Mørkets venstre hånd Ursula K. Le Guin Roman, 272 sider Cappelen Damm, 2025
Ursula K. Le Guin i 1972. Foto: AP / NTB
Ursula K. Le Guins roman fra 1969 som først nå kommer i norsk språkdrakt, fremragende oversatt av forfatteren Simen Hagerup, handler blant annet om kjønn.
Da jeg leste Mørkets venstre hånd for mange år siden, falt det meg ikke inn å se den i sammenheng med vår tid – like sterkt som jeg gjør nå. Tittelen kommer fra Tomers ballade, en sang som en av hovedkarakterene (Estraven) nynner på. Det er først langt ute i romanen leseren får vite hva tittelen henspiller på. Dette kan på en måte sammenlignes med yin og yang-konseptet man finner i kinesisk filosofi, altså dualismen, motsetningene som til sammen utgjør en helhet:
Lys er mørkets venstre hånd og mørke lysets høyre hånd. To er ett, liv og død, liggende sammen som elskere i kemmer, som hender foldet i hverandre, som slutten og veien. (s. 212–213)
Handlingen i Mørkets venstre hånd foregår i Hainish Cycle, altså i det litterære universet hvor mange av Le Guins romaner finner sted. I fremtiden har menneskeheten spredd seg rundt i universet, dannet kolonier og nasjoner på nye planeter og til dels mistet kontakten med hverandre. Andre kjente og prisvinnende romaner fra dette universet er Rocannon's World (1966), The Word for World Is Forest (1972) og The Dispossessed: An Ambiguous Utopia (1974).
I Mørkets venstre hånd møter vi den jordiske diplomaten Genly Ai, som er sendt til nasjonene på planeten Gethen. Han foretar reisen med et romskip og kommuniserer med hjemplaneten via kommunikasjonsmiddelet ansible. Ansible gjør det mulig å kommunisere intergalaktisk, og dette gjøres raskere enn lysets hastighet: «Den fungerer ikke med radiobølger eller noen annen form for energi. Prinsippet den bruker, samtidighetskonstanten, kan minne litt om tyngdekraften» (s. 46).
«Vi flyktninger», oversatt til norsk av Rune Salomonsen i Vagant: https://www.vagant.no/vi-flyktninger/
Genly Ais hovedoppgave er å overbevise befolkningen på Gethen om å bli en del av det intergalaktiske fellesskapet Oikumene. «Det er åttitre beboelige planeter i det oikumeniske fellesskap, bebodd av rundt tre tusen nasjoner av antrotypiske grupper» (s. 43). Gethen er et veldig kaldt sted og går også under navnet «Vinter».
I store deler av romanen er Genly Ai jeg-fortelleren, men i noen kapitler er det hans etterlatte notater som blir presentert for leseren. Notatene handler om alt fra gethenske skapelsesmyter til spørsmålet om kjønn. Disse kapitlene inngår i romanens handling, og underveis forstår man som leser hvorfor Gethen er som det er, og hvor lite Genly Ai og de som sendte ham, i grunn vet om stedet de ønsker å innlemme i Oikumene.
Ai ankommer først kongedømmet Karhide. Der blir han kjent med statsministeren Estraven, som Ai tror skal hjelpe ham med å overbevise kongen om at Karhide må bli medlem av Oikumene. Underveis får vi vite at Estraven blir utsatt for noe som ligner på et komplott av en annen politiker i Karhide, og at han blir tvunget i eksil til nabolandet Orgoreyn. Kongen erklærer ham forræder og anklager ham for å være for kompromissvillig i forhandlinger med Orgoreyn om et grenseområde.
Da Ai finner ut at kongen i Karhide ikke er så lydhør, reiser han til nabolandet – altså Orgoreyn. Ai drar til Orgoreyn for å gjennomføre det han feilet med å få til i Karhide. Det viser seg også å være enklere sagt enn gjort. En periode i romanen følger vi Estraven flukt samtidig som vi også følger Ai, som selv blir flyktning, men midlertidig, ulikt de andre flyktningene som befinner seg i permanent eksil.
