Marginalia til Harriet Löwenhjelm (1887–1918) Rune Christiansen Dikt og epistler, 110 sider Oktober, 2023
Rune Christiansen. Foto: Baard Henriksen / Forlaget Oktober
Den svenske billedkunstneren og lyrikeren Harriet Löwenhjelm ble 31 år. Hun døde av tuberkulose på Romanäs sanatorium 24. mai 1918. Hun etterlot seg en rekke malerier og tegninger, og dikt, flere av dem publisert posthumt i 1919. Hun kan neppe sies å være en bauta i den skandinaviske lyrikkhistorien, men er langt fra ukjent, spesielt i hennes hjemland Sverige.
Leser man verkene hennes, fanger man fort opp at de ofte deles i to distinkte perioder. I den tidlige diktningen er hun leken og ironisk, og i den sene er hun dødsbevisst, alvorlig og religiøs. De mest leste og siterte diktene hennes stammer fra den første perioden, men det er den senere delen av Löwenhjelms arbeid som Rune Christiansens bok Marginalia til Harriet Löwenhjelm (1887-1918) dreier rundt. På et overfladisk nivå følger boken hennes liv i ett år, fra sommeren 1917 til hun dør i 1918.
På mange måter ligner Löwenhjelms korte liv den klassiske historien om den tragiske kunstneren. Hen som vier livet til kunsten, men som ikke blir anerkjent i sin egen levetid, som ikke finner seg til rette i sin egen samtids smak og motiver, og som først får et publikum etter sin tragiske død i ung alder. Men det er ikke dette som interesserer Christiansen, han tegner ikke opp denne fortellingen. Han holder seg til det siste, nesten stillestående året i livet hennes. Han skriver om rommet hennes og lyset gjennom vinduet, og brevene og tekstene hun etterlot seg der.
Det er der den akademiske biografen ville ha måttet avsluttet sitt arbeid, at Christiansens interesse virkelig begynner. Han vier mindre tid til det som framgår av kildene som Löwenhjelm har etterlatt seg, og mer til det som ikke beskrives. Det er vel kanskje typisk for såkalt eksofiksjon, skjønnlitterære arbeider som tar utgangspunkt i det biografiske eller historiske, men i motsetning til mange slike bøker dikter ikke Christiansen i fri fantasi videre på Löwenhjelms liv. Han fyller tomrommene i kildene, ja, men han gjør det ved å pirke og grave litterært i dem, som en leser og ikke en historiker. I et av diktene beskriver han det slik:
Det du skriver, forandrer deg
til den du var og er og forblir.
Det du ikke skriver –
den evige sannheten om deg
Den «evige sannheten» om Löwenhjelm, hva enn Christian måtte mene med det, finnes altså et annet sted enn i tekstene hun har etterlatt seg. For meg fremstår dette som rasjonalet bak prosjektet: Å tilnærme seg den svenske dikteren gjennom diktning, åpner hennes liv og verk på måter som biografien eller litteraturhistorien ikke kan. Trolig er det nettopp derfor at blikket gjennom boken ofte vendes bort fra Löwenhjelm og mot fortelleren, mot jeg-et som reflekterer over hennes liv og virke, som speiler seg i tekstene. Allerede i samlingens andre dikt trer fortelleren inn i boken, diktet i sin helhet er slik:
Harriet Augusta Dorthea Löwenhjelm –
i min dag er du en uanmeldt sorg
Hvordan skal dette diktet forstås? Löwenhjelm er en sorg for fortelleren, og kanskje kan vi i diskursen om post-virkelighetslitteratur si: En sorg for Rune Christiansen. Og den er uanmeldt, selvsagt, for hvorfor skulle Christiansen føle noe som helst i møte med en forfatter som har vært død i godt over hundre år? Å føle på en sorg er tross alt noe annet enn å ha en litterær interesse for et forfatterskap, noe annet enn å la seg berøre av et kunstverk. Det sitter dypere, kanskje, det sitter i hvert fall et annet sted i kroppen. Det skriver seg frem to spor fra denne setningen, som Christiansen følger gjennom boken: Å forstå Löwenhjelm og å forstå seg selv gjennom sin fascinasjon for Löwenhjelm. Og for oss som leser boken, vendes også blikket mot oss selv som leser Christiansen som leser Löwenhjelm.
