Anmeldelse av Inghill Johansens Klage, med sideblikk på resten av forfatterskapet.
En varm vårdag i Bergen kan en ung student sitte ved et utebord på en gatekafé og lese bøker, dersom han er ferdig med sine eksamener og gleder seg til sommerens forestående begivenheter – sommerjobb, flere bøker, headlines and deadlines fra pressede redaktører, og undre seg over hvor mye det snakkes der ute, hvor vanskelig det kan være å høre sigaretten som kakkes mot askebegeret og fingeren som sakte, etter å ha møtt den bløte tungespissen, blar frem en ny side.
Lesningen av Inghill Johansens forfatterskap – romanen Hjertehvitt (1991), prosasamlingen Suge (1996) og årets utgivelse Klage – ble en fin kontrast til mylderet i kafeen. Samme dag, litt tidligere på formiddagen, fullførte jeg lesningen av Agnar Mykles etterlatte brev og prosa – Mannen fra Atlantis –, og overgangen mellom de to forfatterne var formidabel. Mykle bråker i vei, han roper, synger, stønner og pruster mot leseren, som en demagog som til stadighet, og i overkant pompøst, insisterer på kraften i sin egen skrift, råheten ved den, i skanderte prosavers som brøyter seg vei gjennom mylderet fra espressomaskinen i hjørnet og barnegråten ved siden av meg i sofaen. Inghill Johansen er Mykles diametrale motsetning, en av disse stille, rolige skribentene som prøver å beherske språkets temperament med ettertenksomt håndverk. Forfatterskapet hennes er preget av måtehold og stilistisk sjenanse i kontrast til Mykles utadvendthet.
Jeg begynte med Suge, et litt nølende, rytmisk 70-sidersprosjekt der Johansen prøver, med sammenhengende, prosaiske teknikker, å hefte sammen menneskets språkbruk og en ekstern, distansert natur som hele tiden forblir noe annet, noe perifert. I finpussede formuleringer og med et varsomt og behersket stemmebruk, men uten at tekstene har noen streng kronologi, vil språket forsøke å bryte opp observasjonsrekkene med abrupte refleksjoner omkring jegets ståsted i et kaotisk fellesskap. Denne identitetsetableringen (og -oppløsningen) konstrueres i skriften, møysommelig og varsomt, og jeg ledes inn i tekstens produserende virkelighetsfortolkning via jeg-stemmens forførende retorikk. Og i boken finnes en nær sagt intuitiv og friksjonsløs prosess. Korte passasjer, prosastykker, utgjør boken, som begynner slik:
Like langsomt som denne vinteren er i ferd med å velte og en natt kommer til å falle sammen, bli til vann og renne bort, like langsomt som den ene årstiden alltid blir innhentet av noe annet enn seg selv, av en sterkere varme eller kaldere luft, like langsomt skriver jeg: Jeg tror jeg er i ferd med å miste balansen. (Suge, s.5)
I denne passasjen ser vi at de (mer eller mindre) intuitive refleksjonene genereres av assosiasjoner, det digressive ledsaget av denne bildejagende driven i jegets konfrontasjon med kalendariske eller personlige objekter. Dette, finner jeg ut etter kort tid, er symptomatisk for Johansens to første bøker: språket brukes hovedsakelig ikke som et instrument for jegets tenkning, ikke først og fremst; for det skrivende jeget er språket tenkning, rytme og eksistens; det er dét som konstituerer identiteten i en kaotisk hverdag.
Fra roman til prosa
Det utgis hvert år en rekke kortprosabøker. Som oftest skriver skribenten seg opp mot det konsentrerte formatet, slik at tekstene er innstilt mot det lyrisk fortettede fremfor det episk fortellende, som f.eks. Tore Renbergs Sovende floke (Tiden 1995). Eller det kan skrives opp imot den tradisjonelle romanens fortellende modus, som Camilla Sørbye gjør i sin debut Dette er sorgens hus (Gyldendal 1999). I det første tilfellet kan bildemalingen og meningsfortetningen bli nær sagt uoppløselig, og da blir merkelappen «dikt», som i «komprimert, figurlig tekst», ofte heftet ved teksten; i det andre tilfellet kan teksten bli glissen dersom f.eks. karakterportrettene er svake, kronologien usammenhengende og skriverens posisjon ikke problematiseres i stor nok grad. Det skrives mange slike kortprosaistiske bøker hvert år, og sjangeren ser ut til å være mest utbredt blant debutanter. Inghill Johansens andre bok, Suge, går i den siste fellen da hun tror det rytmiske og suggererende skal kunne bære språkprosjektet. Men det skrivende jeget strukturerer ikke sine tankefigurer godt nok, og teksten vakler mellom de to over nevnte kategoriene.