«Vennligst følg med meg, herr Ai,» sa en travel person i rødt, og så var jeg ikke flyktning lenger. Jeg ble separert fra de navnløse jeg hadde flyktet ned en mørk vei sammen med, og som jeg hadde delt identitetsløsheten med én natt i et mørkt rom. Selv var jeg blitt navngitt, kjent, gjenkjent; jeg fantes. Det var en enorm lettelse. Jeg fulgte etter med glede (s. 109).
Underveis møter Ai den eksildømte Estraven, og sammen gjennomfører de en lang reise over isen. Flere av de siste kapitlene er viet til denne reisen. Vi får innblikk i vennskapet – den platoniske og kanskje ikke så platoniske kjærligheten mellom dem. Mye av denne delen av boken føles som å lese en klassisk polarhistorie. Gjennom ekstrem kulde, fjell, matmangel og konstant fare kommer leseren dypt inn i tankene og følelsene til Estraven og Ai. Beskrivelsene, utbroderingene, prosaen til Le Guin tar nesten pusten fra deg. Et eksempel er denne passasjen her, som handler om da Ai og Estraven kommer til Gobrin-isbreen, altså det man på Gethen bare kaller for «Isen»:
Her og der steg svarte fjelltopper opp fra de steinete dalene og klippene og foldene og stenmassene langs kanten av isfeltet; én gigantisk masse tårnet seg opp fra platået til samme høyde som portalfjellene vi sto mellom, og ut av den ene siden på massen seg en kilometerlang, tung strime av røyk. Lenger borte var det flere: tinder, topper, svarte sinderkjegler på isbreen. Brennende munner åpnet seg opp i isen og prustet ut røyk (s. 201).
Ikke engang skriveriene til faktiske polarfarere som Fridtjof Nansen og Roald Amundsen kan måle seg med slikt billedspråk.
EN HEL PLANET MED ANDROGYNE
Jeg antar at den viktigste, mest tungtveiende faktoren i noens liv er om de er født som mann eller kvinne. I de fleste samfunn bestemmer det en persons forventninger, aktiviteter, livsanskuelse, etikk, manerer – nesten alt. Vokabular. Språkbruk. Klær. Til og med mat (s. 213).
Dette er Genly Ais svar til Estraven da han spør han om hvordan kjønn blir forstått på Terra, altså på jorda.
I store deler av året er befolkningen i Gethen det man kan kalle androgyne. Det vil si at de er verken kvinner eller menn, men uavhengige av, eller hinsides, slike kjønnsmarkører og identiteter. Dette er de så lenge de ikke er i kemmer – som kan forklares som å være i «brunstperioden». Da blir menneskene i Gethen enten menn eller kvinner, og de som blir gravide, bærer barn.
Denne perioden varer bare noen uker i året, og da er seksualdriften hos gethenere på sitt sterkeste. Etter at perioden med kemmer er over, er de tilbake i en androgyn eller hermafrodittisk tilstand. Fraværet av binær kjønnsforståelse store deler av året gjør det gethenske samfunnet annerledes enn Terra (jorda), som Genly Ai kommer fra.
Det gjør også at det ikke er noe patriarkalsk eller matriarkalsk ved det gethenske samfunnet. Foreldreskap er foreldreskap og ikke betinget av hvorvidt noen er «mor» eller «far». Selv om man ikke nødvendigvis kan generalisere foreldreinstinktet i Gethen, er det ifølge Ai slik som dette: «Jeg mistenker at det knapt nok er noen egentlig forskjell mellom morsinstinkt og farsinstinkt; foreldreinstinktet, ønsket om å beskytte og hjelpe, er ikke knyttet til noe bestemt kjønn …» (s. 98).
