«Ungdomsskulen, for helvete!»

Nesten tjue år har gått siden jeg la ungdomsskolen bak meg for godt. Det kan hende at gjenforeningsfester har forekommet, men invitasjonen nådde i så fall ikke fram til meg, og svaret hadde uansett vært NEI. Ikke har jeg kontakt med noen derfra heller, så jeg har vært skåna for det meste av sladder og skandale.

For hovedpersonen i Eli Fossdal Vaages roman, Dei vaksne, derimot, er invitasjonen både mottatt og akseptert – sjøl om hun nok burde ha vært skåna, hun også. «Kvifor i alle dagar har eg kome hit», spør hun seg mot slutten av boka, slutten av festen, som i stilen til en Ruben Östlund-film kulminerer med oppkast og blotting på dansegolvet.

Et enkelt svar på hvorfor Anette har endt opp i hjembygda si for det store kalaset, er at hun trenger å komme seg vekk. Livet i byen som 41-årig kvinne, uten jobb og fanga i et destruktivt forhold, har blitt for mye å bære. Oppbruddet er plutselig, men opptakten har pågått i en årrekke. Med klassefesten har hun et, sett utenfra, positivt påskudd til å innlosjere seg hos sin gamle bonusforelder, Betzy, i en snau uke, mens eksen hjemme pakker sammen tingene sine og drar.

Dei vaksne er Vaages første roman etter to diktsamlinger og novellene i Grå hoppe fra 2021. Som debuterende romanforfatter viser hun en stødig beherskelse av språkets rolle i fortellinga. Om man skulle bli frista til å skumlese en side eller to, går man glipp av mye. Setningene flyter ikke bare på et musikalsk nivå, de demonstrerer de slyngende linjene i Anettes minnearbeid. Dette arbeidet består i å gjenforenes med episoder og skikkelser fra oppveksten og samtidig gå djupere inn i sin egen psykologi.

Sammen stiller disse aspektene ved Anettes ytre og indre tilbakevending to sammenknytta spørsmål: Hva har skjedd, og hvordan virker det i hennes voksne liv? Hukommelsens irrganger utforskes eksplisitt i teksten, en refleksjon som settes i gang når hun begynner å dele tilsynelatende lausrevne minner med psykologen sin:

Kva var årsak og kva konsekvens, fanst den utløysande faktoren for at eit minne avdekte seg, og hadde minnet kanskje ein til dess løynd funksjon i det mullande dragsuget som utgjorde mitt eg?

Et mullende dragsug er en treffende beskrivelse av Anette slik hun framstår som fortelleren i boka. Tidlig får vi vite at hun går rundt med en diffus skyldfølelse, og at hun i ung alder blei anklagd for å skyve livets ubehageligheter foran seg av sin bråkjappe mor. Sammen med det språklige overskuddet gir Vaages fintfølende menneskeportretter en nær og fascinerende orientering gjennom teksten.

Iblant oppstår det imidlertid kompositoriske problemer når tankerekkene veksler med nåtidig handling og dialog. For eksempel rekker Anette å mimre i nesten to sider mellom utsagnet «Anette! Det var lenge sidan!» og oppfølginga «Herregud! Det var jævla lenge sidan. Fy faen. Alt vel?». Gjennomgående gir dette en noe haltende erfaring av tekstens tid, og romanen fungerer best når det ytre og det indre får utspille seg i en mer naturlig flyt. I disse partiene kan vi nyte fortreffelige detaljer i karakterenes utseende og væremåter og de frie bevegelsene i Anettes tankemønster.

Som en stor finale vi gru-gleder oss til, lokker gjenforeninga med barndomsvennene i det fjerne. Vi blir godt kjent med den oppbrutte gjengen – Frode, Janko, Renate og Pusen – i skildringer som bare forsterker hvor lite jeg savner ungdomstida. Men i en lengre del av romanens midte prega av gjentakende informasjon, mister lesninga driv. Når festen først kommer, derimot, skuffer den ikke, og en uventa styrke er partiet som følger etter at festen er over. Som en «dagen derpå» i teksten kommer sannheten fram i et blendende sterkt lys. Frodes skål med utropet «For oss! Og for ungdomsskulen, for helvete!» får endelig avdekka hvilke nivåer av helvete det er snakk om.

Et tilbakevendende tema i oppvekstskildringa er gryende seksualitet og overgangen mellom uskyld og makt. Mot slutten forsterkes koblinga mellom flere overgrep i barndommen til Anettes nylig forlatte samboerskap med Even, som bryter inn i teksten med stadige ubesvarte anrop. Vaages behandling av gutters første møte med porno i økende styrkegrad er så ubehagelig å lese som det burde være. Satt i sammenheng med Even og Anettes trinnvis mer brutale dynamikk på soverommet, blir det desto mer skjellsettende.

Her ropes det varsku om konsekvensene av sviktende maskulinitetsidealer – for dem som begår overtrampene og for dem som trampes på – og om hemmeligholdte overgreps virkning på enkeltmennesket. En av setningene som festa seg i meg, kommer på et tidlig tidspunkt når Anette har bestemt seg for å reise tilbake i tid og sted. Det er det syntaktisk enkle, men eksistensielt viktige spørsmålet: «Kvar skal ein reisa for å koma seg vekk?» Det enkle svaret viser seg å inneholde et veldig mørke.

Det er dette mørket som konfronteres av lyset dagen derpå, og som gir romanen en egen grad av viktighet.