Manifest Ane Hjort Guttu Kortfilm, 27 min. Filmbyrået Jack, 2020
Stillbilde fra Manifest av Ane Hjort Guttu.
I videokunstneren Ane Hjort Guttus siste film Manifest møter vi en gruppe studenter ved en institusjon som ligner veldig på Kunsthøyskolen i Bergens nye Snøhetta-tegnede bygning i Møllendal. Filmen handler om hvor dysfunksjonelt det nye bygget er, men også om at elever og ansatte i hemmelighet har gått sammen for å lage en kunstskole slik de mener en kunstskole burde være, innenfor rammene av kunstskolen slik den har blitt. De bygger ulovlige gerilja-kjøkken inne i studentatelierene og sniker inn hele familier uten adgangskort til kurs i toving av ull. Det er ikke bare den fysiske bygningen kunstnerne er misfornøyd med, kritikken retter seg i like stor grad mot de immaterielle strukturene som skolen er blitt presset inn i. For å unnslippe disse har studenter og ansatte holdt demokratiske allmøter hvor de har valgt renholderen til rektor, mens professoren som er dekan, på papiret, opprettholder en fasade av normalitet ved å delta på møter lenger opp i systemet. En nettbasert generator for såkalt «Artspeak» eller «International Art English» brukes for å lage falske kursnavn, mens den faktiske kursplanen kun eksisterer som en fargerik fysisk plansje hos en studiekoordinator som er del av opprøret. I de digitale plattformene finnes kurs som «The Non-Being of Representation», «Renegotiating the Space-Line Matrix» og «Zeitgeist and the Geistzeit», mens studentene egentlig arrangerer sine egne kurs om «Ekle blandinger». «Noen av blandingene var til og med bra», sier en av studentene som forteller at dette kurset faktisk var veldig komplekst. «Hvordan bra?» spør Ane Hjort Guttu bak kamera. «Betydningsfulle», svarer studenten etter en lang pause.
Denne tilbakemeldingen passer imidlertid dårlig inn i de standardiserte evalueringsskjemaene med «spørsmål som er de samme for hele universitetssektoren». Isteden fyller studiekoordinatoren inn skjemaene selv, og så setter lærerne seg ned med studentene for å faktisk snakke om kursene. Kritikken i Manifest retter seg altså mot mer enn at studentene i det nye signalbygget sitter på utstilling i atelierene sine, slik at det er umulig å arbeide i dem uten følelsen av å bli overvåket. Dette handler om mer enn arkitektur, og egentlig handler det også om mer enn kunstskoler. Endringene i kunstutdanningen handler om endringer i hele utdanningssektoren, som igjen henger sammen med viktige endringer i hele samfunnet.
Kunsthøyskolen i Bergen ble i 2017 «fusjonert» med Universitetet i Bergen. Utdanningen av kunstnere skvises dermed inn i det samme rammeverket som andre utdanninger som tilbys ved landets høyere utdanningsinstitusjoner. «Farvel til kunstutdanningen slik vi kjente den» var tittelen på en artikkel Guttu skrev til nettstedet kunstkritikk.no i 2020, og Manifest er et mer kunstnerisk utrykk for den samme kritikken. Strømlinjeformingen av høyere utdanning fra den såkalte Kvalitetsreformen fra 2001, som var Norges oppfølging av den europeiske Bologna-erklæringen fra 1999, har blitt kritisert for mangt fra en lang rekke fagfelt innenfor det tradisjonelle akademia. Strømlinjeformingen har også gått parallelt med andre, mer fragmenterte reformer, som til sammen handler om langt mer enn at gradene skal hete «bachelor» og «master». Økonomiske bevilgninger som følger tellekantsystemer for publiseringspoeng, og et stadig voksende administrasjonssjikt er blant hovedingrediensene i endringene akademia har gjennomgått siden årtusenskiftet. For kunstfagene blir det hele ekstra traumatisk, siden de fleste kunstnere som er utdannet ved og har deler av sitt virke ved kunstskoler i dag, aldri har ønsket å være en del av universitetssystemet i utgangspunktet. Nye signalbygg for kunstskoler over hele Skandinavia er konkrete, fysiske utrykk for disse endringene.
