Trompetisten

Frode Grytten bidro med Bikubesong. Deretter kom Gaute Bie, etterfulgt av Thore Eithun Hellands Bitterhonning blues. Siste buzzword i honning-generasjonen er Astrid Nordangs debutroman Svart honning. Skriver hun bare kliss eller stikker det dypere?

Bikuben som scene

I Louis Malles film Min middag med André forteller teaterdirektøren André Gregory at han en gang ble invitert av metateater-fantast Grotowski til å improvisere en bikube, en slags friteatersammenkomst i de polske skoger. Siden han var inne i en personlig krise, svarte Gregory at han kun ville delta dersom han fikk førti jødiske kvinner til sin disposisjon – og at de skulle kunne spille fiolin, men ikke skjønne engelsk. Grotowski sa at han skulle skaffe førti kvinner. Riktignok var ingen av dem jødiske, og ingen kunne spille fiolin, men han lovte at de ikke kunne ett ord engelsk.

Bilateral kjærlighet

Gregorys velartikulerte erindringer fra teatervirksomhet over hele verden gjør Min middag med André til et lavbudsjettshøydepunkt i filmhistorien, og da jeg oppdaget at Damm skulle utgi en roman om noen som jobber i en friteatergruppe og reiser til Polen på teaterfestival, kontaktet jeg straks forlaget for å finne ut hva inni polske løvskogen dette var for noe rart.

Heltinnen i Svart honning heter Mia og er skuespiller, alenemor og liker kaffelatte og te med honning. Hun beskrives som en blanding av Medea, Maria Callas, Jomfru Maria, Kieslowskis to Veronika'er, tvillingsjelen Randi, moren Irene, og sist men ikke minst polakken Bromia, en jødisk pike som ble drept i Auschwitz. I tillegg er Mia dronningbie i friteatergruppa AV Filter og kvester jevnlig brodd med eksmannen Ree, som har foreldreretten til deres fire år gamle sønn, Bendik.

I løpet av de første hundre sidene er det helt fritt frem for leseren å tolke hva som egentlig er plottet i romanen. Skal det handle om Mias kamp om å få være sammen med sønnen sin? Eller affæren med AV Filters regissør, sigøyneren Håvard? Eller handler den om en gammel birøkter som Mia og barndomsvenninnen, Randi, stjal honning fra?

Når Mias teatergruppe blir invitert til å delta på en friteaterfestival i Polen, ser det ut til at romanens plot skal unnfanges ut ifra oppsetningen av stykket, men merkelig nok utgjør friteater kun syv, åtte av romanens 349 sider. Hvis man fokuserer på den ytre handlingen, fremstår altså ikke boken som noen friroman om friteater, men en tradisjonell forvekslingskomedie: Mia og Håvard er elskere, men innerst inne elsker Mia Ree. Håvard tror han elsker Mia, men ser lyset når han møter en lystekniker ved navn Sola. Ree, som tilfeldigvis drar til Polen samtidig med AV Filter for å lage et reiseprogram, forelsker seg i den polske smykkedesigneren Jolanta. Men Ree elsker egentlig Mia. Plot: Hvordan skal Mia og Ree få hverandre?

Humlens lukt

På et dypere plan kan det jammen hende at Svart honning dreier seg om friteater allikevel. Ettersom friteater per definisjon utspilles i grenselandet mellom dagligliv og scene, faller det naturlig å holde øynene åpne for teatralske elementer i denne romanens scener fra dagliglivet. Men hva er friteater, og hvordan fortolker man en roman som foregår i et friteatermiljø?

Da jeg kontaktet Damm forlag for å få lese Svart honning, var boken ennå ikke gått i trykken, så jeg fikk nøye meg med det man på fagspråket kaller materie, altså en bunke A4-ark. Siden det ikke skjer noe i løpet av første hundre sidene, vurderte jeg å hive hele materien opp i luften og lese arkene i den rekkefølgen jeg fant dem på gulvet. For det første kunne denne fremgangsmåten betraktes som et friteaterstykke eller en performance, ettersom jeg ville praktisert AV Filters formålsparagraf: «Å skrelle vekk all form for meningstyngde og opphøydhet.» (s. 107) For det andre kunne den tilfeldige omstokkingen skapt en helt annen fortelling, slik som Julio Cortazars roman Paradis, der forfatteren innledningsvis oppfordrer leseren til å velge hvilken rekkefølge kapitlene skal leses i. Jeg ble ytterligere inspirert til å lese Svart honning på hulter-til-bulter-måten da jeg kom til avsnittet der Mia sitter på et polsk tog og ser manuskriptet til en medpassasjer bli virvlet opp av trekken fra vinduet:

