Poetisk tankeregn fra Bergen

I Georg Johannesens debutroman, Høst i mars fra 1957, forteller den unge hovedpersonen Johan til sin kjæreste Liv om den gang verden var helt tom, for alle hadde drept hverandre, og Gud måtte skape en ny Adam og Eva. Etterpå spør Liv Johan: «Tror du det kommer til å gå slik i år 2000 denne gang også –?», hvoretter Johan svarer: «– Å, ja, det er nå helt sikkert – det sier alle.» For dem som kjenner Georg Johannesens forfatterskap er det ikke på noen måte uventet at han så i 1999 utgir Ars vivendi eller de syv levemåter. Tittelen er likevel uventet på en annen måte, nemlig som en logisk oppfølger til hans renommerte – i 1992 kåret til århundrets beste norske diktsamling – Ars moriendi eller de syv dødsmåter, fra 1965. Det fremgår da også at Johannesen opprinnelig hadde som arbeidstittel Ars memorandi (kunsten å huske), siden «nedskrevet til Ars dictaminis» (brevlære), før teksten ble «oppskrevet til Ars vivendi» (kunsten å leve).

Imellom Ars moriendi og Ars vivendi finnes et av de mest bemerkelsesverdige forfatterskap i norsk litteraturhistorie. Georg Johannesen har som en modernistisk norsk fusjon av Nietzsche og Marx prøvd ut nærmest alle tenkelige former for visjonær skrivepraksis. Og det finnes virkelig en visjon i dette forfatterskapet. Georg Johannesen er sofisten og formalisten som tross alt skriver sine ting av samfunnsmessig nødvendighet mer enn av retorisk eleganse eller litterær inderlighet. I den aristofaniske komedien Kassandra (1968), i de mytiske og mystiske bibelbøkene (1978–1980), i den satiriske Romanen om Mongstad (1989), i essaysamlingene Om den norske tenkemåten (1975) og Om den norske skrivemåten (1981), i de senere lærebøkene i retorikk (Georg Johannesen er Norges eneste professor i retorikk) – merker vi at formen, især den radikale språklige underliggjøringen, paradoksene og overdrivelsene, ikke kun er der for sin egen skyld, altså for litteraturens skyld, men at skriften er en type poetisk tenkning i ellipser (gr. elleipsis, defekt eller mangel), som alltid forsøker å fortelle den store kulturhistoriske fortellingen – den som finnes på vrangen av det bestående glansbildet. Slik er Georg Johannesen et norsk eksempel på det beste i modernismen. Hans tekster har imidlertid alltid blitt oppfattet som vanskelig tilgjengelige: hans skjønnlitterære arbeider for at de er så fulle av kunnskap og hans essayistiske og faglige produksjon for at den er så litterær.

I 1968 oversatte Johannesen både et utvalg dikt og et utvalg kortprosa av Bertolt Brecht: 100 dikt og Kalenderhistorier. Historier om herr Keuner. Det har siden den tid vært opplest og vedtatt at Georg Johannesen er en norsk Brecht, at han er en av de få i verdens litteraturhistorie som har klart å videreføre Brecht sitt prosjekt. Insisteringen på forholdet mellom Brecht og Johannesen holder imidlertid ikke om man vil forstå dette prosjektet fullt ut. I Kalenderhistorier finner vi likevel noen tekster som kan peke ut andre leseretninger – og da kanskje særlig når vi nå står overfor ny lyrikk fra Johannesen – nemlig «Buddhas lignelse om det brennende huset» og «Historier om herr Keuner» (keiner = ingen). 1968 var på mange måter oversettelsenes år for Johannesen. Dette året gav han også ut sin gjendiktning av den kinesiske lyrikeren Tu Fu (712–770 e.Kr.). Men til verket.

