Om Katzenjammer av Bjørn Esben Almaaas.
Den som kun tar spøk for spøk og alvor kun alvorlig, han og hun har faktisk fattet begge deler dårlig. Så enkelt og vanskelig kan det sies, og dette grukske munnhell er greit å ty til når en skal nærme seg Bjørn Esben Almaas' romandebut. Allerede smussomslaget, som er prydet av et dødninghode og forfatteren i et kledelig kattekostyme, innevarsler at romanen utspiller seg i et rom mellom flere kontraster; allerede nevnte spøk og alvor, svart og hvit, mann og mus, virkelighet og fantasi. Underlige mennesker og hendelser blir hektet løselig sammen til noe som minner om en roman, men Katzenjammer er like mye en rekke novellesituasjoner og scener som ikke nødvendigvis får konsekvenser for hverandre. Blant de mange løse trådene leker en kattunge og den notorisk upålitelige jeg-fortelleren Bas De Klerk.
Mann eller mus?
Bas er informasjonsrådgiver for et firma som driver med helsereiser for pensjonister. Dessuten er han kjæreste og samboer med Åsne M'Baye. Bas er tilsynelatende en enkel og ukomplisert type, eller for å si det med ham selv: «Hemmeligheten med meg er at jeg ikke har noen hemmelighet.» Åsne er det verre med. Hun har tidligere vært gift med Felix M'Baye som hun har to barn sammen med, derav hennes unorske etternavn. Selv om Bas i utgangspunktet ikke er av den sjalu og mistenksomme typen, i hvert fall ikke når det gjelder andre menn, er Felix opphavet til dårlig speil- og selvbilde:
Jeg så for meg hans voldsomme, erigerte pikk pumpe inn og ut av Åsnes svette, melkehvite, kropp mens hun skrek og bar seg i pur nytelse. Jeg så for meg mitt eget ynkelige kjønnsorgan, den sorry lille skrukkete saken som krympet seg sammen hvis jeg så på den i vårt heldekkende speil når jeg kom ut av dusjen hver morgen. Og jeg prøvde alltid å la være, jeg orket ikke se på den. Jeg ville vel også være svart? Hvem ville ikke det?
Det blir ikke bedre for Bas når også Åsne uttrykker et ønske om å være svart; det er derfor hun har beholdt etternavnet M'Baye på bekostning av sitt norske og «hvite» pikenavn Fjellheim. Navn kan selvfølgelig bare være navn, også i romaner. Likevel bidrar kombinasjonen av Bas De Klerk (konnoterer fælt til blekfete boerpresidenter («baas» er forresten afrikaans for «sjef», tittelen svarte brukte om hvite under apartheidregimet)) og Weissman, Bas' enda blekere og mer handlingslammede sjef, til å synliggjøre den tidligere nevnte svart/hvitt-kontrasten. På den andre siden står den potente og effektive Felix, som dessuten minner svært om «felis», det latinske ordet for «katt». Flere ansatser til navnesymbolikk altså, men de forblir akkurat det: ansatser.
Det er ikke bare mellom beina Bas er liten og sorry. Når ting går ham imot på jobben, setter han seg under skrivebordet med bankebrett, nei, jeg mener lommelykt, og en bok om Michael Jackson. Sjefen, den rullestolbundne Weissman, fatter en slags sympati for Bas. Foruten å gjøre ham til sin favorittoalettassistent, tar han ham med seg på strippeklubb. Der støter Bas for første gang på den gåtefulle Shavez, en sminket, velkledd og underlig figur som kunne vært tatt rett ut av en David Lynch-film. Shavez hevder å kjenne Bas godt, men Bas kan for sitt bare liv ikke huske Shavez. Som det ville vært hos Lynch er det tilløp til noe illevarslende her, en nemesis fra en skjult fortid eller bare en uforståelig uhygge, og det sås en tvil om Bas' virkelighetsoppfatning og troverdighet. Har Shavez og Bas sett hverandre daglig i tre år, slik Shavez påstår? Hvem bløffer, Bas eller Shavez, begge eller ingen av dem?
