Den sedate kritikerstand

Hjertelig takk for brev, Carline! Her var det mye interessant: En glemt karriere som studentikos SF-forfatter, sosialantropologiske betraktninger om outsider-kultur og frykten for å ikke kunne nokom SF. Du spurte meg også om hva jeg ser etter i god SF, noe jeg kommer til å besvare gjennom å drøfte både SF, skrekk og fantasy.

En måned har gått siden jeg skrev det første brevet. Puddersnø har blitt til syndeflod og slaps – seks millioner liter vann rant ut i Oslos gater forrige uke. På hjemmekontoret står sakprosabøker om hvordan forberede seg på dommedag: «Fullfør beredskapslageret» figurerer på huskelisten. Her skiller jeg meg fra den velutstyrte hovedpersonen i Ragnhild Eskelands apokalyptiske roman av fjoråret, Noe vidunderlig vil skje (2025, Pelikanen forlag). Som du husker, var den utgangspunktet for en debatt i Klassekampen mellom deg, meg og Eskeland rundt anmeldelsen din av boken, en debatt som vil hjelpe meg å svare – ad omveier – på hva jeg ser etter i god SF.

Du skrev: «Ragnhild Eskeland bruker apokalypsen som bakteppe for A4-betraktninger.» Eskeland svarte med at du ønsket deg en annen roman enn den som forelå, nærmere bestemt en «underholdende sci-fi-roman». Eskeland ville nemlig skildre klaustrofobien dagens mennesker opplever, basert på egne erfaringer. Hun skriver: «I mitt eget liv, så har jeg opplevd mange klaustrofobiske tilstander, og kriser er en av dem.» Deretter kastet jeg meg ut i debatten med et innlegg om at Eskeland ikke bruker SF-elementene på en kyndig måte til å gjøre romanen bedre, mer original og interessant.

Dette er gjennomgangstemaet i denne teksten: at norske forfattere og litteraturkritikere forholder seg både frivillig og ufrivillig til SF, uten at de nødvendigvis setter seg inn i sjangertradisjonen av den grunn. SF har nemlig blitt umulig å unngå. Og ikke bare det, SF har blitt populært, berger oss nærmest gjennom lesekrisen, noe som gjør at forfattere av realistisk litteratur kan føle seg fristet til å krydre romanene sine med denne typen publikumsfrieri.

Smussomslaget til Noe vidunderlig vil skje oppgir at Karl Ove Knausgård var redaktør. Fordi jeg skriver dette brevet i sengen, før jobb, er nattbordet i sidesynet. Der ligger Morgenstjernen (2020, Forlaget Oktober) av Knausgård ved siden av Katabasis av R.F. Kuang (2025, Harper Voyager). Tenk at en ateist besitter et nattbord med så mørke, religiøse undertoner! Tankene går naturligvis til Bibelen, rettere sagt Jesaja (14:11–12):

Du som var så stolt, / er støtt ned til dødsriket / med klangen av dine harper. / En seng av ormer er redd opp for deg, / og mark skal være ditt teppe. / Du har falt fra himmelen, / du morgenstjerne, / morgenrødens sønn!

For et bilde! Morgenstjernen Lucifer ligger på en seng av ormer i dødsriket. Ordet katabasis betyr en reise ned i underverdenen, og boken til R.F. Kuang er en fantasyroman om to Cambridge-studenter som drar ned til helvete for å redde professoren sin (de trenger anbefalingsbrev for å få videre jobb i akademia). I begge bøkene møter vi levende døde og elver der du drikker for å glemme.

