Hinsides skapet

Åsmund H. Eikenes har uttalt at han savnet «historier om homofile menn med andre utfordringer enn å komme ut av skapet», og med sin skjønnlitterære debut Håkon har han tatt saken i egne hender. Kjernen i fortellinger om å komme ut er gjerne hvordan det oppleves å bryte med normen i et samfunn som er organisert rundt heterofile livsløp og drømmer. Med en roman der alle karakterene er homofile menn i 30-årene, har Eikenes skrevet seg ut av historien om homofili som noe annerledes. Dette er en roman som setter skeive liv i sentrum i stedet for å konstruere dem som avvik, samtidig som den omhandler problemstillinger som er særegne for akkurat disse livene. Med Håkon viser Eikenes en verden der det er like lett, og like komplisert, å være homofil mann som det er å være hetero.

I omtalen fra Samlaget presenteres Håkon som en roman om en homofil mann som strever med å finne ut av voksenlivet, samtidig som han vakler mellom tre attraktive, men vidt forskjellige menn – Arve, Stig og Thomas. Spenningen knyttes til hvem av dem som er «den rette». Selv om dette er en korrekt beskrivelse av handlingsforløpet, underkommuniserer forlagsomtalen den sentrale konflikten i boka, nemlig prosessen med å komme seg vekk fra en voldelig og dominerende partner og kampen for å komme seg på beina etterpå.

Ondskapens banalitet

Når romanen begynner, er Håkon i et forhold med Arve, som er både sjalu og kontrollerende, og etter hvert også voldelig. Håkon lengter ut, men er likevel ikke helt klar for å forlate livet de to har sammen. I stedet oppsøker han andre menn gjennom sjekkeapper og på dansegulvet. Det er på denne måten han treffer de to andre mennene historien kretser rundt: Stig, som tilbyr en trygg og stabil havn etter det turbulente forholdet med Arve, og krølltoppen Thomas, som Håkon gjerne vil ha, men ikke helt våger å satse på.

Forholdet mellom Håkon og Arve veksler mellom nærhet og kulde, ømhet og brutalitet. Med veloverveid bruk av meningsladede detaljer viser Eikenes hvordan dagligdagse interaksjoner, slik som en samtale over frokostbordet, blir til en arena der den enes dominans og den andres underkuelse forhandles fram.

«– Hugs at vi har en avtale rett etter jobb i dag.

Eg tygg i same tempo sjølv om pulsen aukar. Det knasar mellom tennene. Eg spør kvar vi skal møtast.

Arve ser opp, så tilbake til avissidene. Eg sluttar å tygge, ventar. Han seier ingenting. Eg svelgjer, prøver om att med litt varme denne gongen.