Med glimt i øyet og historisk innsikt tar Ola Innset oss med til Moss og nyliberalismens fatale konsekvenser for lokalsamfunnet.
Ola Innset. Foto: Jørgen Nordby / Flamme forlag
Det skal sies at jeg ikke har noe forhold til Moss – altså byen og alt som hører med. Som trønder er det et av disse østlandsfenomenene som går meg hus forbi. Etter å ha bodd i Oslo noen år nå, har jeg imidlertid begynt å ane konturene av en mulig-stereotypi, mulig-sannhet. Ola Innset, forfatteren av romanen Moss, setter sjøl ord på denne anelsen flere steder i boka, og kanskje tydeligst i denne dialogen mellom politietterforskeren Are Nyquist og hans gamle barndomsvenn, lokalpolitikeren Ola Tveiten. «Hvor er alle menneskene?» nærmest roper Are ut i natta etter x antall øl på Queens-puben. «Det er sikkert lagt ned tjue fabrikker her siden 90-tallet», svarer vennen. «Så mange av de som bor her nå jobber jo i Oslo. Tar toget tilbake hit igjen for å sove. I helgene går de tur på Jeløya og drikker vin fra polet i stuene sine.»
Fenomenet med byer utafor Byen med stor B er en del av det norske samfunnet som så vidt meg bekjent begrenser seg til østlandsregionen. Folk som jobber i Trondheim, kan så klart bo et stykke utafor bygrensa, men da inngår disse hjemstedene i det vi kan omtale som «landet». Men faktiske byer, som Moss, Drammen og Fredrikstad, med sin egen industri og urbane identitet, og likevel nære nok Oslo til at dagstur og pendling er innafor, fascinerer meg. Hvordan er det å bo og vokse opp der? Er det en bonus å være så tett på hovedstaden, eller truer det lokalfelleskapet? Så da jeg skulle lese romanen med den konstaterende tittelen Moss, føltes det som å trå inn i en fremmed verden. Blir jeg ledsaga inn i byens kjerne, eller blir jeg stående utafor?
I tillegg til å ha vært redaktør i Vinduet har Ola Innset tidligere gitt ut to romaner og tatt en doktorgrad i historie. Sistnevnte kompetanse vever seg tydelig inn i skjønnlitteraturen med hans tredje roman, hvor nettopp den historiske utviklinga til byen Moss er et bærende element. Allerede med dette stedsspesifikke utgangspunktet, befesta i romanens tittel, skimter vi glimtet i forfatterens øye. Der hans foregående romaner hadde de mer feriefristende titlene og , kommer som en punktering. Videre har Innset valgt en morsom inngang med krimsjangeren, som ikke bare ironiseres over, men som utnyttes som en spenningsskapende form. Satiren retter seg mest mot krimsjangeren, som den trauste etterforskeren og en obligatorisk biljakt, samtidig som Innset faktisk lykkes med å pirre nysgjerrigheten. Raskt settes konflikten i gang: En kvinne ved navn Grethe Trier er funnet død på Bastøferga med en lapp hvor ordet «MORD» står skrevet.