Fra dødsmåter til levemåter

Hvor det i Ars moriendi var de syv dødssyndene som utgjorde dødsmåtene, er det i Ars vivendi de fire kardinaldygdene sammen med de tre kristne dygdene som utgjør levemåtene. Historisk står de tre siste som et tårn på de fire første (som Platon beskrev i Om staten). Hvor de fire kardinaldygdene har sammenheng med en utopisk statslære, har de tre kristne dygdene sammenheng med en utopisk sjelelære. I Ars vivendi er tårnet snudd på hodet. I forhold til kunsten å leve står de rene indre dygdene lavere enn de fire ytre blandingsformene. I forhold til et liv presenterer dygdene en utviklingshistorie, og da ikke en psykologisk utviklingshistorie, men heller en utvikling av ethos – menneskelig karakter. I Ars vivendi utgjør de syv ukene også 70 læreår i syv ellipser i denne rekkefølgen: Tro – Håp – Kjærlighet – Mot – Måtehold – Rettferd – Klokskap, som barndom – ungdom – reproduksjon – voksenhet – middelalder – første alderdom – andre alderdom.

Det har alltid vært en del av Georg Johannesens skrive- og talevirksomhet å vise hva som gikk tapt i den historiske overgangen til det moderne industrisamfunnet. Retorikken er én ting, å tenke i form av synd og dygd en annen. «Animismen besjelte tingene, industrialismen tingliggjorde sjelene,» som han har sagt det i en annen sammenheng. Det er helt klart at kunsten å leve er det samme som kunsten å dø for Johannesen: «Du vil / heller være til enn død, jeg vil begge deler,» som det heter i søndagsdiktet «Husfluene», under dygden Kjærlighet. Men det fremgår også av Ars vivendi at den erkjennelsen er tilgjengelig fra andre utgangspunkt enn det som finnes i et mer entydig pessimistisk syn på samfunnsutviklingen, som vi kunne føle det i all hans diktning på 50- og 60-tallet, skrevet under atomtrussel og kald krig. Altså, dette som er så presist formulert til slutt i diktet «Generasjon», fra hans første diktsamling Dikt 1959: «Nå er jeg snart så gammel / som Jesus var da han døde / og ber til tilfeldigheten / om å bli skånt for felleskorset».

Fra tanketegn til tankeregn

Hver levemåte i Ars vivendi presenteres med syv dikt som representerer de syv ukedagene. Hver ukedag er tillagt de samme egenskapene i alle ukene, og kan av leseren forstås som forskjellige tanketegn, som representerer hverdagslig livspraksis innefor hver enkelt levemåte. Hver levemåte består slik av de samme syv tanketegnene. I kortform: Mandag er refleksjonens dag. Tirsdag er motets dag. Onsdag er maktdag og gåtedag. Torsdag er måltidets dag. Videre er lørdag diktets kairos, eller «den aktuelle situasjonen som varig kritisk tilstand», mellom fredag som både er venusdagen og kristen langfredag og søndag som er overgangens dag.

Hver ukedag, hvert dikt, består av tre strofer med tre vers hver, som de gjorde det i Ars moriendi. Noen steder utgjør både vers og strofer en umiddelbar sammenheng, episk eller tematisk eller på annet vis, som for eksempel her i tirsdagsdiktet «Sovende rytter», under dygden Klokskap:

Vi red langt, vi hadde langt igjen

Mine øyne lukket seg: jeg sov et øyeblikk

med tømmene fremdeles fast i venstre hånd

Jeg våknet og spurte drengen, han sa:

– Hesten gikk hundre skritt mens De sov

Jeg forstod at kropp og tanker bytter plass

Alt ble ingenting og ingenting var alt

Den korte strekningen jeg red i søvne

skal siden vare lengre enn mitt liv

Oftere står strofene likevel i en middelbar sammenheng til hverandre, hvor det elliptiske forholdet mellom dem gjør lesearbeidet mer krevende, som i onsdagsdiktet «Tre gravskrifter», under dygden Tro:

Mor i en urne: Gamle barneansikter går i hundre år

barbent på en grå sti av flass og nysnø

gjennom to skoger i mors midtskilte hår

På lærerens dør: Mitt århundre falt midt i ferien

Skolen var stengt, naturen var åpen

Døde kolleger talte sant på døde språk

Samlerens testamente: I min familie ble vi

så rike at vi holdt ut våre forbrytelser

ved hjelp av dyrere kunst enn før

Sistnevnte dikt består som vi ser av tre epigrammer formet som tre strofer i ett dikt.

