Som det heter seg

Skoglund har lagt ned rorbua, men så kom Thure Erik Lund med Elvestengfolket. Hø hø, og nesten et dult i skuldrene. Mot all sedvane har jeg deltatt i tilløp til den type dulting på senhøsten. Det er den om Grevlingen. Så er det «lungemosen». Og den om det ekspanderende byggeskummet! Vi skal ikke i ett og alt jamføre Lund og Tore Skoglund, og det skal påpekes som en forskjell mellom disse to at den omtalte høingen har oppstått blant de mer tungsindige mennesker jeg treffer, og ikke blant de lettledde som Skoglund underholder. Okke som. Det er i rester av det etnografiske minnet, helt opp mot området som dekkes av den kollektive senilitet, at Thure Erik Lund dikter; i så måte kan Lund gå for å være en slags Drammensvassdragets Tore Skoglund.

Så må det vel være noe å avdekke i Elvestengfolket, mening og mønstre av høyere grad? Latteren satt fast i halsen? Neida! Han holdt opp et speil og med ett: det var meg selv jeg spottet? Ikke tale om. Boka til Lund har fått meg på et annet trav, blant flere: På Rævesand har de en gudbenådet evne til å koke kaffe. Nå har aldri jeg smakt kaffen på Rævesand, selv om det tar bare to minutter med jolla over fra der hvor jeg har drukket mest kaffe, og til og med mye brystmelk. Men om riktig god kaffe het det seg på vår side av fjorden at «det var nesten en rævesandsdråbe». Jeg har aldri hørt direkte fra rævesandsmunn noe sagt om oss, men ifølge oss skal de mene at vi – tollere, loser og et sjikt av halvfanter – er høye på pæra. Eller som de visstnok sa: «Det er ikke mors minste gris som bor der ute.» Jeg har også hørt en av dem fra deres side ile til og benekte, uten at fenomenet overhodet var brakt på bane fra min side, at foreldre på Rævesand, for å få slutt på skrikinga, slang levende torsk opp i vogga til ungen. Det het seg at dette var grunnen til drikkinga, til langt hår og litt av hvert. Nok om skjærgården.

Heimstaden i Thure Erik Lunds Elvestengfolket er sørenden av Tyrifjorden, mot cellulosestrøket i nedre Buskerud, langs elva og helst et stykke innover mot skauen, også dette et område hvor den gyldige Alminnelige Beskrivelse av Norge, NAFs veibok, ikke lenger lister tremassefabrikker, men kunstsentra. Er det ikke Viskum som har satt krukkene sine med døde pelsdyr pent på hylle i Vestfossen? Apekattstreker. I tanke og i gjerning intet å applaudere i forhold til arbeidet til Lund. Nå hører jeg på radioen i skrivende øyeblikk at de skal gravlegge Keiko på land. Jeg ble avsporet, men gjerne. Det kunne hos Lund ha hett seg det, at det et sted på Østsida skal ligge en spekkhogger i jorda. Hva som «heter seg» er et gjennomgangstema i romanen. Og virkningen av det som heter seg. Hvilket baller på seg, når vi får det usannsynlige gjengitt så jordfestet som her.

Jeg har ikke sett eller hørt den så synlige og sentrale gjenstand, O.B. Wiik-presenningen, nevnt av noe menneske før. Heller ikke gjengestrie, selv om vi alle sammen har det stikkende ut fra rørene, også på de plettfrie våtrom. En sommerdag i bil gjennom Buskerud vil du kunne stanse og legge i vei om dette som sant overfor dine barn – NAF-boka er jo så gudsjammerlig monoton – at her, bortpå veien, i nordenden, var det at Gjermund satte opp A-en. Den var av fasong som den selvsamme bokstaven, snekret av grå plank mot en bakgrunn av hvitmalt huntonitt. De andre tre karene, Reiner, Thomas og Holger, forstod ikke hva A-en, to meter høy, skulle bety eller tjene til, men ikke desto mindre: en tid etter var nestemann i gang med å slå opp sin egen A, av samme slag som Gjermunds. Historien om A-en er den minst kjøttsprengte av de 13 fortellingene som utgjør første del av Elvestengfolket, den lukter ingenting, der er ingenting ekkelt akkurat her, i spann som skvulper over, men historien om A-en tenderer et øyeblikk mot å være tydelig angående det språkteoretiske forfatteren har på tapetet. Det skimtes i den forbindelse et og annet om konvensjoner og det kognitive, men ikke tilstrekkelig for min del til å kunne foredra om det, for når du er på nippet, skal den fandens Gjermund, foregangsmannen, ha denne A-en til å være en Å i hodet på en. «Disse sjuke greiene her hadde’n Gjermund altså brukt en hel vinter på å spekulere ut.»