Født 1985. Tidligere redaktør for Vinduet. Historiker og forfatter. Seneste bok: Moss (Flamme Forlag, 2024).
Fotnoter
Interiør fra Snøhettas nye signalbygg i Møllendal. Stillbilde fra Manifest av Ane Hjort Guttu.
Begrepet «nyliberalisme» dukker opp flere steder i Guttus artikkel, selv om det skal sies at hun er forsiktig i måten hun bruker det på. Det gjelder omtalen av arkitekturen i nye kunstskolebygg, og i beskrivelsen av den nye kunstskolens «organisasjonsideologi». Sammen gir de den moderne kunstskolen en «schizofren blanding av åpenhet og kontroll», en kombinasjon av store glassflater i bygningsmassen og et tungrodd byråkrati i alt som har med utdanningens innhold å gjøre. Men er det nyliberalisme alt som stinker? Dette er det verdt å nøste litt i.
Forbindelsene mellom kunstverdenen og vår tids nyliberale kapitalisme er mange. I en nylig artikkel i Jacobin kalt «Art and Capital Have Become Nearly Indistinguishable» skriver for eksempel James Rushing Daniel om moderne kunst som alt fra luksusforbruk for overklassen til investeringsobjekt for finanseliten og ledd i branding-strategier for storselskaper. I felt som litteratur eller musikk er det en nokså tydelig omvendt korrelasjon mellom avantgardisme og økonomisk suksess: De såkalt smale utrykkene selger lite, mens sjansen for inntjening ofte er større for «middle of the road»-utøvere som Trygve Skaug og Jo Nesbø. Kunstverden har også sine Sand-brødre og Marianne Aulie-skikkelser, som tjener sine formuer på lettfordøyelig kunst for hvermannsen, men i tillegg til et massemarked har man de ovennevnte markedene for kunst som statussymbol, varemerke og finansiell ressurs. Dette bidrar til et merkelig paradoks, hvor kunstnere i det visuelle feltet både kan være blant de mest kompromissløse og utforskende, men også de med tettest bindinger til vårt dypt urettferdige og irrasjonelle økonomiske system.
Samtidig er det jo ikke slik at alle kunstnere drømmer om å lage verk som kjøpes inn for et hundretalls millioner, kun for å lagres i en kjeller på Bahamas i påvente av at verdien stiger ytterligere. Dette er tross alt unntakstilfeller, og forhåpentligvis er de færreste førsteårsstudenter på landets kunstskoler bærere av slike drømmer. En offentlig finansiert kunstskole med det siktemål å produsere sånne «suksesshistorier» ville i sannhet ha vært en nyliberal institusjon, men det er ikke dette som er Ane Hjort Guttus poeng. Sammenhengen mellom de skitne studentatelierene som delvis romantiseres i Manifest, og de svimlende summene som omtales av James Rushing Daniel forblir dermed noe uklar, men det er kunst som noe opposisjonelt og utfordrende som forsvares av begge to.
En av studentene i filmen hevder at signalbygget kanskje er en kunstskole, men at den når som helst kan omdannes til et konsulentbyrå. Hjort Guttu kritiserer i sin artikkel også synet på kunstnere som «prosjektledere» som er implisitt i den nye kunstskolen. Dette er viktige påpekninger, men som med all annen kritikk risikerer man også å svartmale, og miste av syne at det også finnes ting som er verdt å ta vare på. At vi i det hele tatt har offentlig finansiert kunstutdanning som har andre målsetninger enn å produsere vellykkede aktører til kunst-markedet, er en slik ting. Hvilke målsetninger? I henhold til «Lov om universiteter og høgskoler» er formålet med universiteter og høyskoler ganske enkelt å «tilby høyere utdanning (…), utføre forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid på høyt internasjonalt nivå», og videre «utbre forståelse for prinsippet om faglig frihet og anvendelse av vitenskapelige og kunstneriske metoder og resultater (…)». Her legges det altså ikke opp til at det er ulike markeder som avgjør hva som er verdifullt «kunstnerisk utviklingsarbeid», men heller kunstfeltet selv. At det følger offentlig finansiering med dette bør egentlig forstås som noe absolutt ikke-nyliberalt, et forsøk på å omgå markedssamfunnet, og skape kunstneriske praksiser som følger en annen logikk enn markedslogikken.
