Tankestruktur og innflytelse

En idé har både et innhold og en form. Selv en stille, indre tanke tar form av biokjemiske impulser i kroppens nervesystem. En idé er således aldri helt formløs, men noen ideer er selvfølgelig mer synlige enn andre. I femte bind av Aschehougs nye seksbindsverk, Norsk idéhistorie, er Hans Fredrik Dahl opptatt av de store ideenes strukturer slik de kommer til uttrykk gjennom menneskelig kommunikasjon og samhandling over tid. Bindet har fått tittelen: De store ideologienes tid. 1914–1955. Dahl gir oss her et kyndig, nøkternt og klarsynt overblikk over viktige ideer som hadde sitt virke i Norge tidlig på 1900-tallet. Boken er velskrevet og den er lett tilgjengelig for den ufaglærte leseren. Selv er jeg ingen historiker og jeg er dermed heller ikke den rette til å kommentere Dahls utvalg av kilder og ideer. Min bakgrunn i litteraturvitenskapen gjør at jeg leser boken med en vinkling mot både dens form og dens innhold. Det er dette forholdet jeg skal ta for meg i denne anmeldelsen og jeg begynner med selve begrepet «idéhistorie».

What's in a name?

Umiddelbart klinger ordet «idéhistorie» friskt og nytt. Sammenkoblingen av ordene «idé» og «historie» er et originalt retorisk grep som makter å puste nytt liv inn i det gammelmodige historiebegrepet. Ordet «idé» peker fremover mot nytenkning og originalitet, mens ordet «historie» peker bakover mot tradisjoner og utprøvd kunnskap. Det sammensatte ordet idéhistorie knytter således fremtid og fortid sammen og bringer tankene hen på fortidens store tenkere hvis ideer fremdeles påvirker oss den dag i dag.

Hvordan beskriver så Dahl selv fagfeltet idéhistorie? Han begynner med å drøfte hva en «idé» er for noe. I det innledende kapitlet som heter «Små tanker, store ideologier» skriver han:

Men hva er så en tanke, en idé? Begrepet tas i det følgende bokstavelig: Den er et bilde, en tankestruktur som forklarer hvordan ting henger sammen. Ideer kan være ubemerkede, isolerte, men også innflytelsesrike og stundom dominerende for så vidt som de strukturerer periodens forestillingsliv i bredden. Det sier seg selv at en idé ut fra dette er bevisst formulert, fremsatt med den mulighet og kanskje også med det formål å vinne innflytelse, om ikke makt, over sinnene. En idé i denne forstand må derfor avgrenses fra en mentalitet. (Dahl 2001: 10–11)

Av dette ser vi at Dahl definerer en idé som en bevisst formulert tankestruktur som har to forskjellige formål:

1. å forklare hvordan ting henger sammen
2. å vinne innflytelse og makt over sinnene

Det første formålet kan beskrives som kunnskapssøkende og vitenskapelig. Det andre formålet er mer retorisk, politisk og praktisk innrettet. Denne todelingen kan til forveksling ligne på Sokrates' klassiske skille mellom viten og tro (episteme og doxa). Jeg merker meg ellers at Dahl bruker ordet «struktur» til å beskrive ideenes «form». Spranget er relativt kort fra å betrakte en idé som en tankestruktur til å se på den som en språkstruktur.

I neste avsnitt presiserer Dahl at det er de innflytelsesrike ideene han ønsker å konsentrere seg om. Han skriver: «Det er ingen kulturhistorie, det som følger her, heller ingen litteraturhistorie, men et forsøk på å skissere forløpet og innholdet av de hovedstrømninger av ideer som gjorde seg gjeldende.» (Dahl 2001: 11, min uth.). En kunne lagt til at Dahl heller ikke presenterer en vitenskapshistorie. Det han derimot synes å legge frem for oss er en «innflytelseshistorie» der han i all hovedsak tar for seg ideer som har gjort seg gjeldende på tvers av fagskiller og andre referanserammer. Ordet «hovedstrømninger» forbinder jeg igjen med ordene «tankestruktur» og «form». Det er likevel viktig å presisere at det ikke er ideenes indre form som Dahl omtaler som struktur og strømninger, men derimot det mønsteret som avtegner seg når ideer utvikler seg over tid, i splid og samspill med hverandre. Han er da spesielt opptatt av å beskrive strukturen til de politiske ideologienes utvikling i Norge.

