Ta sin paraply og gå

«For every walk is a sort of crusade», skriver den amerikanske forfatteren Henry David Thoreau i en av transcendentalismens mest sentrale tekster, det samfunnskritiske essayet «Walking» (1862). Korstogstanken virker ved første øyekast treffende for ambisjonen i debutant Karen Røise Kiellands (f. 1975) saktegående reiseskildring Å gå med Kølle: Til fots gjennom Europa med telt og en reisedagbok fra 1841, en bok basert på sceneoppsetningen Å gå med Kølle / A Slow Escape fra 2013. I sitt trettisjette år legger Kielland ut på en fire måneder lang reise til fots nedover det europeiske kontinentet, med mål om å overvinne samtidas hastighet. «Jeg skulle se om det var mulig å strekke tid og landskap ved å forflytte meg langsomt», skriver hun innledningsvis. Målet er å «tenke mer, tregere, å bli slipt av motstanden i terrenget, monotonien».

Med dette gir Kielland inntrykk av å skrive seg inn i en lang litterær tradisjon av vandringsbøker, der langsomhet og en fornyet kontakt med omgivelsene alltid har vært en fellesnevner, lenge før smarttelefonens tid. Lignende tanker finner vi for eksempel også hos Tomas Espedal i Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv (Gyldendal, 2007) og Erling Kagge i Å gå – ett skritt av gangen (Kagge Forlag, 2018). De skriver med smittende romantisk glød om tilbakelagte distanser, og ikke minst om vandrere som har gått før dem – nesten utelukkende andre menn. Derfor er det befriende når Kielland tar utgangspunkt i de nærmest uleselige reisenotatene til den eksentriske Catharine Hermine Kølle (1788–1859), som, ifølge myten, gikk alene til Venezia med pistol og hvalbeinsparaply våren 1841. Når Kielland selv tar på seg sekk og legger ut fra den avsidesliggende bygda Hov i Oppland med paraply under armen i juni 2011, er det nettopp for å gå i Kølles fotspor. Og med den parodiske paraplyen bør også alarmen gå.

For ikke bare vil Kielland gjenopprette en tapt langsomhet i sitt eget liv, hun vil også «se restene av det Kølle så», det hun maner fram som en pastoralsk og førmoderne fantasi der Goethe «hadde spasert langsomt gjennom løvskogene», hvor det «nesten ikke fantes veier» og luktet av «nysmurt lær, tjære, nyslåtte kornåkre, våt slipestein, markblomster, feit kumelk». Gjennom 540 sider følges hennes gradvis raknende prosjekt fra dag til dag i etapper på femten–tjue kilometer, helt fram til det som i århundrer har vært den kultiverte reisendes ultimate destinasjon: «På min venstre side jager bilene mot meg i 120 km i timen, mens bilene på høyre side, de kommer bakfra og de, eller trykket etter dem, dytter meg mot målet: Venezia.»

*

Sine uttalte kulturkritiske ambisjoner til tross – idet jeg plukker opp boka, lokker den 53-årige Catharine Kølle og hennes snirklete dagbok som det virkelig interessante ved Kiellands prosjekt. Historier om kvinnelige reisende på 1800-tallet er beklageligvis sjelden lesning. Som Kielland selv skriver, ble hun dypt overrasket da hun snublet over Kølle: «Jeg visste ikke at det fantes damer som reiste på egen hånd på hennes tid», en ærlig betraktning som understreker historieskrivingens kjønnsmessige skjevheter og blanke punkter, gitt hvor vanlig det faktisk var at kvinner i visse land og samfunnslag reiste.