I tillegg til at enkeltdikt og enkeltstrofer kan virke kryptiske og vanskelige å trenge gjennom for den meningssøkende, er det ikke sjelden slik at hvert eneste vers står i et lignende elliptisk forhold til hverandre, og ytterligere gjør lesearbeidet om til et skrivearbeid. Her for eksempel fra midtstrofen i tirsdagsdiktet «Til bokstavene», under dygden Tro:

Vask ikke øynene, slikk heller en tom bok

Jeg sa for lite og skal ha springen til munn

Du gråt i dusjen, det hjalp mot veps og mygg

Ars moriendi fra 1965 må vel betraktes som et høydepunkt av modernistisk poesi skrevet i Norge (og da tenker jeg i tradisjonen etter T. S. Eliot). Slik sett er Ars vivendi også å betrakte som en prøve på om modernismens skrivemåte fortsatt duger i en tid hvor den enkle realistiske fortellingen på ny har tatt et fast grep om vår litteraturforståelse. Den gjennomførte elliptiske strukturen, det vanskelige forholdet mellom dygder, dikttitler og diktene selv, misforholdet mellom den helhetlige formelle oppbygningen og de gåtefulle ordene – hva er det egentlig for slags dikterisk prosjekt dette her?

Johannesen ble nylig spurt om det var noen løsning på gåtene i Ars vivendi. Han svarte med et bilde: diktgåtene har løsning på samme måte som når Odin hvisker noe i den nyss døde Balders øre. Balder er allerede død og kan ikke vite hva som hviskes. Ingen andre enn Odin vet hva som er hvisket i Balders øre. Han sier ingenting, han ønsker ikke å bli hørt, ellers hadde han ikke hvisket. Bildet viser en situasjon som med stor følelsesmessig og tankemessig kraft gjør tilhøreren til skriveren – til skaperen av den guddommelige stemmens innhold. Det er intet guddommelig ved Johannesens skriftstemme, selv om mange av diktjegene vi møter her representerer gudestemmer fra indisk, norrøn eller annen mytologi. Men mange av hans gåter er slike gåte-gåter, som angir en situasjon og flerfoldige tankeretninger, men som leseren selv må skrive sammen til sin fortelling. Akkurat som det kunne tenkes at det fantes et svar på hvor verden kommer fra, selv om vi forstår at ingen noen gang vil kunne finne det ut, slik finnes det et svar på hva Odin hvisket, men det er uvesentlig. Dikterens intensjon er ikke viktig, men det rommet leserintensjonene oppstår i er det: «Galakser er dammer fulle av froskeegg / Tallene bor i bevegelige brev til oss alle,» som det heter i søndagsdiktet under dygden Tro.

De angitte tanketegnene i Ars vivendi er mulige å fastholde og forstå, men blir til skyer så fort man gir seg i kast med strofer, vers og ord, og oppløser seg snart til et tankeregn som gjør det vanskelig å få øye på noen visjon om kunsten å leve, foruten nettopp det: å gå i regnet – tankeregnet.

Tid og materie

Foruten dette at diktene er fylt opp av eklektisk visdom fra en lang rekke tider og tenkere – fra mytologi, religion, filosofi og litteratur – fornemmer man likevel mange tematiske vever i det elliptiske rommet dette tankeregnet utgjør. Jeg vil spesielt trekke frem en av disse, nemlig veven av tid og materie. Heller enn Sein und Zeit er det tid og materie som er det sentrale for Johannesen når han skal formidle kunsten å leve. Den postsokratiske Epikur er en større helt i de syv levemåtene enn den prefascistiske Heidegger. Den ontologiske forskjellen mellom menneskets og verdens eksistens er mindre viktig enn forholdet mellom det værende og det værendes forandringer i tid og form. Johannesen besjeler tingene for å vise oss tiden: «Kokeplaten husker en foss i sommerfjellet».