Snart er kupeen full av flagrende ark, de likner digre sommerfugler der de i noen lange sekunder vibrerer i luften. Kupeen er ikke lenger liten, men utvidet til en sal, og nå kan hun se at de henger sammen, arkene, på et eller annet vis henger de sammen. (s. 84)

Flyvende ark kan være et vakkert syn, men jeg valgte å lese arkene i den rekkefølgen forfatteren hadde nummerert dem, fordi jeg er motstander av AV Filters stusselige demystifiseringsmotto om «å skrelle vekk all form for meningstyngde og opphøydhet», og tilhenger av John Lennons oppfordring til menneskeheten, «Give Peace A Chance»: Nordang har skrevet en roman og fortjener å bli tatt på alvor.

Teatergruppens Polen-tur betyr drastiske rollebytter i Mia dramatiske liv. Hun må finne ut hvem hun er (bestefaren hennes var kanskje SS-offiser), hvor hun kommer fra (hun leker med tanken om å besøke morens fødeby, Opole), og hva hun føler for elskeren. Forholdet deres nærmer seg siste akt, og kanskje er årsaken at det blir for slitsomt å leve opp til rollefigurene de har gitt hverandre: Håvard som regissør og sigøynerprins, og Mia som den lidende operadiva Maria Callas. Muligens er problemet snarere at begge er slaver av egen selvbevissthet, og verdsetter estetikk høyere enn lidenskap. Mia nekter for eksempel å spise camembert, ikke fordi hun ikke liker smaken, men fordi hun synes at ordet er stygt. (s. 83) Tidlig i romanen er det en episode som nok vil være i harskeste laget for lesere som liker sin honning søt. Mia og Håvard sitter på kafé i Oslo sentrum og vil hjem å elske, men dropper det fordi det er så mye stress å dra til en av dem:

Det er unektelig en nedtur å ta bussen opp til Sagene herfra, for så å elske med Sporveislukten hengende i nesen.

– Så blir det å busse eller trikke til Schweigaards gate. Eller gå.

Han nikker, men virker ikke overbevist. Han holder igjen. (s. 22)

Sticky fingers

Samtidig som AV Filter besøker Polen, er Mias tompratende eksmann on location i Polen for å filme en episode av et kick-ass reiseprogram. Deler av romanen er fortalt av Ree i et oppjaget entertainment-norsk, og mens jeg leser disse passasjene, priser jeg meg lykkelig over at jeg ikke har en jobb der kollegaene er ivrige Radio 1-lyttere. Rees rolle er å reise rundt i verden og overdøve omgivelsene med heseblesende monologer. Kameraet han ikke kan ta bort fra ansiktet gjør ham dessuten blind. Når han intervjuer folk, er det ikke først og fremst for å høre deres historier, men for å forme historiene inn i et ironisk programformat.

Selv om Ree er en pliktoppfyllende arbeidsbie, og Mia er en dvelende, reflektert dronningbie, passer de godt sammen fordi ingen av dem kan slå seg til ro med en birolle som linselus, men må spille tittelrollen i alle sammenhenger. På hver sin måte slåss de om å bli sett av lille Bendik, av Mias foreldre og publikum for øvrig. Mias fortrinn i denne kampen er hennes trygghet i rollene som mor og skuespiller, mens Rees styrke ligger i at han som reiseprogram-maker har med seg seere uansett hvor han reiser. Det kvikke programkonseptet han ser verden igjennom, gjør ham til et omreisende friteater som i praksis har den samme misjon som AV Filters: «Å skrelle bort all form for meningstyngde og opphøydhet.» Rees ablegøyer i Krakow demonstrerer hvordan det å forsøke å skrelle bort meningstyngde og opphøydhet egentlig bare er dekadent tidtrøyte, der han sitter på en torgkafe og filmer en rengjøringsbil som kjører gjennom en dueflokk:

Da bilen nærmet seg var det bare en due igjen, og den kjørte bilen over. Jeg filmet asfaltflekken for å få med litt snuff, men det var ingenting tilbake. Duen var som tryllet bort, sugd opp av rengjøringsbilens buk med støv og skitt. Antagelig lå den der og undret seg over om det var noe å spise. Og, som for å avslutte min lille scene, kom en strime av sol gjennom skylaget og lyste opp veien.

