Fra forkvaklet libido og vodkatåke til umuligheten av nåde og andre brutale erkjennelser. Dette er en sesongbetont spesialutgave av Hanna Stoltenbergs spalte for korte anbefalinger av korte bøker.
Fra venstre: BUtterfield 8 av John O'Hara (Penguin Classics-utgaven, med forord av Lorin Stein), The Guest av Emma Cline (Penguin Random House), August is A Wicked Month av Edna O’Brien (1967-utgaven) og Pushkin Hills av Sergej Dovlatov (Alma Books' 2013-utgave)
BUtterfield 8
John O'Hara
Roman, 240 sider
Harcourt, Brace & Company, 1935
Denne romanen begynner med at en alkoholisert, deprimert tenåring stjeler sin elskers kones minkpels – og sprader ut av leiligheten i den, og ikke mye annet – og ender som det ofte gjør for lettsindige kvinner i fiksjon skrevet av menn: med død. Handlingen er lagt til New York under forbudstiden («BUtterfield 8» var navnet på telefonsentralen som betjente de velstående bydelene på Manhattans Upper East Side), og særlig til byens den gang talløse speakeasy-barer. Dialogen er kvikk, scenene kunne vært skrevet av F. Scott Fitzgeralds bitre lille fetter. Det bør nevnes at romanen inneholder noen rasistiske sekvenser og uttrykk, som ikke hører hjemme noe sted, heller ikke i USA på 1930-tallet. Der var de til gjengjeld gjengs, og med velvilje kan de i det minste leses som en påminnelse om at vi har gjort fremgang det siste århundret. John O’Haras kvinnefigurer, derimot, er som rasket ut av en Harmony Korine-film (trekanter! Onani! BDSM!). Er noe av dette et godt innsalg? Jeg vet ikke, men les de første to sidene, for hvis hjertet ditt ikke dunker litt ekstra av O’Haras fullendte åpning, om så bare av den, så skjønner jeg ikke hva du vil ha fra litteratur.
The Guest
Emma Cline
Roman, 294 sider
Penguin Random House, 2023
Emma Cline er, i likhet med Sally Rooney, en forfatter som har lidd under for stort forskudd og for mye opphaussing. Nyheten om at Cline som 27-åring hadde fått to millioner dollar(!) for en toboksavtale som inkluderte debutromanen The Girls (2016), om en ung jente som blir involvert i en Manson-lignende kult, ble mottatt med like deler harme og forventning. Skjønt «lidd» ... Med millioner på konto, sjenerøse intervjuer i amerikansk og internasjonal presse og rikelig med rosende anmeldelser, er man vel uansett godt over grensen for hva man kan forvente når man slipper tankene sine løs i verden. Likevel har jeg inntrykk av at Cline, som Rooney, er gjenstand for en type avfeiing fra litteraturfeltet, en antydning om at de har svindlet til seg ros og oppmerksomhet i kraft av å være unge kvinner. (Da James Wood, litteraturkritikeren i New Yorker, gjestet Litteraturhuset i Oslo for Norsk-amerikansk litteraturfestival, brukte han et år Cline som eksempel på en forfatter som ikke egentlig fortjente spalteplassen han hadde viet henne, men som, ifølge ham, fikk den fordi magasinet ønsket å trykke fotografiet av henne).
Det hjalp ikke da Clines ekskjæreste i 2017 saksøkte henne for å ha stjålet deler av fra filmmanuset han skrev på. Saken ble slått stort opp, med særlig skadefro oppmerksomhet viet den elleville detaljen at tyveriet visstnok hadde blitt utført ved hjelp av som Cline hadde installert på eksens laptop for å avsløre ham i utroskap. Saken ble henlagt, og så kom #metoo, og plutselig virket det mer relevant hvordan eksen og advokatene hans (som også representerte Harvey Weinstein) hadde utlevert Clines seksuelle historie for å bevise at hun «ikke er den uskyldige jenta hun utgir seg for å være». Svindler-narrativet hadde imidlertid slått rot.