Innledningskapitlet er ellers veldig kort, synes jeg. Dette avspeiler nok en målsetting som er satt av forlaget, nemlig det å nå flest mulige lesere (og kjøpere). Det er kanskje litt strengt å forlange en inngående drøfting av hva idéhistorie er i et slikt allment verk som dette. På den annen side reklamerer forlaget med at dette verket er «den første samlede fremstilling av norsk idéhistorie» og da må en kunne forvente en klar definisjon av hva dette «nye» fagfeltet omfatter. Slik femte bind nå foreligger tror jeg de fleste vil lese det som en helt vanlig historiebok, gjerne med en hovedvinkling mot politisk idéhistorie. I så måte kan boken sies å drive en form for «telling by showing», den viser enkelt og greit frem hvordan idéhistorie, eller rettere sagt Dahls variant av idéhistorie, fungerer i praksis. Denne boken handler dessuten ikke bare om norsk idéliv på det tidlige 1900-tallet, den handler også om faget norsk idéhistorie på det tidlige 2000-tallet. Seksbindsverket Norsk idéhistorie representerer også en høyst aktuell og fremtidsrettet idéstrømning som har både fagstrategiske og forlagsøkonomiske impulser i seg. Verkets forskjellige impulser kan, med utgangspunkt i Dahls todelte idé-definisjon, deles inn i to hovedstrømninger med følgende formål:

1. å forklare hvordan norske ideer henger sammen
2. å vinne innflytelse og makt over norske sinn

Den første hovedstrømningen kan beskrives som vitenskapelig og idéhistorisk. Den andre hovedstrømningen er mer pedagogisk, fagstrategisk og forlagsøkonomisk innrettet.

Redaktørene av Norsk idéhistorie er Trond Berg Eriksen og Øystein Sørensen. I deres forord, som står i første bind, definerer de fagfeltet idéhistorie på følgende vis:

Mange vil spørre hva en «idéhistorisk» fremstilling er til forskjell fra en «historisk» fremstilling. Hovedvekten her ligger på tekster og tanker snarere enn på hendelser og handlinger. Det er norsk tankeliv, ikke landets økonomi eller sosiale strukturer som er tema. […] Hvordan er de tankemønstrene utviklet som kjennetegner den norske debatten om vitenskap, religion, politikk og moral? (Bagge: 7).

I likhet med Dahl er det ideenes mønster og struktur som Berg Eriksen og Sørensen fremhever som et av idéhistoriens hovedemner. Videre presiserer de at idéhistorie tar for seg «tekster og tanker» mens tradisjonell historie har vært opptatt av «hendelser og handling». En slik avgrensning er grei nok om enn noe vag. Historikere har alltid, mer eller mindre, vært opptatt av viktige ideer som har spilt en rolle for historiske hendelser. Idéhistorien synes derimot å fungere som en viktig påminnelse om at de begivenheter som historiefaget beskjeftiger seg med ikke er stabile og avsluttede fenomener, men derimot dynamiske, menneskelige tolkninger av anliggender som er formidlet av språk og bilder.

Idéhistorie som cocktailfag?

Det idéhistoriske tidsskriftet ARR hadde norsk idéhistorie som tema i sitt fjerde nummer i 1999. Her finner en mange nyttige drøftinger som tar for seg idéhistorien som fagfelt; her skriver både Hans Fredrik Dahl, Trond Berg Eriksen og mange andre om emnet. Det mangfoldet av meninger og synsvinkler som tas opp her kan synes noe forvirrende. Redaksjonen i ARR kommenterer dette problemet slik: «Idéhistorikerens insistering på den klassiske dannelsen, og deres tradisjonelle tverrfaglighet, har vært med på å skape bildet av et uforpliktende cocktailfag, løst fra vanlige krav til metodisk og empirisk stringens. Selv om bildet er urettferdig […]» (ARR 4/99: 2). Når en leser dette nummeret av ARR, er hovedinntrykket følgende: norsk idéhistorie er et fag i emning, det har ennå ikke funnet sin form. Dette forholdet gjør faget spennende, men også vanskelig å få oversikt over. Rune Slagstad retter av denne grunn en kritikk mot Aschehougs satsing på idéhistorie. Han sier: «Aschehougs Norsk Idéhistorie er et eksempel på et stort prosjekt som har tryggere forankring i det forlagsindustrielle enn i det fagstrategiske. Jeg kan rett og slett ikke se at det er gjort et tilfredsstillende forskningsmessig forarbeid til å skrive en norsk idéhistorie.» (Enebakk/Roaldsvig: 43). Andre anser fagets altetende og vidtfavnende preg som selve drivkraften i faget. Trond Berg Eriksen skriver:

Idéhistoriske undersøkelser benytter seg av et helt konglomerat av forskjellige metoder, og det ville ikke være i noens interesse å standardisere behandlingen av den intellektuelle historien. På den andre siden kunne det være forsøket verd å fremstille den norske idéhistorien gjennom en avgrensning av materien alene, uten altfor fariseiske, felles metodekrav. (Berg Eriksen: 36)

Det er nettopp den sistnevnte metoden som er benyttet i femte bind av Norsk idéhistorie.

I Hans Fredrik Dahls artikkel i ARR, som heter «Finnes en norsk idéhistorie?», får vi et tydeligere bilde av hans egen oppfatning av idéhistorien. Her finner vi igjen hans todelte fokus på ideenes struktur og på deres evne til å vinne innflytelse. Han skriver:

Ideen må altså undersøkes og karakteriseres som hva den er: en tankestruktur. Dersom den kommer til å deles av mange og blir flere menneskers idé, oppstår fenomenet idéspredning. Prosessen som fører frem til at en idé eventuelt vinner innflytelse, vil henge sammen med at den har kanaler å spres gjennom. […] Da blir sosiale og kulturelle forhold av betydning. (Dahl 1999: 20)

Litt senere skriver han: «På sett og vis kan man vel si at den norske idéhistorie er identisk med idédebattens historie – med den prosess av utveksling og konfrontasjon som foregår i bøker og tidsskrifter, gjennom foredrag og debatter, i spørsmålet om hvordan tingene hører sammen.» (Dahl 1999: 22, min uth.). Her finner jeg endelig et begrep som er klargjørende og som gir en god beskrivelse av hovedtendensen i Dahls bok: idédebattens historie.

Dahls debatthistorie

Etter å ha strevet med de sprikende drøftingene av fagfeltet idéhistorie som en finner i ARR 4/99, var det litt av en kontrast å ta fatt på den presise sakprosaen som Dahl serverer i femte bind av Norsk idéhistorie. En historie er jo en slags fortelling og Dahl behersker en meget finslepet fortellerteknikk. Hans sakprosa flyter lett og føyelig av gårde uten å komme i veien verken for leseren eller for historien som fortelles. Han begynner med å sitere en stiloppgave fra 1915: «Hvad krigen øder av verdier, og om den skaper verd.» Denne åpningen er ganske fiffig og sier på en konsis måte mye om de målsettingene Dahl har med sin bok. For det første henvender setningen seg, sympatisk nok, til en av verkets hovedmålgrupper, norske skoleelever. Norsk idéhistorie vil uten tvil bli flittig brukt som kildestoff av elever og studenter i mange år fremover. Videre refererer setningen til en av Dahls spesialfelt: krigen og krigshistorien. For det tredje får han her, i den aller første setningen, eksemplifisert en arbeidsmetode han ofte benytter i boken; han henter frem en historisk tekst som deretter tolkes med blikk for den tidstypiske idéstrukturen den er en del av. Et fjerde moment er at ved å åpne boken med et sitat, signaliserer Dahl en vilje til å gjøre sin egen fortellerstemme og sin egen skrift mest mulig nøytral og usynlig til fordel for de tekster og ideer som drøftes. Dette siste momentet tror jeg kan være et tveegget sverd. Er språket noen gang helt nøytralt? Kildekritikk er av stor betydning innenfor historiefaget. Burde da ikke en idéhistorisk kildekritikk omfatte en språkkritisk vinkling? Jeg skal ta opp disse spørsmålene senere i denne anmeldelsen.