– Hvil i fred,vesle due, sa jeg. (s. 127)

Denne episoden blir temmelig makaber dersom man leser den opp mot romanens Auschwitz-tematikk. Hva skjer hvis man bytter ut due med jøde? Uansett, en due dør på torget i Krakow og verden går sin vante gang, men den siterte episoden er gjennomsyret av en skremmende kjedsomhet, en følelse av total passivitet, og jeg tror nettopp en slik kjedsomhet eller vegetativ persepsjon bidro til at leirvokternes empati ble så voldsomt lammet at de kunne utøve ufattelige grusomheter mot fangene.

Cool Norvegia

Følelsen av at det norske språket er for klissete til å ta i, henger som en kvalmende, søtlig eim over teksten, og det skyldes både Rees forkjærlighet for amerikansk TV-slang, og romanens vokabular generelt. Selvfølgelig kan man låne ord fra andre språk, det har vi alltid gjort, men hvis en forfatter må låne et engelsk ord hver gang hun skal si noe viktig, burde hun heller skrive på engelsk. Til tross for at Svart honning basker seg i angloamerikansk fylde, vil den no way, José, kunne rule i en eventuell engelsk oversettelse da den er artificially flavoured med masse lokale referanser som man må ha seen the fjords for å skjønne bæret av: Svele, Solo, Sommeråpent, Morgenbladet, Ari Behns nyttårstale, Bente på Winge, Kaptein Sabeltann, Vegard Ulvang, etc. I stedet for å forsøke å utvikle språket, svermer Nordangs tekst for direkte oversettelser av amerikanske uttrykk, som for eksempel når Ree er på restaurant med den polske dama han forelsker seg i: «Vi fikk en flying start av en taletrengt kelner som døde etter å snakke engelsk. Jolanta ga helt opp å snakke polsk til ham …» (s. 150) At Nordang er dying to speak English er åpenbart allerede på side 11 når Mia og venninnen Eva blir halvveis sjekket opp av en grafiker på Kunstnernes Hus:

– Så dere driver på? spør grafikeren. Eva nikker.

– Ja. Vi skal gjøre et stykke nå, som heter Ambro. Rav. På Latin. Mia her har skrevet deler av manuset, og så har vi improvisert resten. Du får komme på Black Box og se.

Setningen «Mia her har skrevet deler av manuset …» kunne blitt fin hvis Nordang hadde droppet preposisjonen «her», den er i denne sammenhengen en helt unødvendig, forfengelig preposisjon som får Eva til å høres ut som David Letterman. Jeg tror imidlertid ikke romanens oppkonstruerte språk er snobberi fra forfatterens side, men heller en ubevisst maskebruk forårsaket av at det gjerne oppleves som mindre utleverende å skrive om følelser på et fremmed språk, slik Ree beskriver Mias holocaust-fiksering:

Hun gjorde holocaust til sitt personlige traume. Hun, som ikke engang var jøde, det var det jeg som var. Min historie og bakgrunn trigget henne. Hun var besatt av temaet, og Ambro var i utgangspunktet hennes idé, selv om Håvard tok kred'en. Det var nå enda godt. Mia skrev utkastet, end of story, i alle fall vår story ( … ) (s. 216)

Meningen med arvesynd

De to story'ene eller historiene som opptar Mia mest, er historien hennes med Ree og Bendik, og historien om Auschwitz. I hennes nærmeste familie er det både deporterte jøder og trolig en SS-offiser. Man må ta høyde for at personlig identitet formes av historier, men Mias holocaust-fascinasjon og fremtidsplaner for Bendik dominerer livet hennes fullstendig, og gjør at hun ikke har et nå, som man jo kan kalle en hverdagstragedie. Hvorfor skammer Mia seg over hva som skjedde i Polen under Den andre verdenskrig? Er det fordi lidelseshistoriene fra Auschwitz gir livet hennes mening, eller fordi det går opp for henne at hun kunne vært en av fangevokterne? Ved siden av å være en utryddelsesleir, var Auschwitz sannsynligvis også historiens mest utspekulerte iscenesettelse av et jordisk helvete. Nazistenes oppfinnsomhet med hensyn til koreograferte torturmetoder og ydmykelsesdramaturgi hadde verden neppe sett maken til siden inkvisisjonen.

