På 1970-tallet var han den mest politiske poeten i Norge. Så ble han en helt annen. Hva skjedde med Sigurd Helseth (1945–2021)? Hans etterlatte diktsamling stiller flere spørsmål enn den gir svar.
Sigurd Helseth. Foto: Gro Jarto / Gyldendal Norsk Forlag
I det korte etterordet til den posthume diktsamlingen utgitt i høst, Speilets hukommelseog etterlatte dikt, kan vi lese at Sigurd Helseth bare dager før han døde 18. oktober 2021, hadde vært innom forlaget Cappelen Damm med manuset til det som skulle bli stammen i denne utgivelsen. Før jeg vender tilbake til årets utgivelse, vil jeg si noen ord om hvem Sigurd Helseth var, for på andre halvdel av 1970-tallet ble han ansett for å være om ikke den beste av de politiske poetene i Norge, så den mest eksplisitt politiske av dem. Dette er bakteppet for at jeg i de første delene av denne artikkelen velger å gi et riss av Helseths utvikling – om man ikke skal driste seg til å si «forvandling» – fra de fem diktsamlingene han ga ut på 1970-tallet og til den han utga i 1984: Landet med de to soler (Forvandlingen).
I utgivelsen med utvalgte dikt av Helseth fra 2006, Det skapende øyet, finner vi tre ulike etterord, skrevet av henholdsvis Hanne Bramness, Arild Vange og Gunnar Wærness. I sitt etterord skriver Bramness at det har vært vanlig å dele inn forfatterskapet i to eller tre faser, der den første er en «politisk radikal fase» preget av «setningsparallellisme og dialektiske bilder» som dominerende litterære grep. Denne fasen omfatter de fem første bøkene, alle diktsamlinger: Samfunnet tetner til (1975), De sier fred men mener fred (1976), takket være banksammenslåing og forlis (1977), Ferske gjerninger (1978) og Gerhardsens arvinger (1979). Gitt en slik inndeling, heter det i Bramness’ etterord, må Landet med de to soler (1984) sies å innvarsle en «mer mytisk fase» eller også utgjøre «en egen fase i forkant av en eksistensiell mytisk periode».
I introduksjonen til intervjuet han gjorde med Helseth anno 1992 for Vinduet, skriver Skjalg Bye:
Gjennom de fem diktsamlingene han gav ut på 1970-tallet belyste han [d.e. Helseth] det språklige maktmisbruket til samfunnets herskere. Han satte samfunnets underrettende maktspråk under sin penn og vrengte språket. Han blottstilte dets umenneskelighet, dets overflatiske løgnaktighet, dets arrogante inkonsekvens.
Titlene på de to første verkene Helseth utga, gir klare indikasjoner på hva slags type dikt det er snakk om i den første fasen: er muligens en noe uklar og abstrakt frase, men like fullt en påstand som viser at poeten er orientert om det som skjer , og da på samfunnsmessig nivå. Tittelen illustrerer på sin side et sentralt trekk ved den tidlige Helseth, nettopp noe av det som gjør ham genuint interessant og stadig aktuell, nemlig at han – i hvert fall tidvis – oppviser en særegen sans for språklige paradokser og semantisk hulhet og benytter seg av det vi løselig kan omtale som språkteoretiske innsikter for å utmeisle sin ideologikritikk. Skal vi følge det Gunnar Wærness skriver i sitt etterord til , er det imidlertid først i Helseths tredje bok, , at «brennpunktet […] blir mulig å identifisere som ‘politisk’».