Forholdet mellom tid og materie får sin poetiske vinkling i forhold til mange fenomener, som her i onsdagsdiktet «Odins dag», under dygden Klokskap, med landskapets forandring som motiv:

Ni tusen års natt sover i det blå istjernet

når indre del av den gule breen glir

med samme hastighet som dansende steiner

Alt er i bevegelse, alt er i forandring, men med ulik hastighet. Heraklits mest kjente tese – om at ingen kan gå ned i samme elv to ganger – er omskrevet mange steder i Ars vivendi, for eksempel: «Ingen kan ta samme heis to ganger», «Ingen hingst rir to ganger samme hoppe». Det metamorfosiske perspektivet går på mange måter igjen, som også her i tirsdagsdiktet «Tirs dag», under dygden Måtehold, hvor forholdet mellom tiden og materialene får en uventet vending:

Barnehender var åpne den korte vinterdagen

Tirsdagskvelden knytter de seg til knyttnever

Natt til onsdag er de furukongler i vinterdvale

Furuskogene stivnet til parkett i stuen

Granskogen pyntet til groteske juletrær

fortalte alt i et krigersk sannhetspapir

Eller som her når forholdet mellom bok og jord motiveres, som selvsagt sidestiller det å lese med å se – å livsse i stedet for bare å overta et livssyn:

Les en bok, en bok, bare den samme boken

Alltid en bok som et rektangel jord:

en svart barnebibel, festet til barnets bryst

I 1996 skrev Georg Johannesen sine «Etterpåkloke etterord» til Ars moriendi, hvor han fastslår at boken kan tåle quadriga, fireplanslesning slik for eksempel Dante tenkte sin Divina Commedia. De fire betydningsplanene er: «realhistorisk, allegorisk, moralsk og politisk». «Ars moriendi går opp og ned meningstrappene som om drømt, sett, sant og sannsynlig var det samme,» sier Johannesen etterpåklokt. Det kan man også si om Ars vivendi. Selv om man kan lese diktsamlingen som en slags cantus materialis, er det likevel altså bare en av flere måter å være lydhør overfor disse diktene på.

Språk, diktning, liv

I Johannesens tankeregn er det språket mer enn diktningen som er helten. Men: Språket er alltid dobbelt og aldri fullkomment, både helt og anti-helt: «En må plassere misforståelsen / tidlig i samtalen dersom en ønsker / å få helt rett og samtidig ta feil,» står det i lørdagsdiktet «I en heis», under dygden Tro. Mye av Georg Johannesens virke har bestått i en filosofisk dekonstruksjon av idealistisk tenkning, og det uavhengig av den akademiske motebølgen med samme navn. Det er likevel ikke tvil om at innsikten fra den litterære dekonstruksjonen er grunnleggende også hos Johannesen, om at språket selv på et vis tenker: Språket bærer alltid på sine (av språkbrukerne) ikke-intenderte meningsretninger.

Likevel er Georg Johannesen en av disse få dikterne som har autoritet nok til – selv i vår tids romantisering av det naive, uhøytidelige, urbane og uforståelig optimistiske – å kunne skrive med høymodernistisk patos. Når det er sagt så svulmer mange av disse diktene over nettopp av det motsatte, av slepen humor og leken (selv)ironi, som når han på enkleste vis dekonstruerer Descartes tese: Jeg tenker derfor er jeg, i onsdagsdiktet «Kepler», under dygden Måtehold:

Kepler beregnet banen til planeten Mars

Steingolvet bevegde seg under bispestolen

Prestestudenten sa: Descartes er best baklengs

Altså: jeg fins derfor tenker jeg

Prestelæreren med sitt leseglass sa surt

(på latin): Ikke baklengs, men omvendt

Altså: Jeg fins ikke derfor tenker jeg

Alltid og aldri er to halve tomrom

gjennom et utskåret hjerte i mitt utedo

Georg Johannesen har en gang sagt noe slikt som at all diktning er et vindu, og i alle diktningens vinduer «henger en fillete gardin av metaforer». Og det man ser utenfor diktningens vindu er da formodentlig ikke været, men værmeldingen. Det er særlig i den realistiske koden man risikerer å overse disse litterære grunnlagsforholdene. Derfor er realismen ifølge Johannesen en type diktning som ikke tar høyde for sin egen aktivitet – nemlig å prøve å dikte sannhet på mennesket og verden. I Ars vivendi er kunsten å dikte plassert som mandagsdiktet («Ars Poetica») i andre uken, under dygden Håp:

Idioten kan virke full av håp

men han studerer bare sine tomme hender

Hans øyeblikk ser bunnen av Mimes brønn

En japansk haiku er tom som hele verden

Greske epigrammer er røksignaler bak lave fjell

Nyere vers er værmeldinger mellom to istider

Gutten med hjertefeil sang så vakkert

med de blå leppene: Sangene ble synlige

i gylne drypp fra en lekk takrenne

I Johannesens poetikk er det altså realisten som er idioten, og man må ikke forveksle håp med realistens måte å anskue verden på. Johannesen destruerer selv realismen både ved å forsterke diktenes referensielle kvaliteter og helt utelate disse gjennom alle ellipsene. I Ars vivendi og forgjengeren er et annet viktig grep hvordan diktjeget ikke fastholdes. Det finnes like mange diktjeg som det finnes dikt, og sikkert flere: «Altså: Jeg fins ikke derfor tenker jeg». Mennesket trenger å ikke være seg selv. Den mimetiske diktningen trenger et diktjeg med kameraøyne. Diktningen som tenkning trenger mange diktjeg med mange øyne: «Båter av stein? Seil av regn? Skipspresten sa: / Ingen gud kan se oss alle hele døgnet / Skipet er for stort for stjernenes små øyne» (står det i tirsdagsdiktet «Herodes», under dygden Mot).

Et annet viktig grep er selvsagt den intertekstuelle veven. I Ars vivendi er det bare Ezra Pound, Po-Chu-I og Li Ho som er kreditert som direkte leverandører av stoff til hele dikt. I Ars moriendi var det Konfutse, Sapfo, Palladas, Blake og Brecht. Georg Johannesen skal en gang ha sagt at «alt jeg har skrevet er sitater, det er et sitat av Walter Benjamin». Når diktningen refererer til dikterord og visdomsord heller enn til virkeligheten, destrueres selvsagt den mulige realismen i en uendelig regress av poetisk tenkning. Hensikten med å destruere realismen er ikke bare å kunne tenke i større kategorier enn øyeblikket gir, må vi tro, men å oppskatte det skapende øyeblikket som undermineres i det som tas for gitt.

Det er bare i revnene og det feilslåtte at kunsten kommer videre. Perfeksjonen truer både det kunstneriske og menneskelige innholdet. Det finnes flere bildepoler i Ars vivendi som innhegner dette forholdet: Vær og værmelding. Sol og måne. Aske og urne. Gull og sølv, osv. I midtstrofen listes opp hva vi må anta er den edleste diktningen, og hva Johannesens diktning selv er i slekt med: Japanske haiku, greske epigrammer og nyere vers. Sistnevnte beskrevet som «værmeldinger mellom to istider». Virkelighetens krav har ingenting med øyeblikket å gjøre, men med virkelig store kulturhistoriske sveip som kan angi øyeblikket ved å meddele det på nye måter.