Det var redaktøren for Bokmagasinet Astrid Hygen Meyer som anbefalte Morgenstjernen til meg som leser av SF og spekulativ litteratur. Men er boken SF? I likhet med Eskelands roman er det mest realisme på de 666 sidene av Morgenstjernen, dominert av den typen motiver jeg trodde vi hadde overdoset på da vi leste Min Kamp-serien (2009–2011, Forlaget Oktober). Sosialrealistiske, langtrukne beskrivelser av alkoholproblemer, å være pårørende til en kone med bipolar lidelse, hverdagslivet med barn, tenåringer med psykiske lidelser og vond kommunikasjonssvikt. Nyskapende elementer forekommer – astronomiske fenomener og det at ingen dør – men jeg ville heller kalt det metafysisk skrekk enn SF.

Kuangs bok om helvete er morsom. Hun bruker litterære grep knyttet til plott, verdensbygging og samspill mellom karakterer til å skape en veldreid fortelling. Boken gir et originalt bilde av helvete, inspirert av både klassisk litteratur og fantasy. I tillegg er det underholdende. Mens jeg leste Knausgård, ble jeg gjentatte ganger overveldet av kjedsomhet. At han har lagt til noen spekulative elementer, skjuler ikke hvor mye han gjentar seg selv, og at både en tenåringsjente og en intensivsykepleier beskriver trær på samme knausgårdiske måte. Det oser av grafoman latskap der leseren ikke blir tatt hensyn til. Vi blir interesserte i karakterer som aldri kommer tilbake, spenningen bygges opp før vi blir forulempet av uutholdelige teologiske spekulasjoner eller traust familieliv. Da det hele ble avsluttet med et femti sider langt essay om Hölderlin, fikk jeg lyst til å slå hodet i veggen. Knausgård skriver utvilsomt medrivende, nært og fortrolig, på en måte som gjør deg hektet. Men han anstrenger seg ikke mer enn at vi får den aller kjedeligste skildringen av helvete jeg noen gang har lest. Og jeg har lest mange.

Ellers har Morgenstjernen flere aspekter som gjør den typisk for norsk spekulativ fiksjon. Den er blant annet lagt til nær fremtid, slik også Cathrine Knudsen og Jan Grue gjør i sine bøker. I en begravelse i boken sier presten Kathrine at den døde ble født i 1956 og omkom 67 år gammel, noe som tilsier at Morgenstjernen, utgitt i 2020, foregår i 2023.

Burde jeg bli flau over å innrømme at jeg nyter Kuangs deilige fortelling, en bok med fargede kanter, av den typen bokansvarlig i Morgenbladet Arne Borge anser som dårlige? I en artikkel om bøker som går viralt og Jacqueline Harpmans Jeg som aldri har kjent menn (2026, oversatt av Gøril Eldøen, Forlaget Oktober), skriver han:

De fleste bøker som tar av på Booktok er mer preget av sterke følelser, noe som gjør at de viktigste sjangrene de seneste årene har vært dark academia (tenk Harry Potter møter Donna Tartt) og etter hvert romantasy, som er fantasylitteratur med eksplisitt eller implisitt erotikk (Tenk 50 Shades of Aragorn). Altså formelpreget sjangerlitteratur, og i litterær forstand dårligere bøker, som likevel slukes og får blodet til å bruse.

Er det noe galt med følelser, brusende blod og at bøker leses med appetitt? Tvert imot viser moderne nevrovitenskap at følelser og tanker er uløselig forbundet, slik at også Borge er preget av sterke følelser når han leser, om han innrømmer det eller ei. Ellers hersker det liten tvil: Borge har ikke lest bøkene han uttaler seg om, men han misliker dem instinktivt: «modernismens angst for melodramaet satte opp hellingsgraden og vennet oss til at lesing skulle foregå i motbakke». Tidene har endret seg siden Morgenbladet hadde egne SF-bilag! Men også andre kritikere prøver å redde «gode bøker» fra SF-merkelappen, eksempelvis allerede nevnte redaktør Hygen Meyer:

Der den allmenne litteraturen vil prioritere identifikasjon hos leseren og opphøye det eksistensielle, er det underordnet i science fiction-bøkene, som er mer opptatt av objektet den skildrer, selve systemet. I samtidslitteraturen vrimler det av sci-fi-liknende elementer, som det ennå mangler gode begreper for. Foreløpig vil jeg bare slå fast at det er noe nytt som sprekker fram, og at det ikke nødvendigvis er science fiction.