Samfunnet tetner til
her og nå
De sier fred men mener fred
Det skapende øyet
takket være banksammenslåing og forlis
I boka fra 1977 finner vi for eksempel et dikt med tittelen «Sannhet er et gammelt knep», der Helseth presenterer flere likeframme utsagn som står tautologien nær, men som han på samme tid utvikler i tydelig politisk retning. Dette er diktet i sin helhet:
bonden hviler middag det er fordi han er vant til det
kriminaliteten øker
fordi kriminaliteten øker
alkoholikeren drikker fordi han alltid drikker
ungdommen drikker mer det er fordi ungdommen blir tørstere
tallet på drepte stiger
fordi ofrene blir flere
flere blir pensjonister fordi flere vil bli pensjonister
folk stjeler mer
det er fordi folk har bedre råd
Flere av disse pseudo-devisene er strengt tatt ikke bare tautologiske, men også pleonastiske. Spenningen i diktet oppstår idet påstander som at «kriminaliteten øker / fordi kriminaliteten øker», brytes mot langt mindre innlysende påstander, slik som den siste: «folk stjeler mer / det er fordi folk har bedre råd». Antakelig impliseres det i disse to siste linjene noe slikt som at betegnelsen «kriminalitet» ikke bare bør fortolkes som en statistisk størrelse, for eksempel som en fortegnelse over avslørte og domfelte forbrytelser, men at det utmerket godt kan finnes andre forbrytelser som pågår uten at de blir slått ned på, og at de sistnevnte kan hende er både større og viktigere. For hva er det egentlig å stjele? «Eiendom er tyveri», skrev Pierre-Joseph Proudhon allerede i 1840: Pengesterke folk har tilranet seg sin pengemakt, og de slutter ikke med det når de får «bedre råd» – snarere tvert imot.
Den politiske Helseth og Georg Johannesen
I en bok om Helseths forfatterskap utgitt i 1995, med tittelen Den blyge torden, redigert av Hanne Bramness, påpeker Ingmar Lemhagen at det er mulig å høre en klang av Georg Johannesen i 1970-tallets Helseth, fordi han i en form for lyrisk dialektikk lar språket «avslöja sig självt», og der «vardagens jargong och klichéer visar sig på så sätt vara bärare av en visdom som är klokare än makthavarna».
Når han senere i samme kritiske antologi skriver om Helseths 1970-tallsproduksjon, betoner også Arild Linneberg slektskapet med Johannesen – eller nærmere bestemt at Helseth var «blant dem som viste at de hadde lært av Bertold Brecht på kontinentet og Georg Johannesen her hjemme». Deretter siterer Linneberg diktet «om bevis av tilfeldigheter» fra takket være banksammenslåing og forlis, som han kommenterer at ble skrevet i forbindelse med rettssaken etter brannen på Jotuns fabrikk i Sandefjord 15. september 1976:
Fabrikken brant ned.Det skjedde tilfeldig. Det er bevist.Første tilfeldighet: Malingen var brannfarlig.Andre tilfeldighet: Arbeiderne befant seg i bygningen.Tredje tilfeldighet: Uhellet.Fjerde tilfeldighet: Eksplosjonen.Femte tilfeldighet: Seks arbeidere ble drept.Ingen hadde skylden. Det er bevist.Hvem beviste?Hvem er ingen?
Det er lett å istemme Linnebergs lapidariske oppsummering: «Sånn var Helseths 70-talls-dikt».
Etter mitt syn er det likevel poeten Terje Johanssen som står bak det både rikeste og mest subtile bidraget til Den blyge torden. I 1979 samarbeidet Johanssen med Helseth om å redigere Glødetråder, en antologi som presenterte et bredt utvalg av norsk lyrikk fra årene 1970 til 1978, om enn redaktørene ikke tillot utvalget å gå over alle bredder – det dreide seg hele veien, kan vi lese i forordet, om «god, progressiv poesi». Første setning i forordet lyder slik: «Poesi for frigjøring er poesi som bruker språket som redskap for å finne frontlinjene mellom frihet og undertrykkelse, og for å kartlegge dette området.»
I artikkelen sin om Helseth skriver Johanssen blant annet: «Sigurd Helseths forfatterskap t.o.m. 1979 var en blanding av folkelig utopisme og et ønske om språkrensing som hadde til formål å la seg suge opp i den særlige formen for menneskelighet som er et alibi for samfunnets umenneskelighet.»