Ordet haiku kommer av hokku og haikai, som indikerer en trelinjers sanglek blandet opp med humor. Haikuen inneholder alltid et ord som knytter den til en årstid. Den bringer ofte videre tanken om livet som ufattelig, samtidig som livsverdien kan oppstå i øyeblikk innhegnet av tankens store kategorier, som for eksempel her hos Basho: «På veg over visna marker / med min sjuke kropp / Der ute spring mine draumar». Haikuen kommer av lengre forformer som waka og choka. De var såkalte renga (rekkesanger) hvor nye dikt ble laget ved å føre videre deler av det gamle. Jeg tror mye kan skrives om Johannesens diktning ut fra en slik synsvinkel.

Ved å anvende Johannesens egne ord blir dette diktet mitt bud på hva Johannesens lyriske prosjekt må kalles ad poetiske kjennetegn. Der hans essayistiske diktning er epigrammatisk, er hans lyrikk en form for haiku. For mer enn vestlig modernisme er denne diktningen tross alt preget av østlig visdom, som nettopp kommer til uttrykk i en form som står nærmere østlige former enn vestlige, men som formidler en nordisk og vestlig kairos (situasjon). Med Ars moriendi og Ars vivendi har Johannesen skapt en ny lyrisk form, som er en form for nordiske haiku på tre strofer á tre linjer. Det er korthogde harde setninger med stor lydlig rikdom. Versene er lengre og diktene lengre enn i japanske haiku, men nærmere en nordisk haiku-form kommer man kanskje ikke enn her.

Det er verdt å merke seg at kunsten å dikte er plassert som en ungdomsdygd i Johannesens hierarkiske livskunst. Kanskje han egentlig ikke anser sitt eget arbeid som diktning?

Dikt i motvind

Slik står det i diktet «Blåmandag» i første diktet i 7. uke, under dygden Klokskap: «På Nordpolen fins bare sønnavind / Jeg sparer på min utpust, jeg er her / Men jeg vil sørover for å få motvind». Den som føler det ubehagelig å stå i regnet vil uvegerlig betenke seg for denne diktningen når den i tillegg lar blåse opp til storm. Når det elliptiske tankeregnet kommer flatt mot en, er det fort gjort å ty til fjernkontrollen for å slå det av.

Når kulturavisene spør Georg Johannesen om å få trykke et av hans nye dikt på baksiden, får avisene nei med følgende begrunnelse: Det ville være å forulempe mine 49 faste lesere. Georg Johannesen er glad i tall generelt og tallet 49 spesielt. Ikke bare består Ars moriendi og Ars vivendi av 7 x 7 = 49 dikt, han skrev for lenge siden at i Norge finnes det kun 49 intellektuelle mennesker (noe Thomas Hylland Eriksen senere oppjusterte til et par tusen). Alt som leseren har oppfattet som positivt i denne anmeldelsen kan like godt oppfattes som slem kritikk, alt etter hvem leseren er. For det er vel liten tvil om at den som har lest noen bøker på forhånd har et større utbytte av disse diktene enn andre. Når det er sagt, så bør kanskje den intellektuelles lesestrategi være nettopp å unngå å lese på en slik akademisk måte. Som haiku betraktet står diktene langt unna en slik ensidig lesning etter intertekst, som bare er ett meningsplan i quadriga. Dette er en bok kun for den som har lyst til å lære å lese. Fireplanslesningen i quadriga er for øvrig oppfunnet av kirkefedrene, som tidlig hadde store problemer med å få GT og NT til å gå opp. De klarte det ved å lære leserne opp i en lesemåte hvor sammenhenger mellom testamentene kunne bli gyldige, nemlig quadriga. Den kristne fireplanslesningen er likevel bagateller mot hva jødene mener å klare, som antar de kan lese 9 ganger dypere enn kristne, altså i 36 meningsplan.

Jeg tror tross alt at det er større sannsynlighet for at Ars vivendi selger i minst 2000 eksemplar enn at den går ut i 49. Men den selger ikke 70.000 som Arne Næss’ Livsfilosofi.

Den siste værmeldingen?