Fra Thure Erik Lund kom også en essaysamling i høst, og mange mener den er god, uten at jeg verken kan forstå det eller den, men å ha utbytte av essaysamlingen Forgreininger er ingen forutsetning for å ville sette Elvestengfolket på hylle med de etter min erfaring varig gode romaner, som Becketts Watt, med hagekrypingen der, Brannen av Vesaas, og Øystein Lønns greier, særlig Maria Gripes nødvendige ritualer, med nafta-snusingen for å nevne andre som har klart å skrive frem gjennom «sjuke greier», men alvorlig nok, den opplevelsen av at «alt var så grådig på vippen». Det er slik han sier det mannen i Elvestengfolket, Tomas Myrbråten, i en egenerklæring på de siste sidene.

Før det har boka snudd. Det skjer midtveis. Glaneren og einstøingen Tomas forteller sin ungdom gjennom første halvdel, fra sekstitallet er det vel, hvor han lever som del av ett av flere bygdefolk, eller rett og slett folk, hvorav Elvestengfolket i en leirskråning er ett. Tomas hangler vel med blant sine, dem på østsida av fjorden, mye som følge av automatikken som finnes. Den følger av måter ting «kommer opp» på, som den nevnte A-en, eller måter ting er på: «Å brenne var liksom det vi holdt på med, innpå bygda her.» Det som «heter seg» oppstår jo til stadighet, alle vegne, ettersom folk er så raske til å gjøre figurer av hverandre så roen kan senke seg.

Det er et sug straks du har vist deg noen ganger: Hva kan du fortelle om deg selv, kvikt, som vi kan gjenfortelle slik at du kan bli møtt med så stor forforståelse fremover at du slipper å bekymre deg for hvilket inntrykk du gjør, og rett og slett, slipper å bekymre deg for hvem du er. Dersom du vil. Fint tilbud. Tomas tok ikke imot.

Tomas påtreffes igjen i romanens del to, som en såkalt eksistens i storbyen, etter å ha kommet ut av «forvaring». Han er i «rassballhølet» av en by, et gjenkjennelig Oslo, og holder seg mellom Grønland og Schweigaardsgate, på de arealene hvor man tiår etter tiår har sett det samme skje: At disse blant de subkulturelle, eller simpelthen bare blant einstøingene, som ikke har kunnet, ikke hatt middelklasse nok, eller muligens ikke har villet ta imot tilbud fra andre folk av noe slag, at disse har gått ned i en elendig enhet sammen med de langt eldre frakkene fra Blåkors, og blitt tidløse bomser. I denne enheten, bomsene imellom på Sagbrukstoma, treffer Tomas henne som gjør at vi derfra leser en overlevelseshistorie, om hun og han, det er vel gjerne kjærlighet. Det var Lene Elvesteng som dukket opp på Sagbrukstomta, han hadde glant på henne i ungdommen, og nå blir hun med, fra kåk til kåk, hvor de veksler på å hale hverandre opp og ned, som de knelende par man hele tiden ser, hvor den ene for den andres del klarer å få bussen til å vente. Men de klarer å fjelge seg, å strigle seg opp, disse to avhopperne fra Østsida og Elvestengleira. Dette skjer i et spill hun og han i mellom, noe Thure Erik Lund har formet så sinnrikt at boka, etter å ha vært så mye annet, også blir spennende i spenningsbokforstand. Men de makter ikke alminneligheten sammen, til det har det har de bundet seg for sterkt til de gjensidige forestillingene om hverandre. Hvilket jeg vil tro nevnes av ansatte på de faktiske sosialkontorer som en fare, men i boka tas dette hinsides de gode råd og over i spørsmål: Hvordan er det omdømme og ivaretakelse av omdømme oppstår og virker, uansett omdømme, innbilt eller ei, også om det bare er mellom to, eller i ett individ mot dets bakgrunn, over tid?

Det er ikke slik at denne romanen fører elendighet tilbake til et bygdedyr. Heller ikke slik at den tvert imot anser armoden som en følge av å forlate det sted hvor man kan lene seg på gitte karakteristikker. Omformulering synes mulig, for Helene, men når det skjer at hun går opp i allmuen blir hun jevngod med ingenting, mens Tomas Myrbråten skriver ut boka, han ser over sin fortid og er ennå i behold, mens alt stadig er «grådig på vippen».

I ganske små kretsløp distribueres juleheftene, hvorav ett av dem heter Jol i Setesdal. Her inngår sitater fra Johannes Skards utgamle, grassate og ennå bare nesten uleselige folklore, kalt Gamalt or Setesdal. De færreste abonnerer på slikt, men Lunds roman er et fullgodt supplement til det lille man rakk å få med seg fra de gamle før de fór. Det er forbausende hvor lite stedegent det er, det som det heter seg, og islettet av ferskvann fra Tyrifjorden vil jeg etter hvert ikke komme til å kjenne fra min egen miks i saltvann.