I Dikt og kritikk (1981), en antologi som tar for seg 17 norske enkeltdikt, redigert av en ensom Helseth, har Jahn Thon et bidrag om et dikt av nettopp ham, nemlig «Arbeidets skapere» fra boka utgitt i 1978, Ferske gjerninger. Tittelen på artikkelen sin henter Thon likevel fra et dikt trykt som del av takket være banksammenslåing og forlis fra året før: «Den som vil ha naboens hund avlivet / sier den lider av hundegalskap». Den sistnevnte boka blir av Thon omtalt som Helseths «sentrale bok», ikke minst fordi poeten her «hevder at vi lever i en verden av resultater, virkninger, konsekvenser og hendelser, mens tingenes årsak, bakgrunn og interesser blir forsøkt holdt skjult», samt at poeten her synliggjør at «et saksforhold ikke kan forstås isolert, men at det må plasseres i forhold til en overordnet innsikt». Vi kunne tenke oss at en slik «overordnet innsikt» for eksempel er å finne i et utsagn som dette: «De forsvarer vårt demokrati med eiendomsretten. / Og fordi de eier / eier de vårt demokrati.»
I likhet med Lemhagen og Linneberg påpeker Thon at Helseths diktning står i gjeld til Georg Johannesen, nærmere bestemt at han «klarere enn de fleste andre norske lyrikere» følger opp Ars moriendi eller de syv dødsmåter (1965), en påstand som kvalifiseres på en dekkende måte: «Der hvor Johannesen viser hvordan vår levemåte og vårt verdigrunnlag hviler på utbredte illusjoner, konsentrerer Helseth seg mer om makthavernes dobbeltspill.» For å illustrere noe slikt er det antakelig tilstrekkelig å henvise til diktet «Brune budbringere fra framtida» fra Ferske gjerninger, der Helseth markerer at «teorien om / politiets ære» er «motbevist av politiet selv».
Den antinazistiske Helseth
La meg også sitere avslutningen av det neste diktet fra Ferske gjerninger (i hvert fall tolker jeg sideskiftet før diktet som en indikasjon på at dette ikke er en fortsettelse av «Brune budbringere fra framtida», men et nytt dikt uten tittel). Her har vi tidligere fått høre om «landets øverste justismorder», «nazismens beskytter» forkledt som «vanlig menneske», samt om «terrorpolitiet», «klassepurken» og «klassejussen». Deretter heter det:
Dommeren, med et usynlig jernkors i pannen,
dømmer en rød fane! dømmer en knyttet neve!
dømmer sannheten med ulov! Forbud mot sannheten
rammer ikke dommeren. Han greier seg best
uten, greier seg med sverd og oblat.
Dommeren, den metalliske dommer,
lar politiet overta politikken.
Oppfinneren av den nye juss,
hilser de brune budbringere fra framtida –
Mens historia ruller mot dem!
Mens folket ruller mot dem!
Allmenne hensyn krever kamp!
Innledningsvis i artikkelen til Thon heter det at Helseths «lyriske prosjekt» går ut på å «formulere generelle, nesten lovmessige utsagn om vårt vestlige, kapitalistiske samfunn». Om de to siste bøkene Helseth da hadde utgitt, Ferske gjerninger og Gerhardsens arvinger, skriver Thon at de er «lettere tilgjengelige»: «Samfunnskritikken er enklere og mer konkret.» Om de samme to bøkene hadde Jan Erik Vold i Det norske syndromet (1980) kommentert at Helseth her er blitt «fange av sin egen retorikk».
Der de bøkene Helseth utga tidligere på 1970-tallet for det meste er preget av «gjennomskuende» dikt med språkanalytiske kvaliteter, blir slike innslag i Ferske gjerninger supplert, hvis ikke også overbydd, av sentenser som likner regelrette politiske paroler. For eksempel denne: «Rikets sikkerhet er de rikes sikkerhet.» Eller dette utropet, som attpåtil utgjør siste linje i det siste diktet i Ferske gjerninger: «Hjertene våre er den sosialistiske dynamoens kraft!»
