Gi blaffen. Gi fullstendig blaffen!

Det er paradoksalt å lese sommerens to Solstad-utgivelser, festskriftet til 80-årsdagen, samt hans nye artikkelsamling, den sjette i rekken (ikke femte, som han selv påstår, jeg vet ikke hvilken samling artikler Solstad utelater, muligens er det den som heter 3 essays fra 1997), som inneholder de fleste artiklene han har skrevet siden 2015. Artikkelsamlingen åpner med at Solstad enda en gang, i pakt med seg selv, og fullstendig ute av pakt med tiden, hevder at hans eget liv er uinteressant, i alle fall som romanstoff. Festskriftet og intervjuboken til Alf van der Hagen (Uskrevne memoarer, Forlaget Oktober, 2013) viser det motsatte: Vi, hans lesere, står og tripper etter opplysninger om hvor Solstad handler maten sin, hva han lager til middag, hvilken rødvin han drikker, hvem hans barndomsvenner var, hvem han har vært gift med, og så videre, og så videre.

Solstads kunstnerskap er tett knyttet til romanen som form. Det er de 18 romanene som utgjør stammen i hans forfatterskap. Her ligger han i antall nær flere norske klassikere, med én roman mer på merittlista enn Aksel Sandemose, men slått av Knut Hamsuns 21 romaner, Tarjei Vesaas klarte 23 – Olav Duun er oppe i hele 25. Sigrid Undset skrev faktisk bare 14–15 romaner. Mykle stilnet som kjent. Cora Sandel brukte tid og fattet seg i korthet. Bærebjelken i boka er fem artikler skrevet i en raptus mellom august 2020 og februar 2021. Det er nesten én i måneden. Solstad har skrevet sin siste roman. Nå kanaliseres energien inn i artikler. Men flere av de lengste artiklene er like litterære i uttrykket som romanene hans. Noen av dem ville det være klart mer korrekt å benevne «essay». Men det er vel for fint for opphavsmannen.

Parallelt med romanene har Solstad, fra første stund! – 1960-tallet – fundert over romankunsten. Vi har altså et romanforfatterskap ledsaget av et romanfilosofisk kommentarspor. Like tydelige som de ulike fasene i romanforfatterskapet er artiklene som angir retningen for det. Solstad er en forfatter som vil ha et ord med i laget om hvordan romanene hans skal leses – det har den siste samlingen mange eksempler på. Fordi forfatteren ble omvendt til sosialrealismen (eller den sosialistiske realismen) på 1970-tallet, innledes hans romanteoretiske forfatterskap i bokform (eller hefteform, for å være presis) i 1977 med artikkelsamlingen . Det førte til litt omvendt rekkefølge i forfatterskapet, siden Solstad på 1960-tallet hadde begynt som modernistisk romanforfatter, ja, etter egen oppfatning sågar som Gombrowicz-epigon – norske kritikere var bare for dumme til å se det. Artiklene fra 1960-tallet som «forklarte» Solstads egen modernisme, for modernismen måtte fortsatt «forklares» på det norske 1960-tallet, ble ikke publisert i bokform før i – fortsatt Solstads kanskje viktigste artikkelsamling. Solstad er nå oppe i rundt regnet 3000 sider med artikler – også i dette minner han om romanforfattende kolleger som Sigrid Undset, Aksel Sandemose, Jens Bjørneboe. Knut Hamsun og Agnar Mykle var også glade i å skrive artikler – de utga dem bare ikke selv i bokform. De tause romanforfatterne Olav Duun, Tarjei Vesaas og Cora Sandel kviet seg for å røpe hemmeligheter om hva de holdt på med.