Det blir det liten tid til å tenke over, for på hjemmebane er dramatiske endringer på trappene. Åsne vil ha katt. Bas er mer usikker, men katt blir det selvfølgelig, og det er ironisk nok Bas selv som tar initiativet for å glede Åsne. Jakten på den rette katten blir lang og vanskelig, før Åsne omsider finner frem til lille Mikke. To blir tre, Åsne, Bas og katten blir en slags familie, men som romanens tittel antyder skal Mikke pus komme til å prege Bas' tilværelse negativt fra første mjau. Åsnes morskjærlighet for Mikke vekkes (selv om hun merkelig nok aldri lar den komme sine egne barn til gode, i hvert fall får ikke vi se noe til det), og Bas blir ignorert. Samtidig behandler Åsne Bas, til hans store irritasjon, nærmest som en liten (katt)unge de få gangene hun vier ham oppmerksomhet: «– Bas? sa Åsne. Hun sa det så mykt, altfor mykt. Jeg var ikke noe barn, ikke noe dyr.» Denne sammenligningen mellom dyr og menneske fortsetter å gå igjen gjennom romanen, enkelte ganger slik at skillet mellom mann og kattunge nærmest viskes helt ut.
Att mörda en katt
Da Almaas debuterte i 2001 med novellesamlingen Costa del sol, gjorde kritiker Tonje Tveite et poeng av de ulike jeg-personenes ambivalens og veksling mellom rollen som overgriper og offer, og av at jeg-personen ofte blir en tilskuer til det som skjer, litt uforstående, nesten hjelpeløs. (Dagbladet, 28.02.2001) Denne vekslingen mellom hjelpeløst offer og nesten like hjelpeløs overgriper tar Almaas med seg inn i romanformen, og den hjelpeløse tilskuerrollen blir karakteristisk også for Bas. Han blir et offer for sin neglisjerende kjæreste, riktignok uten at han helt vil vedkjenne seg det, og han legger nokså håpløse planer for de grusomste overgrep mot konkurrenten Mikke.
Mange av de tingene jeg kom opp med var selvsagt ubrukelige, for åpenbare, for utspekulerte, eller så gjennomskuelige at selv katten ville oppdage det. Uansett hvor nevrotisk den var, var katten fremdeles kontaktsøkende og syk etter kos og klapp, akkurat det virket det som ingenting kunne ta livet av. (…) Jeg prøvde å ta livet av den, likevel oppsøkte den meg.
På samme enkle vis dilter Bas etter Åsne på jakt etter kos og anerkjennelse, selv om hun gang etter gang overkjører ham fullstendig. Det hintes uhemmet i teksten om at Åsne bedriver utroskap både her og der, et tidlig eksempel er fra besøket hos bonden Erling, der Åsne er for å titte på kattunger: «Fra et sted lenger inne hørte jeg latteren hennes og jeg fulgte den ned trappene til en kjeller. (…) Det var der inne hun var, jeg kunne høre henne si: ååå, mm, ja og hi-hi.» (Almaas, s. 35) Et annet eksempel er fra en episode tidligere i kjæresteforholdet, der Åsne nærmest har lurt Bas til å reise til Paris på egenhånd under påskudd av at hun selv plutselig ble syk og ikke kunne være med:
Da jeg ringte henne fra hotellet for å fortelle at jeg kunne se Eiffeltårnet fra vinduet, hvisket hun tilbake. Så flott, hvisket hun. Og: Så fint for deg. I bakgrunnen hørte jeg en grov mannsstemme rope navnet hennes, og før hun la på sa hun at hun ville ringe meg senere. (…) Jeg slo nummeret, men det bare ringte og ringte. Hun måtte ha trukket ut ledningen, og for første gang slo det meg, kanskje, bare kanskje var det sånn at det var meg hun ville beskytte mot sine foreldre og ikke omvendt. Jeg ble øm inne i meg akkurat da (…)
Bas antar at Åsne har arrangert bursdagsselskap for en av sønnene sine, og i den anledning invitert foreldrene sine på besøk. For at han skal slippe å møte foreldrene har hun sendt ham av gårde til Paris. En slik naivitet er ikke lagt for dagen siden forsagte trøndere ble tatt av kvinner på midten av nittitallet. Leserens tiltro til Bas' virkelighetsoppfatning blir selvfølgelig ytterligere svekket av dette, og Katzenjammer fjerner seg mer og mer fra et «realistisk» romanunivers. Mystiske telefoner, kåte tvillingsøstre (eller ikke?), manglende foreldre (eller ikke?), en politietterforsker utenom det vanlige og den tidligere nevnte Shavez; alt oppleves gjennom en stadig mer skrudd Bas. Gåte på gåte på gåte, Bas skjønner lite og leseren ikke stort mer, mens førstnevnte skuler stadig styggere på Mikke pus.