I tidsskriftet Profil 1/1980 anmeldte Magne Lindholm Gerhardsens arvinger fra året før, den siste Helseth-boka fra 1970-tallet. Innledningsvis påstår Lindholm at Helseth «uten tvil [er] den mest interessante av de lyrikerne som kaller seg, eller blir kalt progressive», ettersom han i sine til da fem bøker «har brukt logikken som disseksjonsverktøy og gått løs på språket vi fyller hodene våre med», og på denne måten har «avslørt ei viktig side ved klassestaten Norge: den systematiske løgnen som må til for å opprettholde undertrykkinga i vår kroniske idyll». Videre omtaler Lindholm Gerhardsens arvinger som «ei gjennompolitisert bok», og legger til: «Det er ikke et eneste dikt i boka som ikke har et uttalt politisk budskap.»
I 1978 hadde man i den norske pressen kunnet lese at politiet hadde ransaket villaen til skipsreder Hans Otto Meyer i Skøyenveien og i kjelleren der funnet et hemmelig rom med våpen, sprengstoff og sambandsutstyr. Dette står som den kanskje viktigste avsløringen av det norske beredskapsnettverket kjent som Stay Behind, opprettet i årene etter andre verdenskrig av Det norske forsvaret og E-tjenesten i allianse med visse tidligere motstandsfolk, næringslivsfolk og politikere. Nettverket var hemmelig, politisert og særdeles Sovjet-fiendtlig. Blant annet med bakgrunn i denne avsløringen kunne Helseth året etter, i Gerhardsens arvinger, bli tatt på alvor som poet når han spurte hvorvidt det vil bli «mest lønnsomt / å forby / kampen mot / nazismen». Eller når han indikerte at samtidens «brunskjorter» kommer «uten uniform, / forkledt som en av oss» og «med nye systemer, / med statens nye formler». Eller, med eksplisitt henvisning til Meyer:
Morderne
er ennå
ikke mordere.
Meyer viser seg for folket
hver gang demokratiets
opprevne skorpe skjuler
den store sammensvergelsen
i overklassens underverden.
Tidligere i samme verk hadde det blitt påpekt at «de brune gjør sine forberedelser / nå, de ruster ut sin egen / hær, en brun hær kamuflert inne i / den stående hæren».
Mitt kall er blott å spørre: Hva skjedde med denne Helseth?
Forvandlingen: Skiftet av identitet
I det nevnte bidraget til Ingmar Lemhagen i Den blyge torden kan vi lese følgende om forholdet mellom Helseth anno 1979 og den som dukket opp forvandlet fem år senere:
Efter samlingen Gerhardsens arvinger från 1979 tar Helseth paus i fem år, och när han återkommer med Landet med de to soler 1984, har det skett en genomgripande förändring som har få motstycken. (Samlingen har också undertiteln Forvandlingen.)
Antakelig hadde Gunnar Wærness gjort noen tilsvarende observasjoner før han skrev sitt etterord til Det skapende øyet, med tittelen «Utvikling og avvikling – om ‘det politiske’ i Sigurd Helseths poesi». Der påpeker han at Helseths forfatterskap «tar den modernistiske poesiens seiglivede ide om å ‘være en annen’ ett steg lenger». Wærness indikerer videre at hvis man velger å legge vekt på den hevdvunne norske poesiresepsjonens nøkkelbegrep «stemme», gjerne brukt analogt med «identitet» eller «karakter», så kan Helseth «fremstå som flere poeter», som om forfatternavnet kamuflerte et «skifte av identitet». Skiftet lokaliseres nettopp til perioden 1979–84.
I sitt bidrag til Den blyge torden problematiserer også Karin Haugane begrepet stemme i omtalen av den senere Helseths forfatterskap: «Denne kunstneren uttrykker ikke lengsel. Stemmen anroper ingen. Han er allerede død og kan ikke overvinnes.» Påstanden om den «døde stemmen» får videre Haugane til å stille noen sentrale spørsmål: «Hvem er den mektige i dette universet? Hvem har makt over jeg’et? Er det de døde? Er det en banal statsmakts tråder som griper inn i jeg’ets verden og forstyrrer stemmen?»