Hvilken logikk? Her kunne man ha trukket inn Immanuel Kants begrep om desinteresse, ideen om at virkelig kunst ikke tjener noe formål annet enn nettopp å være kunst, eller for eksempel Friedrich Schillers teori om kunst som lek – en fri, og unyttig aktivitet som nettopp derfor blir et slags rent utrykk for selve det menneskelige. Offentlig finansierte kunstskoler gjør dette mulig, og dersom vi løfter blikket og ser kunstutdanningen, ja, egentlig store deler av kunstfeltet og kulturlivet, som del av velferdsstaten, blir det også tydelig at kritikken i Manifest har mye til felles med motstand mot lignende reformer i andre deler av offentlig sektor.
Såkalt New Public Management handler, helt kort, om forsøk på å effektivisere offentlig sektor ved å gjøre den mer som privat sektor. Den mest grunnleggende kritikken mot dette paradigmet dreier seg om at oppgavene som forsøkes løst i offentlig sektor er fundamentalt annerledes fra de som løses i privat sektor – det er derfor velferdsstaten ble oppfunnet – og at disse systemene dermed er dømt til å mislykkes. Markedsdrevet privat sektor kan selvsagt levere veldig gode velferdstjenester, det være seg innen utdanning, helsehjelp eller omsorg, men den kan aldri levere lik tilgang til dette for alle. Fri kunst, på den ene siden, og velferd for alle på den andre, har dermed et viktig fellestrekk: De kan ikke oppstå som et resultat av markedsmekanismer, men må legges til rette for på annet vis.
Studentatelierer ved UiBs fakultet for kunst, musikk og design. Stillbilde fra Manifest av Ane Hjort Guttu.
Både kunstskoler og for eksempel sykehus eksisterte selvfølgelig før byggingen av velferdsstaten skjøt fart i etterkrigstida, men da var de gjerne drevet av ulike former for filantropi og veldedighet. Det var først med arbeiderbevegelsens maktovertakelse at disse institusjonene ble utvidet og gjort tilgjengelig for flere. Det kan vanskelig overdrives hvor radikalt annerledes fra tidligere tider denne demokratiseringen og strengt tatt forbedringen av samfunnet faktisk var, uten at man behøver å romantisere etterkrigstida av den grunn.
Nyliberalisme som politisk tenkning vokste fram i opposisjon til byggingen av velferdsstater. Den østerrikske økonomen Friedrich Hayek, og flere med ham, mente at «økonomisk planlegging» og «statlig inngrep» ødela økonomien. Men det var ikke så mange som hørte på nyliberalistene i etterkrigstida. Da den økonomiske veksten flatet ut på 1970-tallet stod de imidlertid klare for å fortelle at de hadde hatt rett hele tiden, og at markedet måtte være grunnlaget for samfunnsordenen. Kutt-politikk og privatiseringer har stått på menyen helt siden 70-tallet, men spesielt i oljerike Norge har det også vært grenser for hvor blakk det går an å hevde at staten egentlig er. Og siden velferdsstaten, av åpenbare årsaker, er ekstremt populær, har det ingen steder vært mulig å fullstendig reversere utviklingen fra etterkrigstida. Isteden har den ikke-nyliberalistiske velferdsstaten blitt forsøkt effektivisert ved hjelp av nyliberalistiske tenkemåter og grunnsetninger. Dette er den nyliberalistiske «organisasjonsideologien» Guttu snakker om, og vi ser den i dag i alt fra sykehus og eldresentre til kunstskoler og universiteter.