Humor og tristesse går hånd i hånd når Bas lukker seg mer og mer inne i sin egen, uforståelige logikk (eller mangel på sådan). Kanskje er det Bas' rolige fortellerstemme som gjør det, de enkle observasjonene av små ting, den barnlige holdningen han har til alt som skjer rundt ham; resultatet er i hvert fall en koselig makaberhet. Hans iherdige forsøk på å trene opp Mikkes spenst nok til at kattekreket skal klare å hoppe i døden over verandarekkverket er et godt eksempel på en artig scene med morbid utfall. Men katter har jo som kjent ni liv, så verken Bas eller boka kommer noen vei denne gangen heller.
Å lynche en roman
Jeg har antydet et slektskap både til Erlend Loes naivisme og David Lynch' mystisisme, og Katzenjammer motsetter seg aktivt enkle tolkninger, svar og løsninger ved å legge ut en rekke blindspor, pappfigurer og smått absurde tablåer. I utgangspunktet ikke noe galt i det, i blant er det en lise å slippe å skulle forstå alt, å kunne la gåter forbli uløste og tråder henge dinglende. Derfor er det heller ikke større grad av tydelighet og opplagthet jeg etterlyser. At en roman ikke følger opp sine egne spor, ikke begrunner sine egne karakterer bedre og samtidig velger en så vidt snål stil og logikk som Almaas har gjort i Katzenjammer, fører likevel med seg et krav om at det et eller annet sted, i «underteksten» eller mellom linjene og gåtene, må være mulig å ane et prosjekt eller en idé. Noe som binder det hele sammen, en form for indre logikk.
Den tidligere nevnte David Lynch bruker i flere av sine filmer noen av de samme virkemidlene som Almaas (som nevnt overfor kunne Shavez glatt hatt en rolle i Lost Highway eller Mulholland Drive), men førstnevnte klarer stort sett å sette disse virkemidlene inn i en helhet tilskueren godtar, selv om hun ikke nødvendigvis forstår så mye av den. Når jeg sitter igjen med blandede følelser etter endt lesning, tror jeg det skyldes at jeg ikke har klart å finne en slik helhet i Katzenjammer.
Romanen har en rekke anslag, antydninger og hint som ikke utvikler seg til annet enn anslag, antydninger og hint. Enkelte kritikere har derfor konkludert med at dette er en «halv roman», og at Almaas ikke har klart å ro prosjektet sitt i havn. Men på den annen side; det går også an å avslutte som romanen selv: «– Det er jo ikke det dette handler om.» Kanskje er det ikke det. Kanskje er dette en roman som ikke ønsker å være hel, kanskje er det lurest bare å lese, uten å jakte for mye på sammenhenger som ikke finnes. Det er fristende å sammenligne det å lese Katzenjammer med å se en hund jage sin egen hale; den er oppslukt av seg selv, kommer ingen vei, men er likevel svært underholdende på sin måte.