Debuten Hjertehvitt er noe mer interessant. Språket i denne er konsentrert, fokusert og fattet, og den sjenerte og prøvende skriveren insisterer på språkets evne til å fange opp verdens materialitet og språkliggjøre denne slik at skribentens og leserens refleksjon kan genereres i ulike retninger. Skriverens billedskapende prosjekt er her kombinert med det sterkt rytmiske og innadvendte, og jeg blir tidvis imponert, tidvis plaget, av denne ubendige poetikken. Inghill Johansen tar med denne boken klart avstand fra debutantens novellistiske, knappe og ofte keitete stilbruk, og vil i stedet vise frem språkets tvetydige og paradoksale karakter, som i hverdagen ikke så lett lar seg oppdage. Det er ikke ofte en debutant har en så klar stillingstagen til språket som Johansen i dette tilfellet utviser. Prosjektet faller imidlertid på sin egen trang til ukuelig å stole på leserens vilje til innlevelse blant alle de figurlige konstellasjonene. Romanen er så visst et famlende debutprosjekt i kortprosaens farbare tunnel da den beveger seg fra relativt svake metaforer til glassklare poetiske nyanser. Opphopningen av språkbilder fortrenger det episke, karakterene og de psykologiske refleksjonene, og gjør teksten til en intens og kompakt, om enn en noe tungrodd roman.
Inghill Johansen går da (finner jeg ut i kafeen, etter et par kopper kaffe og et halvfullt askebeger), fra et detaljfokusert og billedlig språk i debuten til et syngende, mer rytmisk et i oppfølgeren. Suge er mer løssluppen, renere i linjene; den prøver der Hjertehvitt tok sjansen, og vi vet alle hva som lykkes best i de to tilfellene. Hjertehvitt gir mer av seg selv (som romanen ofte gjør), vil kanskje mer, ofte i sprikende retninger, er kjølig og deskriptiv der Suge er innadvendt (men elastisk) og kalkulerende tømt for den episke ursituasjonen. I det hele tatt er de to bøkene i min lesning et resultat av en poetikk som snevres inn, blir mer innstilt mot prosaens melodiske karakter – uten at det nødvendigvis gjør litteraturen bedre eller mer dyptgående. På én side vil Johansens språk drive det episke slik leseren forventer at en fiksjon skal gjøre, men det vil også stanse, se seg om, og, i kraft av å kunne språkliggjøre verdens elementer, reflektere over seg selv og skrivingens – litteraturens – muligheter.
Elegier fra en kirkegård
Etter denne formale utlegningen tror jeg at jeg står klar til å fortelle om lesningen av Johansens nye, utradisjonelle skriveprosjekt. Det er fem år siden sist – altså tre bøker på ti år, og igjen leverer hun fra seg en tynn bok. Klage er en samling prosatekster på 127 sider, boken handler om en kirkegård og menneskene som jobber der. Leseren blir kjent med to fiktive personer, en dagbokskrivende, vimsete og medmenneskelig prest og en desillusjonert graver som etter mange års virke på kirkegården har fått livets realiteter i trynet. Boken er delt inn i åtte bolker, hvorav fire av disse er viet prestens og graverens skriverier. Men disse to er bare to av de fiktive bidragsyterne i Klage; i tillegg er brev (klager) – omhandlende problemer vedrørende gravplass, likets liggestilling i kisten, blomsterdekorasjoner, utforming av støtter, liksvøp, kremering osv. – fra forskjellige, navnløse mennesker som står i en forbindelse med kirken, tatt med. Disse utgjør de resterende fire bolkene, og går under overskriftene «kropp», «hud», «svelg/pust/blod» og «lunge». «Skriveren» i boken er en slags brevinnsamler, en redigerende instans som strategisk deler inn klagene og kirkesamfunnets betjenter i korte og konsentrerte tekstbolker, og som holder seg i bakgrunnen og heller lar de fortellerne den iscenesetter utbrodere sitt forhold til døden i særdeles korte trekk. Den innsamlende instansen er skjult bak fortellerne og kommer ikke til syne som en egen stemme, her finnes ingen moralske eller forkynnende taler, ingen trøst, ingen klage.
Det er mye luft mellom gravstøttene på kirkegården jeg runder på vei hjem fra kafeen, og det er mye tomrom, altså hvitt papir, på sidene i Klage. Men det er ikke bare gravplassens fysiske fremtoning i begravelseslandskapet som er under lupen i denne boken. Det reflekteres også over det enkelte menneskets behov for å ordne sine personlige eiendeler og kroppslige behov etter døden, samt dets forhold til døden. Eller som graveren skriver:
For dem som sørger, er støtta og navnet der viktigere enn det som ligger nedi. Steinen og glinsinga i steinen og bokstavene som er festa utapå eller bora inn så dem skal bli tydelige (…) Det er detta som er viktigst. Sorgen og den det blir sørga over, henger ikke sammen i det hele tatt (Klage, s.49).
