Naivistisk metafysikk

En nåde uten mål har Torgeir Schjerven kalt sin fjerde diktsamling siden debuten i 1981 og det tittelen gir uttrykk for er et slags tvetydighetens lys: tekstene handler ofte om motsetningen lys/mørke, sort/hvitt og kampen for å opprettholde disse motsetningene kontra det å la dem gå sammen. Tittelen er sannsynligvis inspirert av en av Thomas Kingos salmer, nemlig "Nu rinder solen op Af øster-lide" eller det som kalles for "Dend siette Morgen-sang", 2. strofe: "Vtallig saa som Sand,/Og uden maade,/Som Hafsens dybe Vand/Er HERrens Naade,/Som hand mit Hoved daglig overgyder:/Hver Morgen i min skaal/En Naade uden Maal/Til mig nedflyder."

Og i likhet med Kingo klarer nettopp Schjerven å forene det lekne og det stringente og å blande det naive, det bevisst diminutiverende, med de tungt ladede religiøse eller metafysiske problemstillingene. Samlingens undertittel er "dikt og skjebneregler for folk og gamle sønner" og jeg er litt usikker på hvordan jeg skal tolke disse dedikerte sjangerbetegnelsene, men sikkert er det at Schjerven bruker både det naive barneverset, nesten i retning av nonsens, og de tradisjonelle reglene der tøys og alvor går hånd i hånd. Dette skaper en underliggjørende effekt i forhold til det store eksistensielle alvoret disse diktene bærer i seg. Dette, som en kunne karakterisere som en form for naivistisk metafysikk arter seg på forskjellige måter, som f. eks. gjennom at "transcendensen" vises gjennom konkrete forestillinger som å ha "gjester i overetasjen" eller å ha "en lirekassekropp" der Gud blir "en stor og dyktig sveiver". Dessuten fins det formularer i diktene som stadig gjentas, formularer som ofte ligger tett opptil klisjeene, men som nettopp derfor kan komme til sin rett i forhold til den naivistiske intonasjonen, som disse diktene stadig legger opp til. Det første diktet i samlingen starter f. eks. på denne måten, nesten som i en skillingsvise: "Livet er en solskinnshistorie./Det vet alle gamle sønner med et eget hus/i mørket. Det vet alle gamle sønner som går/og driver til alle døgnets tider. Livet er/ en lang solskinnshistorie. Døgnet rundt."

Senere nedover i diktet blir alt dette tilforlatelige problematisert og oppløst. Et typisk trekk for Torgeir Schjervens poesi i denne samlingen er at han går fra utsagn som er allmenne for så å demontere dem og trekke inn tvetydighet. Via en form for poetisk deduksjon, som for en stor del tar utgangspunkt i det naive og det lekne, kommer han frem til det eksistensielle alvoret der flertydighet trer frem i det naives stemme. For først og fremst syns jeg det er i stemmen, eller i stemmene, at det naive er satt og han er i stand til å bruke store abstrakte ord uten at dette preget blir rokket ved. Det er de naive første-henvendelsene i hvert dikt som klarer å etablere denne vedvarende strømmen av forundring og forunderliggjøring hele diktet gjennom. På en eller annen måte er det forunderlige knyttet til det generaliserende grepet, til førstelinjenes påstander og disse påstandene er mange: "Gud sier ikke alltid det samme som Gud", "Gamle sønner kan være ganske skarpe", "Hei, jeg heter Bob og er en gammel sønn". Diktene blir til små historier om Gud, Bob og den gamle sønnen og historiene tematiserer arbeidet med å holde motsetninger oppe og å bryte dem ned. På mange tekststeder handler det om solens oppgang og nedgang og hvordan bevisstheten følger eller går på tvers av disse og i noen av diktene kan det se ut som at solen og månens vekslinger har med Den Andres nærvær og fravær å gjøre:

Det går an å gå i solskinnet

i solen, og det går an å gå i solskinn

fra en måne dyppet gul

i andres dag.