Endelig må Dahls komplementære bruk av billedstoff nevnes. I tillegg til å presentere og tolke tekster gir boken et fyldig utvalg av tidstypiske bilder, malerier, plakater og fotografier. Her kommer Dahls inngående kjennskap til norsk mediehistorie absolutt til sin rett.

Jeg er som nevnt ingen faghistoriker, og jeg kan derfor bare gi mine egne ufaglærte inntrykk av bokens innhold. For det første har boken en tilbakeholden og lavmælt tone, det er langt mellom de oppsiktsvekkende påstandene. Boken bærer preg av å ville kartlegge et velkjent felt mer enn å fremlegge nye funn og teorier. Dette passer godt til Berg Eriksens ønske om å «avgrense materien» i faget og det passer også til forlagets ønske om å nå ut til mange lesere. Det finnes likevel noen merkbare særtrekk ved Dahls måte å tolke idéhistorien på. Først og fremst har han en egen evne (og trang?) til å vri og vende på vedtatte sannheter slik at leseren skjønner at disse «sannhetene» ikke er så bastante og entydige som de gir inntrykk av. Han er dessuten flink til å se likheter mellom tilsynelatende «svart/hvite» motsetninger. Det er for eksempel interessant når han peker på likhetstrekk mellom fascismens og kommunismens fremvekst i mellomkrigstiden:

Den nye bevegelsen [fascismen] syntes å bre seg gjennom et internasjonalt nettverk, svarende til kommunismens internasjonale. Fascismen bar i det hele mange av kommunismens stiltrekk: uforsonlig, antidemokratisk tale fremført med hysterisk masseappell til en skog av oppstrakte hender – ikke knyttenever som hos kommunistene, men utstrakt arm med flat hånd. De to bevegelser ga en polarisering mellom uniformerte ytterpunkter av «kamerater» og «kampfeller» i marsjerende kolonner, som ble oppfattet som ny og uhyggelig særegen for 1930-årene. (Dahl 2001: 162)

Dahl ser her forbi motsetningsparet fascisme/kommunisme og tolker begge bevegelsene som uttrykk for det han beskriver som «[…] en svekkelse av det man kunne oppfatte som mellomposisjonen. Den virkelige påfallende effekt av 1930-årenes polarisering ble følelsen av et generelt frafall fra liberale verdier og tradisjoner.» (Dahl 2001:163). Dahl er alltid på vakt mot den nivelleringen som ekstreme meninger og polariserte synspunkter kan føre med seg. Enten det gjelder bakgrunnen for Vidkun Quislings landsforræderi eller grunnlaget for Einar Gerhardsens dreining bort fra kommunismen, så er han alltid meget skeptisk overfor de «opplagte» forklaringsmodellene. Han fokuserer hele tiden på helheten, på den strukturen som idéstrømningene er en del av.

En polarisering vil alltid innebære en form for ensretting, det vil si en svekkelse av mellomposisjonen, og Dahl er på konstant vakt overfor denne faren. Dette berører et annet særtrekk ved hans idéhistoriske tolkingspraksis: hans forankring i et demokratisk verdisyn der respekten for mangfold og forskjeller er et grunnleggende element. Det er fra demokratiets synsvinkel han hele tiden trekker sine konklusjoner. Dette skjer uten at han åpent gir uttrykk for sitt eget demokratiske ståsted. Det er som han i frykt for polarisering og ensretting nøler med åpent å erklære sin støtte for demokratiets ideer. En ser dette tydelig i sitatet ovenfor der Dahl bruker uttrykket «antidemokratisk» som en utvetydig negativ term sammen med andre adjektiver som «uforsonlig» og «hysterisk». Slike indirekte referanser til demokratiet finnes det mange av i hans bok. I bokens register finnes det derimot bare én eneste henvisning til demokrati under stikkordet «demokratikritikk», mens det vrimler av henvisninger til polariserte og ekstreme ideologier som fascisme, nazisme og kommunisme. Dahl synes langt på vei å ta demokratibegrepet for gitt. Men det er langt fra selvfølgelig at det å være antidemokratisk eller udemokratisk utelukkende er noe negativt, selv om slike ord har en sterk negativ klang. Det finnes mange situasjoner i livet der personer må ta avgjørelser overfor andre på en udemokratisk måte, gjerne grunnet tidspress. Slike avgjørelser blir for eksempel tatt av foreldre, lærere, historikere, journalister, politikere, politifolk, sykepleiere, m.fl. Også den demokratiske mellomposisjonen har sine begrensninger.

