Noe får meg til å smile, noe til å grine

Steffen Kverneland har en drøm om faren, der han er i live og bor i Oslo. Han lurer på om de skal treffes. Om faren og situasjonen skriver forfatteren: «Han hadde trodd at jeg var sur på ham fordi han hadde vært borte så lenge uten å gi lyd fra seg. Vi møttes på en av mine stampuber og det ble et hjertelig gjensyn. Så våknet jeg og husket av han tok livet av seg i 1981.»

Forrige gang Steffen Kverneland publiserte en lengre tegneseriebok om en person, tok han for seg Edvard Munchs liv og kunst. I de første sidene i Munch (No Comprendo Press, 2013) proklamerer Kverneland at han er lei av biografier som baserer seg på omskrevne kilder; han vil bruke sitater fra kunstneren selv og hans samtid. Biografien lener seg på grundig research og mye materiale og resulterte i at Kverneland vant Brageprisen for sakprosa i 2013 samt Kulturdepartementets tegneseriepris og Pondusprisen samme år. Kverneland er med andre ord ikke en ukjent vandrer i det biografiske terrenget, men i En frivillig død håndterer han materialet på en annen måte: Her er det faren og Kverneland selv som er subjektene. Faren begikk selvmord da Kverneland var 18 år, og En frivillig død tar for seg konsekvensene for de som ble igjen.

Realistisk farsportrett

Tidlig i fortellingen beskriver Kverneland hvordan det er å arbeide med materialet til boka. Han har arvet farens gamle skrivebord og setter seg ned ved det for å gå gjennom minner og bilder og gjøre stoffet til tegneseriebok. «Stort sett er det et givende arbeid», skriver han. «Noe gjør meg melankolsk, noe får meg til å smile, noe til å grine.» Sitatet oppsummerer mye av leseopplevelsen man får ved å dykke ned i En frivillig død. For selv om en forelders selvmord aldri vil kunne snus til å bli et enkelt og trivelig tema og boka stort sett er fargelagt i grå og svarte toner, er det ikke en bekmørk bok. Det er blitt en hyllest til det menneskelige i oss og det tveeggede sverdet som livet er. Kverneland gir ord og strek til det fine og det vonde, det enkle og det vanskelige, det lyse og det mørke.

Portrettet av faren er særlig rørende fordi forfatteren aldri forsøker å glorifisere farens liv eller å sette ham på en pidestall. Det er ingen tvil om at Kverneland var veldig glad i faren, men han nøler ikke med å vise at han til tider drakk mye, at han slet med indre demoner, eller at han tidvis fremsto som både homofob og rasistisk. Bildet av faren blir på grunn av dette veldig virkelighetstro og nært: Faren var et menneske, og mennesker gjør noen ganger irrasjonelle ting som ikke kan forklares – men man er likevel glad i dem.