I de lengre tekstene i denne samlingen kunne en si at Schjerven trer i et poetikk-messig slektskap med forfattere som Arild Nyquist og Jan Erik Vold, men samtidig fins det en meget forsiktig metafysiskstemt patos her – da særlig lys/mørke-problematikken som kan lede en i retning av Hanne Bramness, Terje Dragseth eller Stein Mehren. Navnene jeg nevner her er mer eller mindre tilfeldige, men de understreker spennvidden og de mange motsetningene som Schjervens prosjekt bæres oppe av.

Schjerven følger i denne diktsamlingen opp tendensen til den mer setningsbaserte poesien vi fant i hans forrige samling, Tanker og andre personlige bedrifter (kjærlighet og død), 1989. Disse diktene var mer abstrakt og generert av det eksplisitt tankemessige i forhold til diktene i årets samling, der dette i større grad brytes opp av lek og humor og snurrige figurasjoner – selv om Schjerven aldri kan sies å ha vært fantasiløs i noen av sine samlinger. I Tanker og andre personlige bedrifter var det drømmen, kjærligheten, generasjonene og individets plass i de kollektive sammenhengene som opptok ham, og da i en mer allmenn, dvs. begrepslignær henvendthet. Den hymniske kvaliteten er imidlertid til stede i alle de fire diktsamlingene Schjerven har utgitt og i årets samling fins det til og med et dikt som har tittelen "salme", i parentes:

(salme)

Jeg kan lese skjøgeskrift og kjenne kjødets knurr

og springe ut i kjærlighet til deg og ingen annen.

Bade i ditt skjød så lystig, følge Archimedes lov:

elske deg i oppdrifter som løfter like mye

som vekten av det horeri jeg elsker å fortrenge.

Og som kjent faller salmen delvis sammen med hymnen som en kultisk sang til gudene eller evt. kongestanden. I den kristne senantikken innførte kirkefaderen Ambrosius hymnen i gudstjenesten og i middelalderen blir det diktet en rekke latinske hymner til musikk. Hos Schjerven blir salmen – jeg vil tro i en svært omdefinert versjon – brukt til å prise kvinnen, seksualiteten og kjødeligheten og det hele uttrykkes i en salig blanding av høyt og lavt, åndelig og fysisk, sublimt og nedrig. I de diktene som domineres av de hymniske kvalitetene skjer en opphevelse av disse inndelingene eller motsetningene;"salmen" fører oss inn i en antinomisk stemme. Denne stemmen kan oppleves som metafysisk, som noe som er hinsides viten og erkjennelse, men som vites i og med at det sies. Mange av diktene i En nåde uten mål har dette salmepregede i seg og ofte er verselinjene og setningene de inneholder utført i en litt kronglete stil, med mange ordledd der gjerne det siste ordet får en "fyldestgjørende" eller forklarende effekt, som hos en Dass eller en Kingo. I noen av diktene finner man også noen snodige asymmetriske rim som kan oppleves som reminisenser fra en slik religiøs tradisjon. Lekenhet i verse- og setningsbyggingen er i det hele tatt noe som kjennetegner denne samlingen. Syntaksen bærer på mange lag av både bilder og rytmer og stadig fins det et allittererende driv i diktene: "I et bed et sted hvor gamle flammegule Tigerliljer/drypper dypet av seg, ligger skårene av porselenet og drenerer/sjøene av netter solen bor i når den synker", dikt nr. 31 og det siste i samlingen. Schjerven er heller ikke redd for å bruke gjentagelser – gjerne oppsatt i en parallellismelignende struktur nedover i diktet. Gud og de gamle sønnene dukker stadig opp som innledninger til hele setninger, hele setninger som i seg selv er et dikt. Det fins mange dikt som bare utgjøres av en setning, som f. eks. nr. 25:

Slik en urmaker

ganske gratis bekler

sin elskedes håndledd med tiden

som går, slik skal han selv træs

igjennom klokkeremmens port, usmykket

av det yrke og den tid han holder

i hånden.

