En utpreget fransk fortelling

For ti år siden utkom den franske poeten Nathalie Quintanes bok Tomater (originalversjonen utgitt i 2011) i norsk oversettelse. Quintanes personlige essay handler kort sagt om poesiens plass i den politiske virkeligheten og trekker veksler på den franske revolusjonære historien så vel som på arrestasjoner av politiske aktivister i Frankrike i nyere tid. I Tomater refererer Quintane blant annet til den militante franske venstreorganisasjonen Action Directe (1979–1987), som myndighetene definerte som en terrorgruppe. Action Directe utførte en rekke angrep og attentater i 1980-årene til forsvar for anti-imperialisme og arbeiderklassens rettigheter. I 1987 ble flere av medlemmene arrestert og dømt til fengsel på livstid. Quintane siterer et brev fra en av organisasjonens hovedmedlemmer, Jean-Marc Rouillan, som innrømmer at deres prosjekt har feilet: «[V]i etterlater oss en verden som er hardere, mer reaksjonær og mer prekær enn den vi fikk overlevert», skriver han blant annet. I Tomater reflekterer Quintane over denne mislykkede overføringen av erfaringer, det forliste forsøket på å gi opprøret varighet. Samtidig utforsker hun hvordan man som skrivende kan forestille seg opprør i et Frankrike anno 2011.

Ti år senere leser jeg igjen om Action Directe, i en ny oversettelse av en nokså annerledes utgivelse: Monica Sabolos roman Et hemmelig liv utkom på fransk i 2022 og ble nominert til den høythengende Goncourt-prisen samme år. Romanen åpner med en prolog der en forfatter – tidlig forstår vi at det er Sabolo selv – åpenbart er rammet av en form for eksistensiell krise og bestemmer seg for å skrive en bestselgende roman med et tilhørende eksplosivt tema. For å finne noe det virkelig svinger av, hører hun seg gjennom radioprogrammer om storslåtte kriminal- og rettssaker fra de siste 50 årene. Det er her Action Directe dukker opp, i en episode om drapet på Renault-direktøren George Besse, som ble skutt utenfor sitt hjem 17. november 1986. Fortelleren fascineres av Nathalie Ménigon og Joëlle Aubron, de to unge kvinnene som utførte drapet: Hvem var de, hva kan ha drevet dem så langt som til mord? Etter hvert skal hun oppdage at dragningen mot denne fortellingen fremst av alt bunner i paralleller til hennes egen historie, til en oppvekst preget av «hemmelighold, taushet og voldens etterklang».

Fra begynnelsen av gjør Sabolo det klart at hun ikke akkurat er noen ideolog eller historiker og heller ikke, som Quintane, er interessert i politikk eller aktivisme. Det hun søker, er mennesket bak aktivismen, hun søker følelsene og beveggrunnene – og etter hvert innsikt i egne problemer, i seg selv. Kapitlene veksler mellom å beskrive Sabolos baling med -medlemmenes historier, et researchsarbeid som ikke bringer henne nærmere individene hun så gjerne vil forstå, og fortellingen om hennes egen oppvekst i Genève. Som 27-åring fikk hun vite at faren hun har vokst opp med, i romanen omtalt som «Yves S.», ikke er hennes biologiske forelder. Men det er ikke denne gamle familiehemmeligheten som er romanens bombekrater. Hundre sider inne i romanen forstår vi hva som egentlig foregår, da fortelleren refererer til en setning hun som liten jente ytret til sin mor: «» Senere beskrives overgrepene mer direkte, men herfra blir det tydelig hvordan søket etter å forstå det ekstreme også handler om å forstå hennes egne traumer. Sabolo spør seg: «Kan det tenkes at historien med stor H egentlig bare handler om oss selv?» Tross slike utsagn oppleves koblingen mellom -medlemmene og Yves S. ikke altfor tilfeldig. Slik -medlemmene har forholdt seg tause gjennom livet og aldri røpet mye om hvem som gjorde hva i gruppen, er også farens liv gjennomsyret av hemmeligheter. Han har arbeidet som diplomat i ILO (Den internasjonale arbeidsorganisasjonen), men tilværelsen med «sportsbiler, smykker, minkpelser og kiloskrukker med kaviar» finansieres av andre typer forretninger; Sabolo finner aldri ut akkurat hva.