Det var altså i 1984 at det kom en diktsamling med nyskrevne dikt signert Sigurd Helseth, nemlig Landet med de to soler (Forvandlingen). Det er slett ikke vanskelig å forstå hva Wærness vil fram til med påstanden om at det må ha skjedd et «skifte av identitet» i mellomtiden. I Landet med de to soler er det eksplisitt politiske som preget 1970-tallesverkene helt fraværende. Enkelte aspekter ved verket til den nye Helseth gjør det i grunnen fristende å hevde at den tidligere politikken nå blir regelrett motsagt. Under alle omstendigheter er ethvert tegn til noe agitatorisk nå fullstendig tapt.
I 1984-verket framstår diktene som langt mer uutgrunnelige enn de foregående. Til tross for at det også her dukker opp passasjer preget av en eksistensiell harme i hvert fall tilsynelatende orientert om noe samfunnsmessig, er denne harmen på en fullstendig annerledes og ganske ugjenkjennelig måte innskrevet i ulike sammenhenger, tidvis i tiltaleform, men som oftest med utgangspunkt i et jeg-origo, og da gjerne et jeg som uttrykker seg i eksalterte utrop eller presenterer narrativer som øker kompleksiteten betydelig, som her, der det er «hundens hode» som taler til den svømmende, hvis ikke også druknende, jeg-personen:
De syke skal si du er syk, de røde skal si du er rød,
de levende skal rope på de døde når de tenker på deg
Dine forfølgere skal søke deg fra dør til dør,
barn skal drepes fra nord til sør for å stanse deg
Dette er uten tvil et av tekststedene i samlingen fra 1984 som likner den tidligere Helseth mest, i hvert fall kan den poetiske tonen minne en smule. Andre steder i samme verk er motivene langt mindre umiddelbare: «Dere vil gjerne samtale med gudene om forgylling på stålets sprukne lepper.» Tonen er gjennomgående høystemt og messende: «Dette er mitt siste hjerte.» Det som i samlingene fra 1970-tallet langt på vei framsto som et politisk prosjekt med en språkkritisk innstilling som det mest sentrale virkemidlet, blir nå avløst av en hengivelse til språklige flertydigheter: «Åtslene absorberer / uten å rødme / sin triumf». I flere tilfeller er flertydigheten av en slik art at den må betegnes som helt og holdent vesensfremmed for den Helseth vi kjenner fra de tidligere verkene, som her:
en dråpe av nattens blod gir bølgen
formens rytme, en pust som forplanter seg
i vevet uten sentrums sårbare punkt
utilgjengelig for bønnens kårede knokkel
I mange passasjer, som kanskje nettopp i dette siste sitatet, tipper flertydigheten over i en form for vaghet – et trekk som fra dette tidspunktet aldri helt skulle forlate verkene utgitt under Helseths navn.
I intervjuet gjort av Skjalg Bye og trykket i Vinduet 2/1992, finner vi en Helseth som uttrykker seg på en måte det er utenkelig at Helseth fra 1970-tallet skulle ha gjort, ikke minst i en sentens som denne: «Språket er en åndelig kraft.»
Som tittelen indikerer, omfatter årets Helseth-bok, Speilets hukommelse og etterlatte dikt, også et utvalg av dikt som ble oppdaget blant opphavsmannens Nachlasse. Lyrikeren Anne Bøe fikk i oppgave å gå gjennom disse. I alt har 15 dikt fra dette etterlatte materialet fått plass i bokutgivelsen: 12 i en seksjon kalt «De uortodokse», 3 i seksjonen «De eksperimentelle». Dette er det tiende fra den første av disse seksjonene:
Ingen lyd, men språkets pust helt uten bedøvelse. Vitenskapelig
begynner den døde å ligne seg selv. Pigger, vinger og fjær
faller mot jorden. Evolusjonen følger de nye postrutene.