Androgyniteten er en av de mest markante forskjellene mellom Genly Ai og befolkningen på Gethen. Genly Ai blir gjentatte ganger kalt «pervers» fordi han forholder seg til en binær kjønnsforståelse. Ifølge de han møter på Gethen, regnes han som å være i kemmer hele tiden. Da Ai i begynnelsen av romanen får audiens hos kongen i Karhide, også kjent som «den gale kongen» (som for øvrig også fødte noen av sine egne barn), kan vi lese:
Så er alle sammen, ute på de andre planetene, i permanent kemmer? Et samfunn av perverse. Det var det lord Tibe sa – jeg trodde han spøkte. Vel, det er kanskje et faktum, men det er en motbydelig tanke, herr Ai, og jeg kan ikke fatte hvorfor mennesker her på Jorda skulle ønske eller godta noen forbindelse med vesen som er så monstrøst annerledes (s. 45).
Mens Ai og Estraven reiser sammen i deler av romanen, blir det tydelig at Ai vingler mellom å forstå Estraven som androgyn, som resten av den gethenske befolkningen, og som en mann som ham selv. Denne forvirringen (som også tolkes av noen lesere som homofobi) hos Ai blir tydeligere mot slutten av romanen da han innser at Estraven ikke nødvendigvis motarbeidet hans diplomatiske oppgave, men faktisk var en genuin venn. Det var Ais egne fordommer som hindret vennskapet fra å blomstre:
For han var den eneste som hadde akseptert meg helt og holdent som et menneske: som hadde sansen for meg personlig og ga meg sin fullstendige, personlige lojalitet – og som derfor hadde forventet samme grad av anerkjennelse fra meg, aksept. Jeg hadde ikke villet akseptere ham. Jeg hadde vært redd for å akseptere ham. Jeg ville ikke gi tillit, vennskap, til en mann som var en kvinne, en kvinne som var en mann (s. 223).
På en måte kan man si at Mørkets venstre hånd minner om en annen klassiker fra verdenslitteraturen: Orlando (1928) av den britiske forfatteren Virginia Woolf. Romanen, som tar for seg både kjønn og tid, handler om den unge aristokraten Orlando, som på 1500-tallet er en mann. 300 år senere møter vi Orlando som en kvinne i 30-årene. Orlando-karakteren er ikke bare en tidsreisende med flytende kjønnsidentitet, men også basert på et virkelig menneske: Vita Sackville-West, som sannsynligvis var kjæresten til Virginia Woolf. Det er også kjent at Le Guin har sagt at hun er inspirert av Woolfs forfatterskap.
EKSIL OG NASJONALISME
Exile is never the state of being satisfied, placid, or secure. (…) Exile is life led outside habitual order. It is nomadic, decentred, contrapuntal; but no sooner does one get accustomed to it than its unsettling force erupts anew.2
Eksil – som tilstand og liv – er treffende beskrevet av den palestinsk-amerikanske professoren Edward Said. I sitt essay «Reflections on Exile» fra 1984 forklarer han hvordan eksil og tap henger sammen, og han viser også hvordan nasjonalisme og eksil ikke kan ses uavhengig av hverandre. Han skriver at hele nasjoner er blitt grunnlagt av folk som tidligere var i eksil. Noen av historiens største nasjonalistiske bevegelser har sitt utspring i mennesker som har levd i eksil i tiår eller til og med århundrer.
All nationalisms in their early stages develop from a condition of estrangement. The struggles to win American independence, to unify Germany or Italy, to liberate Algeria were those of national groups separated – exiled – from what was construed to be their rightful way of life.
Le Guins roman gir oss et innblikk i eksillivet fra to perspektiver: Ais og Estravens. Ai har selv valgt eksillivet som utsending, mens Estraven er ufrivillig kastet ut i det. Estraven viser på mange måter hva det vil si å være i eksil. En av de sterkeste passasjene i romanen er da Estraven sier at han kanskje ble født til å leve i eksil, og at den eneste måten for ham å vende hjem på, er ved å dø. Hvis du ikke får dra hjem mens du lever, kan du kanskje gjøre det i en kiste? Da får jo i alle fall din kropp vende hjem?