Da jeg først kom over dette prosjektet, fikk det meg til å tenke på Mona Høvrings roman Camillas lange netter (2013). I denne boken tar Høvring utgangspunkt i Camilla Colletts I de lange nætter fra 1862, og deler opp og skriver oppå Colletts tekst. Høvrings bok er, i likhet med Christiansens, en samtale mellom to forfattere fra ulike tider. Men der Høvrings tilstedeværelse i Colletts tekst er implisitt eller skjult, kan ikke det samme sies om hvordan Christiansen opptrer i sin bok. Han er helt tydelig til stedet i teksten, med sin kropp og sin stemme og sine spørsmål, og iblant skriver han seg inn i tekstene sammen med Löwenhjelm:
Høsten har sine vaner, ensomheten har sine, om
natten drømte jeg om sjelen, at den var et grenverk
rislende – om morgenen husket jeg stedene vi aldri
opplevde sammen.
En annen tekst det kanskje vil være naturlig å sammenligne Christiansens bok med, er Jon Fosses Poesiar (2016). I dette prosjektet skrev Fosse dikt som tok utgangspunkt i Henrik Wergeland, altså nok en samtale mellom to forfattere adskilt av tiden. Men i Fosses bok forsvinner nærmest Wergeland helt, dialogen oppløses i dikt som er mer Fosse enn de er noe annet. Dette skjer ikke i Christiansens bok, han minner oss hele tiden på hva vi leser om, at det handler om Harriet Löwenhjelm, at hun skrev dikt og tegnet og skulle dø dette året:
Ulf von Konow, din kjæreste sommervenn, han
fotograferte deg og gjorde sjelen din synlig.
Romanäs 1917 – Ulf og du, uatskillelige, men etter
et halvt år på sanatoriet vendte han tilbake til livet.
Ditt siste livstegn – et postkort sendt 9. april 1918:
«Tänk nu har jag kört ut nästan alle människor
ur mitt rum, men om Ulf kommer är Ulf alltid
välkommen.»
I dagboken skrev du: «Hvad människan behöver
är förståelse.»
Metodisk ligner ikke Marginalia på hverken Fosses eller Høvrings prosjekter. Christiansen ser ikke ut å være interessert i de historiske kildene eller diktene i-seg-selv, og han er heller ikke interessert i hvordan han kan skrive videre på Löwenhjelms prosjekt. I stedet er hans hovedanliggende lesningen av Löwenhjelms brev og dikt. Christiansen leser Löwenhjelm og opplever fellesskap, undring, empati. På tross av at han hevder at sannheten om Löwenhjelm finnes forbi det hun skriver, er det lesningen han vender tilbake til, det er der utforskningen hans begynner.
En slik vending mot en konkret empirisk virkelighet tok Christiansen også i sin forrige diktsamling Jeg går i sorg (2022). Da var det et nytt grep i forfatterskapet hans. Selv om Christiansens dikt alltid har vært fulle av referanser til verden utenfor, er disse referansene i de tidligere samlingene flytende, og kan ikke sies å være fokuset i tekstene. I både Jeg går i sorg og i Marginalia er derimot hele bøkene vendt mot et konkret punkt i verden, eller enda mer satt på spissen: Mot to liv utenfor ham selv, hans mor i den forrige boken og Harriet Löwenhjelm i denne. Jeg leser dem derfor sammen som et nytt kapittel i Christiansens lyriske forfatterskap.
Så hvilke verk blir det av denne empiriske vendingen i Christiansens forfatterskap? Rune Christiansens stemme forblir helt klar gjenkjennelig. Diktstemmen er høystemt, arkaisk, kanskje, men likevel ikke avvisende eller i overkant akademisk. Stemmen i diktene er i denne samlingen, som i de foregående, først og fremst preget av å ta diktning på alvor. Det som endrer seg, er tydeligheten i Christiansens undring. Kanskje er det slik at den tydelige rammen for de to siste bøkene gjør at Christiansen må belite seg, begrense de lyriske sprangene. Det er ingen uting, tvert imot, det løfter prosjektene at man som leser enklere kan følge hvor Christiansens vil, heller enn å stadig stoppe opp og møte motstand i tekstene.
Det er interessant å få være med på Rune Christiansens beskrivelse av og tenkning rundt Löwenhjelms siste leveår. Ikke minst er boken full av gode enkeltdikt og verselinjer som bokens ramme tydelig åpner opp. Som dette, det første diktet i boken etter Löwenhjelms død:
Født 1991. Poet og førsteamanuensis ved Institutt for pedagogikk, religion og samfunnsfag, Høgskulen på Vestlandet. Seneste utgivelse: LA DET BLI / EN ENSOM TID (Flamme, 2024).