To brødre vokser inn i hverandre. Søvntilbederens alfabet
fra en annen planet. Naturen er ikke enig med seg selv.
Det blå er blått. Miraklet ble bekreftet av en maur.
Diktet er ikke uten interesse. En formulering som denne har noe ved seg: «Vitenskapelig / begynner den døde å ligne seg selv». Kanskje er det selve sammenstillingen av vitenskapen og det døde mennesket som snakker til meg her: Som om det vitenskapelige språket i seg selv minner om noe dødt, med sitt ideal om tørre fakta samme hvor biologisk emnet måtte være. Som helhet opplever jeg likevel diktet som for springende. Siste setning – «Mirakelet ble bekreftet av en maur» – kommer som et antiklimaks. Men som mange lesere av moderne poesi vil vite, kan antiklimaks ha en åpenbar estetisk funksjon. Her virker det mer som om det altfor store lasset velter i møte med en liten tue.
I etterordet til Speilets hukommelse og etterlatte dikt, der den ene delen er skrevet av Cappelen Damm-redaktør Marte Finess Tretvoll og den andre av nevnte Anne Bøe, skriver sistnevnte om seksjonen «De uortodokse» at vi her finner «fortettede dikt med en uvanlig billedrikdom og, som tittelen antyder, fulle av særegne og originale uttrykk». En slik sympatisk innstilling til disse diktene er mulig å begripe, men jeg tar meg i å spørre om «uvanlig billedrikdom» og «særegne og originale uttrykk» er nok. Trenger ikke moderne dikt å sette i spill andre elementer i tillegg, så som presisjon? Eller bedre forankret flertydighet? Eller en klangbunn med tydeligere semantisk merverdi?
Uavhengig av disse etterlatte diktene var altså Speilets hukommelse tenkt som et enhetlig, enkeltstående verk. Første seksjon av diktsamlingen har tittelen «I hverandres øyne» og består av fire linjer lange strofer viet hver sin bokside. Blant dem finner vi denne, en tydelig tematisering av personlig identitet, innrammet av noe usynlig eller skjult:
Enda en usynlig dag, han løper for å skjule seg i skyggene.
Ord, uten munnens lyd, tvinger ham til å stå stille.
Hvem er du, hun snur seg, og snur seg, er det jeg som er deg?
Hun lytter til klangen fra bienes drøm i atmosfæren.
Er det jeg som er deg? Spørsmålet blir hengende i luften. Hvis den neste verselinja skulle indikere et svar, er det et temmelig uutgrunnelig svar: Hva skal «klangen fra bienes drøm i atmosfæren» bety? Formuleringen eksemplifiserer nok en gang den vagheten som på et tidspunkt meldte sin ankomst i dette forfatterskapet. Tilsynelatende er det kan hende et rikt poetisk bilde, i hvert fall er det et bilde som liksom kaller på tolkning – men leseren, som kanskje føler seg kallet, kan like fullt ende med å føle at ordsammenstillingen virker for arbitrær, som om ordene unnlater å springe opp fra siden med noen indre nødvendighet, slik moderne poesi ofte er avhengig av for å gi noen erkjennelseseffekt.
Hvem er det som speiler seg i Speilets hukommelse? Eller kanskje like gjerne: Hvem speiler hvem? Et sted heter det: «Du påkaller navnet hver dag, takker for din nye fødsel. / I ordenes mellomrom kommer et ansikt til syne.» Her antydes det at ansiktet trer fram som en konsekvens av mellomrommene mellom ord, men da kan hende nettopp den typen ord vi kaller «navn» – som om egennavnet var en garant for individets angivelige ukrenkelighet, eller om ikke annet for dets «identitet», altså dets bestandighet som et og det samme?