Den franske mentalitetshistorikeren Philip Aries har, bl.a. i Døden i Vesten, som arbeidshypotese at det historisk finnes en ubevisst lenke mellom hvordan mennesket oppfatter døden og hvordan det oppfatter sin egen identitet. Jeg tror dette har vært en del av utgangspunktet også til skriveren bak denne boken. Døden er det man ikke har tilgang til, det man aldri vil forstå, og aldri fullt og helt er forbundet med de gjenlevendes sorg.
Graverens syn motstrides av den dagbokskrivende prestens, som hver kveld ber sin aftenbønn. Han ber for de gjenlevende, i håp om at de skal finne trøst og håp i fremtiden. De to perspektivene spiller Johansen fint opp mot hverandre; de er også supplert og problematisert med klagebrevene som kontinuerlig sendes til den etter hvert småsyke presten. Sammen med graverens refleksjoner rundt det daglige arbeidet, er prestens notater – som er preget av en bondsk uskyld – bokens kontinuerlige stemme, den episke floken, og jeg aner underveis i lesningen en sammenheng mellom de to og hverdagen de deler, og i synet på døden: det kroppslige, urnen, gravstedet, blomsterbedene, likene møter og kontrasterer det åndelige, livet etter døden, synd og bot, tilgivelse og anger.
«Bror, det er merkelig ensomt å dø»
Vel hjemme på rommet, i godstolen, med sollyset på skrått inn gjennom de smale vinduene, ser jeg på bildene av døde poeter, de befolker veggene mine, ser på meg mens jeg leser om et tema de vet mye om: døden. Jeg tenker over sluttlinjen i Bjørneboes dikt «Dødssang». Det er et høystemt, alvorlig, forstemmende, ja endog et ensomt dikt, og jeg leste det ofte som et nesten aggressivt avskjedsbrev. Brevene i Klage minner på sitt dårligste om leserbrev eller blodfattige kronikker i en dagsavis, om enn mer stiliserte og velformulerte, og rettet i et dypere alvor. Noen av resonnementene her er direkte hjelpeløse eller kravstore inntil det parodiske; andre er igjen preget av stundens alvor (som det heter i Sportsrevyen): folk vil fikse og endre på ting mens de ennå har sjansen, og ender dermed opp med å sende klagebrev som blir ærlige, men ufrivillig komiske. Men alvoret er der, i tekstlaget og den implisitte ironien.
All filosofi handler om å forberede seg på døden, skrev Cicero i sin tid; alt snakket om døden har trivialisert, hospitalisert, institusjonalisert og privatisert døden, mener Philip Aries. Klage befinner seg midt imellom, som en kile. Det sprikende ved boken er dette: Emnet, døden, behandles ofte i trivialiserte former, og blir beskrevet – i alle kapitler unntatt graverens – med en prosaisk nøkternhet som medfører at den poetiske gløden fra Johansens tidligere bøker blekner. Bare her og der finner en originale og fullførte resonnementer, gode metaforer og språkfigurer. Graveren er den karakteren i boken som definitivt forstår seg selv og andre best når han sitter i skjulet sitt og grubler, lytter og forfatter sine brev:
Jeg prøver å gjørra det sånn som støtter og blomster og lys er. Dem trur vi skal bli ferdige samtidig. Dem som snakker trur at vi henger sammen, at det går en tynn tråd mellom dems ord og mi hand. Men det er ikke orda dems jeg hører på. Det er stemmene. Om dem har et lag rundt seg, eller om dem er helt nakne. (s.102)
Det er i denne retoriske lavmæltheten at stemningen i Klage etableres. I flere passasjer viser Johansen frem de beste sidene ved sin tidlige, sjenerte poesi. Hun oppgir formidlingen og fortellerens subjektivitet, og stoler mer på språkets egenvekt og katalyserende poetiske modi; da flyter det, da synger det, da prøver boken å forstå seg selv, og jeg kjenner igjen duften av kaffe og den stramme sigarlukten fra kafeen. Men i de fleste tilfeller blir denne sanseligheten underminert av bokens glatte, velpolerte prosa.