Er historien nøytral?

For meg er det mest påfallende ved denne boken dens prosastil. Boken er som nevnt velskrevet og en språkinteressert leser vil her finne mye å glede seg over. Her ser vi resultatet av lang tids erfaring med skriftspråket. I tillegg synes denne balanserte språkbruken å avspeile Dahls demokratiske grunnholdning. Han holder seg, stort sett, selv om det finnes noen fargerike utbrudd her og der, til en språklig mellomposisjon. Det er en velpolert mellomstil som dominerer femte bind av Norsk idéhistorie. Dahls språk vil av mange oppfattes som forbilledlig nøytralt og objektivt. Men spørsmålet er i hvilken grad språket, og dermed også historiefaget, kan gjøres helt nøytralt.

Berg Eriksen og Sørensen presiserer som nevnt at historien tar for seg «hendelser og handlinger», mens idéhistorien fokuserer på «tanker og tekst». Skal man forholde seg til tanker og tekst så må man, nødvendigvis, også ta stilling til selve språket. I det tradisjonelle historiefaget er ikke denne problematikken like fremtredende. Idéhistorien, derimot, oppjusterer ideenes, og dermed også språkets, betydning for historiske hendelser, og den vil forsøke å kartlegge og forklare ideenes innflytelse. Her synes jeg Dahls bok kommer til kort rent språkkritisk. Den mellomstilen han behersker så glimrende har han nemlig tatt med seg fra det tradisjonelle historiefaget. Spørsmålet er om denne faghistoriske fortellerstilen uten videre lar seg overføre til en idéhistorisk undersøkelse. Nettopp fordi idéhistorien synes å bringe et språk- eller kommunikasjonskritisk perspektiv inn i historieforskningen, nettopp derfor burde den rette et selvkritisk blikk mot fagets egen språkbruk. Dahl har valgt å tone ned denne problematikken og konsentrerer seg om en «avgrensning av materien». I så måte kan også hans klare og presise språkbruk sies å bidra med en «språklig» avgrensning. Men en avgrensning er jo også en form for ensretting.

Dahls dyktige håndtering av sakprosaens mellomstil står på et vis i kontrast til den demokratiske grunnholdningen han formidler mellom linjene i sin bok. Hans språkstil kan langt på vei tolkes som et uttrykk for den liberale, saklige og demokratiske mellomposisjonen som han tar som utgangspunkt for de fleste av sine drøftinger. I forsøket på å være nøytral og objektiv benytter han seg således av en språklig mellomposisjon. Men da skjer det noe merkelig: fokuseringen på en saklig og nøytral mellomstil resulterer i at selve språket blir ensrettet!

Hvordan skal en forklare dette forholdet? Jeg tror at problemet har med forholdet mellom tro og viten – doxa og episteme – å gjøre. De tradisjonelle vitenskaper er innrettet mot «å forklare hvordan ting henger sammen», de vil tilegne seg fast og stabil kunnskap. Også historiefaget, og det fagspråket som er utviklet der, er innrettet mot dette målet. Idéhistorien problematiserer i større grad forholdet mellom viten og tro, mellom tanke og handling; den vil undersøke hvordan ustabil ideologi, retorikk og tro har påvirket historiens hendelser. Problemet er, tror jeg, at episteme og doxa ikke kan håndteres på det samme viset; disse to typer av kunnskap kan ikke behandles innenfor de samme tidsrammene og heller ikke med den samme språkbruken.

