra dem. Og de snakker om scenekunst og selviscenesettelse, som nevnt. Når Philip spør Ladre hva hun ville vært om hun kunne være hva som helst, hvis han skulle skrevet en rolle til henne, svarer hun at hun ville vært værfenomenet «rød fe», et enormt rødt bluss som kan oppstå over tordenskyer: «Jeg ville danse med tråde af plasma hen over nattehimmelen. […] Blive observeret. Men aldrig blive rørt ved. Få folk til at forelske sig i mig på afstand.» En verdensomspennende datingnettside er, skjønner vi fort nok, en nattehimmel god som noen.
Samtalene deres er på samme tid inderlig ærlige og sterkt preget av ønsket om å framstå som kul, slik samtaler med mennesker man egentlig ikke kjenner, gjerne kan bli. Når de er på sitt beste, er det som om ting går opp for dem idet de setter ord på det, at de i prosessen med å bli kjent med hverandre også blir bedre kjent med seg selv. Men ganske ofte bikker det over i det for inderlige, innsiktene om livet og verden blir akkurat litt for platte, levert med et litt for stort alvor. Som her, hvor Philip bekymrer seg for moren sin, som har skrevet at hun snart er framme på Kypros:
«L: Hvad er du så nervøs for?
P: Uforudsete hændelser, uheld. […] At en af os får brug for hjælp, og at der ikke er nogen. Eller at der kun er idioter.
L: Alle er idioter.
P: Men døden er ikke en idiot.
L: Vi mennesker er bange for to ting: Lidelsen og døden.»
«SÅ SÅ», noterer jeg i margen her, dels trøstende, mest irettesettende – som leser er det lett å tenke at de må ta seg sammen. De snakker med et gravalvor og en halvtygd innsikt som blir for mye selv for tjuetreåringer som bonder med fremmede; for å slippe unna med dette måtte de enten være sju–åtte år yngre eller på nach etter mange, mange enheter.
Det får meg til å tenke på en tidlig scene i Sally Rooneys Samtaler med venner (Cappelen Damm, 2018), mellom Frances og Bobbi, to venninner tidlig i tjueåra. Frances har mye til felles med Philip – hun er også en kunstner in spe og jobber med å posisjonere seg i forhold til den tilsynelatende mer verdensvante venninna og de eldre, kulere folka de omgås. Hun strever med mye, men i scenen jeg tenker på, er problemet noe så verdslig som menssmerter, og Bobbi forsøker å trøste henne:
«Du lider, sa hun.
Alle lider.
Ah, sa Bobbi. Den var dyp.»
Nettopp dette ah, den var dyp melder seg jevnlig som innvendig utbrudd i lesingen av samtalene mellom Philip og Ladre. Problemet er at det blir et litt kleint vedheng jeg som leser ikke vet hva jeg skal gjøre med – Philip og Ladre mangler Frances’ og Bobbis ironiserende selvbevissthet, og nettopp derfor uteblir den fine friksjonen mellom å hovere over relasjonene man inngår i, og også rent faktisk være viklet inn i og påvirket av dem. Hos Handler holder karakterene det inderlig; selvbevisstheten går over hodet på dem, og da hjelper det bare delvis at den finnes mellom den implisitte fortelleren og leseren.
Men noen ganger er det som om samtalen løftes opp fra dette planet hvor vi kan observere den som tidvis treffende og tidvis ah, dyp, og plutselig får tyngde og relevans. I en av de vendingene hvor Philip og Ladre faktisk tør å åpne seg for hverandre, forteller Philip om forholdet til faren, som ble kreftsyk og pleietrengende idet han skulle skilles fra Philips mor. Det gjorde Philip sint, gjorde at han tok avstand. Denne erfaringen ble styrende for ham: «Når jeg blev sur på mine forældre som barn, tænkte jeg på, at de kunne dø. Så kunne jeg ikke blive ved med at være sur. Men så skete det, min far døde, før jeg nåede at blive god igen.» Faren var skuespiller, og etter at han døde, slo Philip fra seg dansen, som han elsket uten at han nødvendigvis var særlig god, og tok heller farens utdannelse, «cyklede til scenekunstskolen på hans cykel» – et sårt og fåfengt forsøk på å lappe på relasjonen, gripe tilbake. Det svært menneskelige utfallet av dette pågående forsøket? «Jeg har været træt længe.»
I all sin enkelhet er dette kanskje romanens fineste, mest relaterbare innsikt.
Berlin, dans og drama
Når Philip reiser til Berlin i romanens andre halvdel, erstattes digitale plattformer med old-school flanering, med gatenavn og Platz-er og klubber, med møter med mennesker ansikt til ansikt. Det er, helt ærlig, en lettelse.
For selv om det er lett å sette pris på at Fe tester ut en rekke formmessige modi, kan man ikke nekte for at romanen har en helt annen rytme og et helt annet driv i de kapitlene som er mer tradisjonelle, de som rett og slett forteller en historie. Det synes også i språket, som får et betydelig løft når Philips stemme igjen blandes med Handlers og ordene hans ikke har noe publikum. Berlin-reisa er en bokstavelig og metaforisk dans, svimlende og svett og søkende, og har noen grep mot slutten som trekker fine (om enn litt mange) tråder tilbake.
Fe er en snedig tenkt, men noe vaklende utført finne-seg-sjæl-roman. Mange av ingrediensene er gode, om enn noen i overkant velbrukt, men balansen er litt off, og romanen kan ikke riktig reddes av godt språk og en uvanlig form. Til det er det for mange små irritasjonsmomenter som blir ved å gnage.
Som helhet bærer Fe preg av en noe for grundig gjennomarbeiding, som en deig som er knadd litt for lenge, slik at den har mistet noe av smidigheten – ikke ulikt Philip selv, i sin hakket for gjennomtenkte selvframstilling. Jeg tviler ikke på at Handler vil imponere om hun i neste bok treffer akkurat.