Georg Johannesen er den mest religiøst opptatte ateisten jeg vet om – den mest eksistensielle filosofiske materialisten jeg kjenner. Mange mener som sagt at Johannesen er en norsk Brecht. Selv har jeg ofte ment at han er en norsk Blake. Det er filosofen Richard Rorty som har sagt om Blake og Nietzsche at de er «the lovers of the Sublime» heller enn «the lovers of the Beautiful». Rorty mener det kun er disse to intellektuelle praksiser som finnes, og at førstnevnte bl.a. skiller seg ut ved at den sier ting den ikke finner publikum for. Elskerne av det sublime «kommuniserer ikke, konverserer ikke, forsøker ikke å oppnå enighet med medmenneskene sine». Med Ars vivendi mener jeg å se at Georg Johannesen har begynt også å elske skjønnhet.

Som Johannesens skrivemåte kan karakteriseres som østlig inspirert, kan hans tenkemåte ikke anskueliggjøres uten at man tar i betraktning innflytelsen fra østlig tenkning. Når det gjelder religion, har han ofte presisert at østasiatiske religioner er mer interessante for ham enn for eksempel kristendommen og andre monoteistiske varianter, og det sannsynligvis fordi de østlige er tommere for kosmologi, de har ingen personlig Gud eller altfor fastlagte meninger om hvordan verden er laget. Han har en gang sagt at et av de fineste bildene han kjenner finnes i Bhagavadgita, når ansiktet til guden fremstilles «som om tusen soler på himmelen samtidig steg opp». Siste strofe i det første diktet i Ars vivendi, mandagsdiktet «Ars dictaminis», under dygden Tro, er helt sikkert noe av det vakreste som er skrevet på norsk, og dypt i slekt med Bhagavadgitas bilde. Kanskje er det en form for sublim skjønnhet vi hører, når…

Sagnet sa: Min sommermorgen om ni tusen år

En dobbelvinget sølvfugl borer seg dypt

sårende inn i gudsolens våkne gullansikt

Anmelderen må vel til slutt innrømme at han hadde bange anelser når han hørte at Georg Johannesen skulle gi ut en slags oppfølger til en 34 år gammel bok kåret til århundrets beste i sitt slag, etter så mange år uten lyrisk praksis. Det krever et stort mot å gjøre noe slikt. Det er ikke alltid at dikterisk mot gir slike resultater som her. Georg Johannesen har i sitt 69. år på mange måter åpnet en dør som han selv en gang lukket og kastet nøkkelen til. Det er godt gjort.

Jeg skrev for lange dikt med for korte ord

om luftens halve rike og ringene i en tom brønn

Diktet er ferdig, mitt hår har skiftet farge

Slik står det å lese i samlingens siste strofe, i søndagsdiktet «Li Ho», under dygden Klokskap, og vi forstår umiddelbart at det her også alluderes til det doble diktverket av Ars moriendi og Ars vivendi. Vi får håpe han mener diktverket og ikke dikterverket. Måtte det komme flere nye vers, som er «værmeldinger mellom to istider».

ØVRIG LITTERATURLISTE:

Georg Johannesen: «Ateisten i tornebuskene», i Kristin Aalen Hunsager (red.): Slik tolker jeg teksten, Verbum, Oslo, 1991.
Georg Johannesen: «Etterpåkloke etterord 1996», i Ars moriendi, Cappelen, Oslo, 1996.
Georg Johannesen: Rhetorica Norvegica, LNU/Cappelen, Oslo, 1987.
Ingebjørg Seip: I skriftens vold. Derrida, Adorno og Ars moriendi, dr.avh., NTNU, 1997.Jan Inge Reilstad: Georg Johannesen og dannelsen: Høst i mars, hovedoppgave, UiB, 1998.
Jan Inge Reilstad: «Litt lyd om lyrikk», Vinduet.no, 17. febr. 1999.
Karin Moe: «Læraren, profeten, engelen og narren», Klassekampen, 25. sept. 1999.
Paal-Helge Haugen: Haiku, Bokklubbens lyrikkvenner, Oslo, 1992