Idéhistoriens «noe» og idéhistoriens «noen»

Det ligger i språkets og ideenes vesen at de forholder seg både til noe og til noen. Det samme kan dessuten sies om en handling. Dette er en omskriving av Dahls todelte avgrensning av ideenes formål:

1. å forklare hvordan «noe» henger sammen

2. å vinne innflytelse og makt over «noen»

Henvisningen til «noe» kan være av forklarende, empirisk og vitenskapelig art. Når man forholder seg til «noe» – til stabile objekter, avgrensede hendelser eller abstrakte begreper – faller det av seg selv å være «objektiv». Men en idé bærer også i seg et formidlende og influerende aspekt rettet mot «noen». En kommunikativ henvendelse mot en annen person forholder seg hele tiden til en respons, den bygger på et tillitsforhold til et annet levende menneske. Dette forholdet medfører en åpenhet og en usikkerhet som ikke er til stede, iallfall ikke i samme grad, når man forholder seg til et passivt objekt. Dette aspektet ved en idé er i sitt vesen verdiladet. Å formidle en idé til «noen» er å ta stilling til dem. På dette viset er en idé, i forhold til andre mennesker, aldri nøytral og lunken, men alltid kald eller varm. Gjennom denne problematikken tar idéhistorien opp et kjernepunkt ved all avgrenset, eller rettere sagt all begrenset, kunnskap. Igjen kan det være på sin plass å minne om Sokrates' skille mellom viten og tro, episteme og doxa. Vår erkjennelse vil alltid utgjøre en blanding av disse to slags kunnskap. Noen former for kunnskap er mer avgrenset og oversiktlige enn andre.

Mot slutten av bindet referer Dahl til Arne Næss sin logiske skeptisisme på følgende vis: «Å tro på absolutter, sa han, er ikke forenlig med «nutidig kunnskaps- og verdilære». Hva det i stedet gjelder, er å utvide området for den menneskelig sympati, fra snevre til vide grupper […]» (Dahl 2001: 418). Og like etter siterer han disse ord av Næss: «Vi trenger ikke mer urokkelig tro, men handlekraft forent med saklig innordning av egne mål blant de øvrige menneskers […]» (s.st.). Dahl tolker dette slik: «Økt skepsis, ikke tro eller begeistring, var altså det som tjente det godes sak.» (Dahl: 2001: 419). Men Næss oppfordrer ikke bare til «økt skepsis», han ivrer også for «økt handlekraft». Næss kritiserer ikke tro i og for seg, tro er nemlig en viktig forutsetning for enhver handling, uten tro på og tillit til livet og andre mennesker risikerer en å stivne i handlingslammet skeptisisme. Det er å gå for langt. Det er den «urokkelige» troen Næss er skeptisk til. Vi må være på vakt mot de urokkelige ideer. Dahl deler langt på vei denne målsettingen i sin idéhistoriske praksis. I femte bind av Norsk idéhistorie geleider han leseren på besindig vis gjennom en turbulent ideologisk periode i norsk historie. Kun på ett punkt fraviker Dahl fra sin skarpsynte skeptisisme: i sin egen språkbruk. Det er opp til oss som lesere å være skeptiske også til Dahls dyktige skrivestil slik at vi ikke lar oss pasifisere av den.

LITTERATUR:

ARR Idéhistorisk tidsskrift, nr 4/99, tema: «Idéhistorie på norsk».
Bagge, Sverre: Norsk idéhistorie, Bind I. Da boken kom til Norge, Aschehoug, Oslo, 2001.
Berg Eriksen, Trond: «Hva kan idéhistorikere si om Norge som ingen andre kan?» artikkel i ARR * Idéhistorisk tidsskrift , 4/99.
Dahl, Hans Fredrik: «Finnes en norsk idéhistorie?» artikkel i ARR * Idéhistorisk tidsskrift , 4/99.
Dahl, Hans Fredrik: Norsk idéhistorie, Bind V. De store ideologienes tid 1914 - 1955, Aschehoug, Oslo, 2001. Enebakk, Vidar og Roalsvig, Bente: «Idéhistoriens gjenkomst» intervju med Rune Slagstad i ARR * Idéhistorisk tidsskrift , 4/99.

KILDER PÅ INTERNETT:

Aschehougs side om verketDagsavisens anmeldelse av bind VNRKs anmeldelse av bind VIvar Bakkes anmeldelse av bind V
Bente Roaldsvigs kritikk av verket