Å ville effektivisere og forbedre velferdsstaten er ikke nødvendigvis nyliberalistisk, snarere tvert imot. Det er heller ingen som hevder at alt fungerte ypperlig i alle deler av den norske velferdsstaten før reformbølgen, som for alvor skjøt fart her til lands fra og med 1990-tallet. Studentene i Manifest forklarer også at deres kritikk ikke handler om nostalgi og et naivt ønske om å returnere til kunstskolen slik den var før, med strenge hierarkier og stor uformell makt hos enkeltpersoner. Man risikerer å bomme på mål dersom man ser selve ønsket om forbedring og endring av velferdsstaten som nyliberalistisk, et begrep som passer bedre for å beskrive måten man har forsøkt å forbedre ting på. Det er dette som er «New Public Management», og selv om man kan finne materielle årsaker til det intense reformpresset i offentlig sektor, er selve innholdet i reformene nærmest pur ideologi.
Den grunnleggende ideen, som selvsagt også har noe for seg, er at privat eide bedrifter som opererer i markeder og presses av konkurrenter, tvinges til å være mer effektive enn virksomheter innenfor velferdsstaten. Derfor har man forsøkt å gjøre offentlig sektor mer som privat sektor, altså har man privatisert. Staten har forsøkt å leke butikk, og dette har i prinsippet foregått på tre måter: Det vi kan kalle «full privatisering» er nokså sjelden, men tenk for eksempel på selskapet Entra, som eier offentlige bygg som Nasjonalbiblioteket, og som nå er heleid av private aksjonærer. Den andre og mer utbredte måten er såkalt «konkurranseutsetting» av offentlige tjenester, som gjør at private selskaper konkurrerer med hverandre, og eventuelt også offentlige aktører, i anbudsrunder for å få drive for eksempel sykehjem eller barnevernstjenester som fortsatt er fullfinansiert av det offentlige. Den aller siste metoden er den som er mest relevant for å forstå tilfellet kunstskolen. Den handler om å lage «liksom-markeder», altså markedslignende strukturer innenfor systemer hvor ingen faktiske profittmaksimerende aktører finnes. I forlengelse av det noe eldre paradigmet for «målstyring» har man splittet opp offentlige virksomheter i ulike enheter som kjøper og selger ting og tjenester av hverandre, og introdusert ulike mekanismer for å skape konkurranse mellom både underavdelinger og enkelt-ansatte. Slik håper man å gjøre for eksempel sykehus, NAV-kontorer og utdanningsinstitusjoner mer som aktører i det private næringslivet.
I tillegg til den eksistensielle trusselen om konkurs er det nemlig noe annet misunnelsesverdig med privat sektor: Ved hjelp av regnskapstall får man et klart svar på hvordan det egentlig går.
Hvis vi forstår velferdsstaten som et prosjekt for å omgå det urettferdige markedssamfunnet, for å gi alle mennesker tilgang til helsetjenester så vel som til kulturopplevelser og ikke minst muligheten til å realisere sitt eget menneskelige og kunstneriske potensial, er det ikke bare ironisk, men først og fremst tragisk, at vi nå ødelegger den ved å gjøre den mer markeds-lignende. Dersom dette faktisk hadde fungert, og velferdsstaten ble mer «effektiv», hadde det jo vært greit nok. Dette virker imidlertid ikke å være tilfellet, og ettersom velferdsstaten altså er noe langt mer enn «tjenester» som kan være gode eller ikke, bør man holde tunga veldig rett i munnen før man bruker (gamle) teknikker fra næringslivet for å skape forbedring. Opprørene mot New Public Management har da også vart i tiår. De har kommet ikke bare fra akademikere, men først og fremst fra fagforeninger og profesjonsutøvere i alle deler av velferdsstaten. Snart er det bare de overbetalte direktørene og mellomlederne som selv måles på gjennomføring av reformene som faktisk tror på disse systemene.
