Ved vanviddets rand

Britiskfødte Bhanu Kapil (f. 1968) er en konseptuell, performativ poet, og helt siden forfatterskapets start i 2001 har hun oppholdt seg i det hybride. For eksempel ble Schizofren, diktsamlingen hennes fra 2011 som nå foreligger på norsk i Paal Bjelke Andersens gjendiktning, opprinnelig skrevet som en roman. Da Kapil etter flere års arbeid fortsatt ikke syntes narrativet holdt hva det lovet, kastet hun det håndskrevne manuset ut i snødrevet i hagen. Der lå romansidene vinteren igjennom før hun mot våren plukket opp de arkene som det var mulig å redde, «og begynte å skrive igjen, ut fra fragmentene, setningene og linjene som fortsatt var leselige på de forvridde, morkne, men merkelig stive sidene». Resultatet er et oppstykket langdikt i åtte deler som blant annet omhandler den høye forekomsten av schizofreni i den sørasiatiske diasporaen, og hvis tilblivelse altså har innebåret en veldig materiell vinterdvale.

En åpenlys fare ved et slikt konseptuelt formgrep er at resultatet, om man ikke kjenner til metoden, blir lukket, kryptisk, uinteressant eller alt på en gang. Ideen er kanskje underfundig, men sluttresultatet alene blir litt meh.

Dette er heldigvis ikke tilfellet hos Kapil, som gjennom hele sitt forfatterskap har vært opptatt av fragmentet. Ikke kun som estetisk form, men som kilde til erkjennelse. I et intervju på bloggen til Christopher Higgs, en annen eksperimentell engelskspråklig poet, sier hun følgende om sitt eget arbeid med poetisk form og dets kobling til den traumatiserte kroppens erfaringer. Jeg tillater meg å sitere litt for langt:

And once again, the question of fragments and scraps — the dispersed text — and a model that moves forward on the “glimpse” rather than an informatics of lived time. Here, too, the intersections of trauma therapy (soft tissue/cranio-sacral bodywork, in particular) and narrative have been useful to me in working out an art that is built on sensation, or the absence of sensation, rather than the production of images. I think I always felt that the image was what would let the fragments recombine. All that color and saturation. But now I am more interested in the strange, overlapping arcs of a possible content: this quality of refraction, and speed (…) The book that never arrives. The book that arrives as it is written. The intermediate book. The notebook-book. The scraps.

Der narrativer kan gi «an informatics of lived time», altså mime den tiden vi lever, er glimtet eller fragmentet en egen form for kunnskap som også speiler livserfaring, men en brutt en. Fragmentet har altså med kroppen å gjøre, minne, traume, disse størrelsene som i større grad i dag enn da kom ut i 2011, dominerer forlagenes beskrivelse av bøkene de utgir. Kapils poesipraksis er nesten alltid somatisk orientert, enten hun skriver om kroppen via feministiske figurer som monsteret eller kyborgen, eller hun benytter kroppen i performance. For eksempel har hun samarbeidet med CAConrad om å skape poetiske ritualer. Kroppen er som ventet også sterkt til stede i . Teorier om hvordan politisk vold, rasisme og statusen som avleirer seg i kroppen, har dannet mye av bakteppet for diktene, og dette aspektet fylte mye i den engelskspråklige resepsjonen av boken.