Forlaget har – klokelig nok – ikke satt noen sjangerbetegnelse på boken. Jeg sitter med beina på bordet og undrer meg over tekstmaterialet, spør meg hva jeg skal kalle boken; brev? prosastykker? dikt? roman? Noe av grunnen til denne undringen bunner i vekselspillet mellom de autentiske (men fiksjonelle) brevene fra misfornøyde kirkegjengere, enker, døende eller bare nestendøende brevskrivere og de personlige notatene til presten og graveren, eller i spriket mellom instrumentell og performativ språkkunst. I sjangerspillet mellom de ulike tekstene reflekteres det over et nøkternt og ubevisst forhold til døden, men det rispes bare i overflaten. Meningsboringen stikker ikke dypere enn blomsterstilken i molden på gravstedets firkantede bed. Derfor blir Klage altfor ofte en mangelfull, prosaisk og halvhjertet ars moriendi, den blir liggende og duppe i vannskorpa av hva den kunne vært: en reflektert, poetisk detaljert og interessant tekstcollage som tok for seg lenken mellom menneskets forholdt til det hinsidige, og hva denne lenken – eller angsten – består i. Der Hjertehvitt gikk grundig til verks (og tok for seg språkets substans vs. virkeligheten), og Suge fulgte opp i et annerledes og friskt aspekt, går Klage inn i et spor som aldri makter å problematisere den sjenertheten og nølende skriveriske gleden Inghill Johansen praktiserer på sitt beste.
Et utydelig landskap
I Klage, blant prestens papirer, kan man lese følgende:
Ble vekket av hunden. Pesing. Får i det minste fulgt med på månens gang, sa jeg til meg selv. Luften var kaldere enn på lenge. Etter kort tid stivfrossen i den tynne nattskjorten, men ble fort varm igjen og sovnet. Ble så vekket for andre gang. Telefon med skingrende kvinnestemme. Det er noe feil borte på kirkegården. Ja vel. Uforklarlige bevegelser i jorden, blomster som flytter seg eller synker og blir helt borte. Ja vel. (s.60)
Det finnes mange dagboksnotater som den nyss siterte, og de fleste fungerer ikke som annet enn trivielle huskelapper og skriblerier. Denne negerte og tamme refleksjonen er dessverre altfor ofte dominerende i Klage, og ut fra dette sier det seg selv at jeg etter endt lesing noe uinteressert legger boken fra meg, og tenker at denne boken vedgår meg ikke i like stor grad som de to foregående. Klage er tuftet på korte, konsise og relativt stemningsløse passasjer i et språk som vrister av seg alle emosjonelle aspekter og spennende estetiske stimuli. Johansen er i siste bok en redigerende instans som aldri makter å gjenvinne de poetiske og billedtette drivene som både Hjertehvitt og Suge var så fulle av.
Resultatet blir en ujevn og litt irrelevant bok som ikke vil ta de helt store sjansene. Riktignok er den fastere i fisken og ikke på langt nær så ujevn som sine forgjengere, og visst finnes det partier med en fin energi og god flyt, men stillstanden og den stereotype, likegyldige journalistvirksomheten til skriveren passer ikke Johansens følsomme, observerende stil. Dersom jeg skal knytte slektskap mellom Klage og én av hennes tidligere utgivelser, blir det selvsagt Suge, og dermed påstår jeg at Inghill Johansen for alvor har beveget seg inn i det episke og prosaiske formatet, mens i det tematiske har hun maktet å kitte sammen handlingsplanene hun arbeider med på en oversiktlig, men noe uspennende måte.
Idet jeg reiser meg og går bort til skrivebordet, tenker jeg på hva en foreleser ved UiB en gang sa, at litteraturen alltid handler om livet, ikke døden, og at min retrospektive og forsøksvis komparative lesning selvsagt ikke er den eneste mulige løsningen. Jeg håper, men tror vel kanskje ikke, at Klage er et skritt på veien, en transittetappe, noe som peker fremover, og jeg er sikker på at andre lesere vil finne boken leseverdig, men for meg blir dreiningen bort fra et detaljert, musikalsk og substansielt uttrykk en vending som ikke bare gjør tekstene til Johansen knappere og kortere, men også, til en viss grad, kjedeligere og svakere – som motorduren fra gaten utenfor. Kanskje tvinger de tre bøkene meg som bokanmelder til å tro at Inghill Johansen sliter med å finne passende former til sine litterære prosjekter, kanskje endog passende sjangre. Når da også siste utgitte bok er satt på plass i hylla, og jeg skuffet setter meg ned foran pc'en, sier det seg selv at Johansens forfatterskap er et utydelig landskap; akkurat som rommet mitt, når jeg slukker leselampen og sollyset trekker seg hastig over hånden som skrur på pc'en. Skjermen flimrer, jeg setter meg ned (noe sjenert) og begynner å skrive.