Hanna Stoltenberg er tilbake med sin faste spalte etter ni måneders pause. I mellomtiden har noe skjedd. Det er ikke lenger så viktig at en bok er kort, så lenge den er lett.
Fra venstre: The Great Fortune av Olivia Manning (Cornerstone-utgaven fra 2020), You Are Having a Good Time av Amie Barrodale (MacMillan) og Imminence av Mariana Dimópulos (Giramondo)
En av kranglene jeg rakk å ha med kjæresten min i sommer, handlet om hvorvidt man kan eie en anbefaling, med andre ord: kan man stjele en? Han antydet at en av mine nylige anbefalinger var tyvlånt fra ham. Han hadde riktignok lest boka først, men den var en gave fra meg, noe jeg mener likestiller oss som anbefalere. (Om vi høres smålig ut, vil jeg si at vi akkurat har fått vårt første barn, og muligheten til å dyrke en litterær identitet sto for oss som et nullsumspill.) Med krangelen in mente er månedens spalte totalt gjennomsiktig. Deretter tillater jeg meg å vende tilbake til mine fordekte kråkemetoder.
The Great Fortune
Olivia Manning
Roman, 352 sider
Heinemann, 1960
I den opprådde uken etter at nevnte barn kom til verden, leste jeg Rachel Cusks barselmemoar A Life’s Work fra 2001, som jeg mer eller mindre bevisst hadde spart til anledningen. Det var noe seremonielt ved å lese om økedager og våkenetter parallelt med at jeg gjorde meg de samme erfaringene (om enn ikke erkjennelsene; jeg kan vanskelig se for meg andre enn Cusk føle seg så forulempet av morskapets banaliteter, som også er memoarens fremste kvalitet). Likevel var det Cusks henvisning til en annen bok, Olivia Mannings The Great Fortune, som var lesningens største gevinst.
The Great Fortune er det første bindet i Mannings Balkan-trilogi, som sammen med Levant-trilogien utgjør forfatterens selvbiografiske seksbindsverk (Knaus-hvem?). Romanen følger et ungt britisk ektepar, som i 1939 befinner seg i București, Romania, der mannen arbeider som lærer ved universitetet. Mens Europa kollapser rundt dem, menger de seg med svinske journalister, oppstyltede bankmenn, diplomater og en bankerott belarusisk prins. Manning skal ha lenget bittert etter litterær suksess hele sin karriere, men for leserne er det flaks at den lot vente på seg: Hvem er vel bedre til å blottstille andres spillfekteri enn ærgjerrige outsidere? Her finnes knusktørre karakterdrap på hver side: «His elderly humourless manner made his jewelry seem less an ornament than a weariness of the flesh.»
Av praktiske årsaker hørte jeg deler av romanen på lydbok, en opplevelse jeg både unner og fraråder spaltens lesere. Den erkebritiske innleseren tillegger alle ikke-britiske karakterer en generalisert «eksotisk» aksent som, i tillegg til å være mildt støtende, er nær uforståelig og sørget for at store deler av bokas dialog gikk meg hus forbi – uten at det la en demper på begeistringen min.