Med Manifest melder kunstfeltet seg også på denne kampen, og det er verdt å understreke det skjebnefellesskapet kunstnere som Ane Hjort Guttu har med for eksempel norske sykepleiere. Dette går forbi det litt forslitte begrepet «kulturarbeider» og viser isteden til at kunstnere av ulik art også kan forstås som en profesjon innad i velferdsstaten. I likhet med kunstnerne kjemper fagforeninger i offentlig sektor potensielt for mer enn sine egne arbeidsforhold. De er også de fremste forsvarerne av det sivilisasjonsframskrittet som velferdsstaten er: Et samfunn hvor for eksempel helsehjelp, utdanning og kunstnerisk utfoldelse er tilgjengelig for alle, uavhengig av om man er rik eller blir tatt hånd om av noen som er det. Kulturlivet er ikke velferdsstatens førstelinje, men kanskje heller kronen på verket. Det er selvsagt ikke lett å organisere en slik samfunnsomformende velferdsstat, og ønsket om mer effektive driftsformer er både naturlig og velkomment. Likevel virker det som at politikere og administratorer mangler en erkjennelse av at offentlig sektor nettopp er noe annet enn privat sektor, og at organisasjonsformer fra sistnevnte dermed ikke nødvendigvis passer særlig godt i førstnevnte.
Geriljakjøkken. Stillbilde fra Manifest av Ane Hjort Guttu.
Den såkalte «sløseriombudsmannen» Are Søberg er blitt kjent for å angripe offentlig finansiert kunst, men som tidligere listekandidat for Liberalistene er det på det rene at han egentlig ser på det meste av velferdsstaten som «sløseri». Men velferdsstaten er som nevnt populær, og det er nærliggende å tro at kunstnere er valgt ut fordi de framstår som en enklere målskive. På samme måte er Fremskrittspartiets mangeårige kampanjer mot kulturbudsjettet – en minimal del av statens utgifter – ledd i en større strategi for å diskreditere velferdsstaten på generelt grunnlag. Det er ikke først og fremst kunst (ny)liberalistene hater, men en velferdsstat som gjør at samfunnets ressurser kan brukes på det vi i fellesskap bestemmer at de skal brukes på, heller enn det som er lønnsomt for kapitalister. Både kunstnere og sykepleiere, forfattere og sosionomer kan derfor ha mye å tjene på å gjøre felles front for velferdsstaten.
Sykehus og kunstskoler er ikke det samme, og ved å definere kulturlivet som en del av velferdsstaten risikerer man kanskje å gi spillerom til instrumentelle ønsker om en «nyttig» kunst som på et eller annet vis bidrar «positivt» til samfunnet. Men poenget med et demokratisk finansiert kulturliv er nettopp at det bare er demokratiet som kan gi kunstfeltet reell autonomi. Og når velferdsstatens rolle er å fri kunsten fra markedet, er det mildt sagt ikke gitt at den beste måten å organisere den offentlige kunstutdanningen på, er gjennom målstyring og liksom-markeder.
Innimellom «intervjuene» med studenter og ansatte (som egentlig er skuespillere), inneholder Manifest mer kryptiske sekvenser hvor kunststudenter blant annet ikler seg merkelige kostymer og toger rundt i etasjene under Snøhettas enorme glasstak. Jeg forstod ikke så mye av dette, men når alt kommer til alt så forventer jeg heller ikke umiddelbart å «forstå» alt mulig når jeg går inn på en kunstskole. Det er liksom noe av poenget, men også det som gjør kunstfeltet så provoserende for enkelte. Mens de aller fleste må bruke tida si på en eller annen slags jobb, kan kunstnere utforske, skape og leke. Når de attpåtil kan få statsstøtte, er det ikke rart det blir reaksjoner. Ønsket om streng kontroll og at alle skal gjøre noe nyttig er ikke bare nyliberalistisk, det kan også ses på som en arv fra sosialdemokratiet. Men en offentlig sektor som muliggjør det som egentlig er umulig, er et sivilisasjonsframskritt. Kanskje ville det vært lettere for dagens kunstnere å forsvare seg mot kampanjer av typen «Sløseriombudsmannen» dersom de forstod seg selv som en del av velferdsstaten? Det innebærer selvfølgelig også et slags ansvar, men det tror jeg kunstnerne kan bære.
Manifest vises på et seminar på Kunstnernes hus den 26. november og på Vega Scene den 30. november. Opprettelsen av liksom-markeder i andre deler av velferdsstaten kan når som helst observeres på ditt nærmeste NAV-kontor eller sykehus.