Selvfølgelig er det som sprekker fram, science fiction. Hvis Hygen Meyer mener at SF-tradisjonen ikke åpner for gjenkjennelse eller eksistensielle perspektiver, så har hun ikke lest mye av den. Faktisk vil jeg hevde at SF har et større mulighetsrom til å åpne for det eksistensielle og filosofiske fordi den fremmedgjørende likheten gir oss et blikk utenifra på oss selv.

På et overordet nivå handler dette kanskje om en type trygghetssøkende og unnvikende holdning som kritiker Andreas Breivik beskrev så godt i Bokvennen Litterær Avis, basert på arbeidet til litteraturkritikerne Ingunn Økland, Tom Egil Hverven, Anne-Cathrine Straume og Arne Borge. Breivik spekulerer i om det er noe med Borges faste ansettelse som har gjort ham slapp og tilbakelent: «Hvorfor går han ikke selv ut i verden, ut av kontoret og sin lille middelklassetilværelse, for å løfte opp den nye litteraturen han gjerne vil lese mer av?» Personlig tror jeg ikke en fast lønn gjør oss intellektuelt dovne, men tendensen er påfallende i Breiviks gjennomgang.

Eller handler det heller om nedlatende fordommer om SF-sjangeren, forvist som den har vært til barnebøkene og subkulturene? Du er kanskje den eneste som er redd for megateksten, Carline. For er man redd hvis man stempler hele undersjangre som dårlige, uten å ha lest dem? Damien Broderick skriver i essayet «Reading sf as a mega-text» fra 1992¹ at «I et generisk hyperrom henger en vidstrakt rekkevidde av konnotasjoner – over eller bak dens manifestasjon i en gitt tekst.» Om det er snakk om romreiser eller nye politiske systemer, kan disse elementene gi SF-leseren både en opplevelse av gjenkjennelse, ved å koble det på hva hun har lest før, og fremmedhet, ved at elementet brukes på en ny måte. De aller fleste SF-forfattere og lesere kjenner godt til den litterære tradisjonen og har glede av å gjenkjenne litterære allusjoner. Ved å gjøre din egen vri på megateksten etableres originalitet, som å skrive om romvesener på en måte ingen har gjort før. Som brødrene Strugatsky gjorde i romanen Kontakt med verdensrommet (1972, norsk oversettelse i 1984 av Natalia Dobrowen, Falken forlag), der menneskeheten inspiserer stedene romvesenene landet før de forsvant. Om denne romanen ikke inneholder eksistensiell gjenkjennelse, er jeg en Sith. Selvfølgelig kan man lese SF uten å kjenne hele megateksten, hvem gjør vel det, men en leser som ikke kjenner tradisjonen, vil muligens oppleve SF-bøker som endimensjonale og tekniske.

Betyr det at alle norske kritikere og forfattere bør gå på obligatorisk kurs i megateksten? Jeg er skeptisk, det føles feil å gjøre min lystlesning til andres pliktlesning. De kan gjøre hva de vil, så lenge de slutter å skule ned fra de modernistiske motbakkene og hevde at SF-romaner egentlig er eksistensielle. Samtidig vil det være naturlig for en litteraturkritiker å lese seg opp hvis det er en del av et lønnet arbeid.

Hva synes du om hvordan norske kritikere omtaler sjangerlitteratur, Carline?

Til slutt: Denne teksten er ikke et forsvar for romantasy. Jeg har ikke lest de to mest kjente seriene du ser på hver jævla bokhylle på internett. Bøkene Arne Borge beskriver, kan selvfølgelig være dårlige, men de trenger ikke å være det. For hver 50 shades of Aragorn, kan du finne en Katabasis. Du må bare ha nysgjerrigheten til å lete.