I den grad det er noen motivmessig enhet over diktene i den nye samlingen, består den i at de stadig vender tilbake til forholdet mellom det «indre» (selvet, bevisstheten) og de «ytre» kjennemerkene på det menneskelige (ansiktet, bildet). Her fra seksjonen kalt «Deres ukjente dans»:
Han fant rommet med en annen bevissthet
Hun selv, som bildet viste, sto foran et annet bilde av seg, tenkte
Fremstilte tid uten å la handlingens gjentagelse bestemme
Ringen, som bevis, skulle erstatte forsvinningen, beviset
Her er det som om «tid» og «gjentakelse» fungerer som markører eller indikasjoner på hvordan vi mennesker famlende forsøker å opprette koplinger mellom det såkalt indre og det såkalte ytre, hvordan vi overhodet kjenner igjen et menneske – det være seg oss selv: «Fremdeles kan ‘hvem er du’ være riktig betydning».
Hvor sikre er vi på hvem vi er? «Hun ble ikke betraktet i sin identitet»; «Ordet står der for å skjule et annet»; «Flere forsvinninger hun ikke kan se uten å skape nye ord»; «Er det fremdeles tillatt å bruke sitt eget navn?» Verselinjer som disse dukker opp flere steder i Speilets hukommelse, selv om de ofte er mer ansporende stående hver for seg enn integrert i sin sammenheng.
I etterordet skriver Finess Tretvoll følgende:
Diktene i Speilets hukommelse tilbyr innsikt i helt spesifikke livsfølelser, de oppleves sanselige, konkrete og erfaringsnære, men først og fremst er de rike på bilder. Diktene maner frem de mange minnebilder som utgjør et liv og en erfaringshorisont, de henter frem øyeblikkets nærhet og forsøker å gi det språklig form.
Jeg stiller meg skeptisk til påstanden om at diktene «oppleves sanselige, konkrete og erfaringsnære». Slik opplever ikke jeg dem, det er nå helt sikkert. At de er «rike på bilder» gir mer mening, men i hvilken grad de kan sies å «hente frem øyeblikkets nærhet», er diskutabelt.
Ikke dermed sagt at det ikke er noe å hente i Speilets hukommelse. For det meste virker diktsamlingen dessuten langt mer nedpå enn den mystisk-besvergende billedonanien som kjennetegnet 1984-verket Landet med de to soler. Allerede i Det nye legemet (1990) var ordene blitt enklere. I Dobbel forsvinning (1991), som er skrevet på nynorsk – for øvrig i likhet med noen av diktene fra andre del av Gerhardsens arvinger – har diktene plutselig blitt nærmest nyenkle: «Han låg langflat etter henne / Heile den veka».
Når vi kommer til Speilets hukommelse, som igjen er skrevet på bokmål, er det fristende å karakterisere disse nye diktene som preget av en eklektisk kombinasjon av trekk fra både 1980-tallets Helseth og den senere. (Men stadig ikke fra 1970-tallets Helseth.) Sammenliknet med de to samlingene med haikudikt på nynorsk, Kvit katt i snøen (2016) og Skuggar av glas (2020), tenderer diktene nå igjen mot det abstrakte – om enn de aldri blir så abstrakte som diktene i Landet med de to soler. I Speilets hukommelse framstår abstraksjonene gjennomgående som mer motiverte, og de blir for det meste satt i sammenheng med noe konkret. Likevel er de fleste formuleringene liksom så generelle at det blir noe uforpliktende over dem, som om det eneste poeten kan gjøre er å behandle alt på avstand, kretse rundt alt med en suspekt bruk av den såkalte antydningens kunst:
Imperfektum opptar den synlige plassen
Ville overføre betydningen til et nytt «ansikt»
Stilte spørsmålet, ble stående der han kunne høre flere svar
«Det som skjedde» ble utslettet i en beskrivelse
Ordet står der for å skjule et annet
Ja, jo, det antydes utvilsomt noe her. Men hva er dette «Ordet» som «står der for å skjule et annet»? Et det et navn? Et egennavn? Er det navnet «Sigurd Helseth»?