Auschwitz' erotica

Jeg synes det er viktig at disse tidligere dødsleirene holdes åpne for turister, slik at flest mulig kan få en påminnelse om hvilke uvirkelige tragedier hat kan føre til. Når det er sagt, er det nødvendig å få med seg at Auschwitz-turismen bærer et visst preg av temapark og Disney-atmosfære, og dette er et aspekt Nordangs roman lykkes i å beskrive. Ree oppdager til sin forskrekkelse at reklameplakatene for Auschwitz-turene nesten er identiske med friteaterguppens plakater. Senere møtes Ree og Mia på en kafe i Krakow for å komme frem til en mer praktisk ordning for samværet med Bendik, men hun tør ikke fortelle Ree at hun midt i den anspente lesingen av dødsprotokollene i leiren opplevde en forløsing med Håvard, regissøren som aldri kan motså fristelsen å spille en scene:

Da Håvard satte pekefingeren til nakken hennes, fór hun sammen. Det var som om alt ble kanalisert mot punktet for dette liksomskuddet ( … ) Etterpå kjente hun seg opphøyd, verdig på et vis. De fortsatte å lese, lavt og mumlende, de kjente sine egne lepper formulere det samme som den andre, som i ett eneste langt, vedvarende kyss. (s. 259)

Håvard og Mias imaginære kyss i dødsleiren er likevel bare ettergløden av Mias erotiske forhold til Auschwitz. Klimakset oppnår hun hjemme hos den gamle jødiske trompetisten Asver Liebermann, som hun møter på byen med teatergruppen. Liebermann ble sendt til konsentrasjonsleir, og i likhet med Polanskis Pianisten, overlevde han krigen fordi han var en dyktig musiker. Liebermanns barndomskjæreste Bromia overlevde imidlertid ikke, og Mia blir kåt av å leve seg inn i rollen som Bromia. Dette irriterer Liebermann, selv om han vet at det er takket være lidelseshistoriene at han har fått med seg Mia hjem: «– Så hva vil du, Mia? Lide som henne? Dere kommer hit alle sammen for å finne den store historien, men hva vil dere bruke den til?» (s. 199)

For noen siden snakket jeg med en amerikansk filosof som hadde deltatt i venstreradikale demonstrasjoner i San Francisco, og hadde tatt bilder som viste at flere poltimenn hadde ereksjon mens de banket opp demonstranter. Da jeg leste Nordangs roman, kom jeg til å tenke på amerikanerens fotografier. Hvem er egentlig mest pervers, leirsjefen som voldtar guttungen Liebermann, den amerikanske politimannen som får tenning av å banke opp demonstranter, eller den norske friteaterjenta som vil ha Auschwitz-detaljer og bang-bang på én gang?

Disiplin, tenker hun, han jobber metodisk ( … ) Men det er noe stramt der. En streng nytelse. Hun elsker med en mann som har lært kunsten å elske av en sodomittisk militær massemorder. Hva gjorde han for å holde ut, Liebermann, hvem tenkte han på? Var Bromia hans første seksuelle fantasi? (s. 198)

God eller dårlig honning?

Mot slutten av romanen spekulerer Mia i om jazzmusikeren Liebermann faktisk aldri var i konsentrasjonsleir, men bare bruker historiene som et triks for sjekke opp unge lidelseseksotikere og Holocaust-turister. Det er vel dette hverdagsteateret romanens svarte honning symboliserer, nemlig at Mia i bunn og grunn ikke vet hvordan honning smaker, at honning kan være noe lureri, at honning bare er en rekvisitt i skuepillet som er hennes liv. I så fall blir den shakespearianske All the World's a Stage-metaforen enda tydeligere. Hvis alt kan kalles fiksjon og hvis alt AV Filter gjør i Polen er å regne som teater, ja da har teatergruppen lykkes i å skrelle bort mening, og de har lykkes i å underminere opphøydhet. Men hva er poenget med et slikt nihilistisk prosjekt?

Friteatergruppen i Svart honning sitter ikke fast i honningkrukken fordi polsk lynghonning er dårlig, men fordi de anser livsbejaende og meningsbærende kunstformer som overfladiske. Mia og hennes AV Filter skjønner ikke at selv Becketts absurde teater flommer over av mening, og at jo mer de selv anstrenger seg for å skrelle bort det opphøyde, desto mer pretensiøse og oppblåste fremstår de. Derfor vil jeg anbefale folk som er nysgjerrige på metateater å droppe denne romanen, og heller vente på sceneversjonen på Black Box. I mellomtiden kan man se det meningstunge, opphøyde mesterverket Min middag med André på DVD.