Schjerven skriver dikt som tar i bruk et narrativt register. Et eksempel på dette er dikt nr. 15 i samlingen som innledes med eventyrformelen Det var en gang. Hendelser knyttet til barndommen og gjenfortellingen av denne blir innvevd i en episk logikk der konsekvenser sluttes og nye elementer oppstår for hver verselinje. Det barndomsmytologiske kan her sies å få en forrang og jeg synes at Schjerven på en fin måte klarer å fornye denne stadig tilbakevendende litterære tradisjonen. "Folkevogn", "kaffeservis" og "lommealmanakker" blir nevnt i samme åndedrag som universet og stjernene og vinner på forunderlig vis en mytologisk funksjon unntatt den sedvanlige hverdagsligheten de opptrer i. I det hele tatt oppviser forfatteren en nøktern form for myteskaping der de gjenstandene som trekkes inn i denne måten å skape fortelling på, får en dobbel betydning: "bilen" og "serviset" får stå i teksten med sin gitte ting-status, men blir samtidig reflekser av en mytologisk vilje, en vilje til å se barndom og oppvekst i det tvetydiges tegn. Det fins et voldsomt mørke i disse diktene, men forunderliggjøringen – eller gjerne: tvetydiggjøringen – bidrar til at barndommen som litterært felt aldri blir en hul eller en selvfølgelig referanse. Schjervens språk er et språk som viser oss en verden – erfaringen skjer i og med språket like mye som noe som er i forkant av det, utenfor det og dermed uten tydning.

Et av bidragene til tvetydiggjøringen er den stiliserte måten å følge figurer og omgivelser på; "den gamle sønnen" og henvisningene til natur og kultur uttrykker en positiv naivitet i forhold til det mørke som man aner ligger under, ved siden av og sammen med språket på dets ferd. Det ligger en form for salvelsesfull trøst i disse diktene; det universet Schjerven bygger opp gjennom diktene er et univers av forsoning. Første gang jeg leste samlingen tenkte jeg at dette er et språk som mer enn noe annet undersøker muligheten for et tillitsforhold til verden og menneskene. Jeg kom også til å tenke på Martin Buber og hans bok Ich und Du fra 1923 som sier noe om det grunn-nødvendige i forholdet subjektet(ene), språket og verden. Buber taler om grunnordenes betydning for å kunne innstifte en verden som består. Et filosofisk credo hos Buber er at "i begynnelsen er forholdet" i motsetning til kristendommens "I begynnelsen var ordet". Grunnordene han lanserer for sin filosofiske livsanskuelse er "Jeg-Du" og "Jeg-Det"; altså en umiddelbar kobling mellom subjektet og dets livsnødvendige verden. Men det blir ikke plass her til å gå inn på disse to størrelsenes spesifikke innhold, bare at de utsier en teori om eksistensen og det som faktisk er, ontologien. At det kan være en avgrunn mellom språket og verden som mennesket kjenner på er noe Schjerven vet og viser at han vet i dikt etter dikt. Han strever etter å finne ord som kan innstifte forholdet mellom mennesket og kosmos, mennesket og trær- og blomsterslagene slik som "Einer, Eik og Perikum" – skrevet med store bokstaver slik at de aktiviseres i Forholdet og skrives fram i språket på en måte som kunne få en til å tro at de er i stand til å handle tilbake mot den som har utsagt dem: nemlig forfatteren.

Jeg vil avslutte denne omtalen med å sitere et dikt i sin helhet som jeg synes sier noe om denne kampen for å opprette en tillit til verden og trøsten som til slutt kommer når en har funnet den, slik at verden svarer på språket og språket på verden: dikt nr. 26 i den svært tillitvekkende – i en utvidet betydning av ordet – diktsamlingen En nåde uten mål:

En går de små veiene i mørket. En går sine veier og ser seg om.

En går sine veier og tar veiene med seg. En går

på den lille veien og ser seg om mellom sorte silhuetter

av Osp, Or og Rogn og vet at det er Osp og Or og Rogn,

med innslag av Einer og Eik og annet. Og en vet om gamle tomme

steder hvor ingen bor, der ingen selv er jord og byr

på villskudd av Morell. Godt er det. Godt er det

å gå de små veiene nattestid og se seg om i det

en ikke ser, i luktene av Perikum som subber buksebena

i buketter og alminnelig forvillet kaprifol, og få skinne litt i fred

der gamle stjerner strekker seg til stier

blikket balanserer på i nattens store sted.