Den tysk-jødiske filosofen Hannah Arendt skriver også presist og innsiktsfullt om eksil. I sitt essay «Vi flyktninger»3 (1933) avslutter hun med: «Flyktninger som er drevet fra land til land representerer sitt folks fortropp – hvis de holder på sin identitet.» Genly Ai, som utsending for Oikumene, blir også sett på som en fortropp av noen ledere i Gethen. Kong Agaven ser på Ai som en trussel som vil utfordre hans makt, mens andre reagerer på hvordan Ai tviholder på sine egne verdier og sin identitet. Både Ai og andre karakterer i romanen opplever å bli internert i leirer, noe Arendt selv erfarte da hun flyktet til Frankrike og ble internert av Vichy-regimet for en kort periode. Hun var også statsløs i en lengre periode av sitt liv før hun senere ble amerikansk statsborger.
Et annet fremtredende tema i romanen til Le Guin er nasjonalisme. Den bitende og åpenlyse nasjonalisme-kritikken hennes gjorde at jeg stortrivdes med å lese romanen på nytt. Hvis det er noe vi burde ha mer om i litteraturen og livet generelt, er det dyrkingen av nasjonalismen og særlig nasjonalstaten som en slags hellig ku.
I en av de første samtalene mellom Estraven og Ai forklarer Estraven hvorfor han ikke ønsker å fremme Ais sak om at Karhide burde bli med i Oikumene til kong Argaven, også kjent som «den gale kongen». Estraven er drevet av frykt og er klar over at nasjonalisme og patriotisme er viktige verdier for befolkningen i Karhide. Han er ikke nødvendigvis ideologisk uenig med Ai, men vet godt hvor skoen trykker, for å si det sånn.
La meg spørre deg, herr Ai: «Vet du av egen erfaring hva patriotisme er?» «Nei», sa jeg, rystet av energien som denne intense personligheten brått vendte mot meg. «Jeg tror ikke det. Hvis du ikke mener patriotisme i betydningen kjærligheten til sitt eget hjemland, for det er noe jeg kjenner til.» «Nei, jeg mener ikke kjærlighet når jeg sier patriotisme, men frykt. Frykten for den andre. Og den gir seg uttrykk politisk, ikke poetisk: hat, konflikt, raseri. Den vokser i oss, den frykten. Den vokser i oss år for år. Vi har fulgt den samme veien for langt. Og du, som kommer fra en verden som la nasjonalstater bak dere for hundrevis av år siden, som knapt skjønner hva jeg snakker om, som viser oss den nye veien …» (s. 30)
På sin reise til Orgoreyn havner Ai (han blir senere reddet av Estraven) i en av de beryktede «frivillighetsfarmene» i Orgoreyn, som ikke er så frivillige som navnet antyder. Der møter han på mennesker som er på flukt på grunn av konflikt. Å lese kapitlene om flukt, f.eks. «Én vei inn i Orgoreyn» og «En annen vei inn i Orgoreyn», føles til tider som å lese en reportasje om migranter og flyktninger i Libya, Middelhavet eller andre steder i verden. Hvordan flyktninger og særlig papirløse møter på vold, grenser, murer og maktpersoners demagogi. Som da Ai bemerker at det er bedre å være naken enn å være papirløs flyktning i Orgoreyn, etter å ha beskrevet situasjonen for sine medflyktninger:
Nå og da ble døra låst opp, og en ny flyktning ble slengt inn av en gårdspolitimann bevæpnet med et gethenisk «lydgevær». Når døra var lukket, var det fullstendig mørkt: ingen lys. Øynene, frarøvet lyset, sendt virvlende stjernegnister av ildrøde prikker rundt i det svarte. Lufta var kald og tung av støv og lukta av korn. Ingen hadde noen håndlykt; dette var folk som var blitt revet ut av senga, i likhet med meg; noen av dem var bokstavelig talt nakne, og de var blitt tildelt tepper av andre på veien. De hadde ingenting. Hvis de hadde hatt noe som helst ville det vært papirene deres. Bedre å være naken enn papirløs i Orgoreyn (s. 108).
På en nervepirrende, provokativ og empatisk måte skildrer Le Guin eksil-livet, fremmedhet og migrasjon. Dessverre er dette aktuelt i en verden hvor over 122 millioner mennesker er på flukt. Hvor mange av dem møter på tortur, internering, død og stengte grenser.
DEN PROFETISKE LE GUIN
«Jeg skriver science fiction, og science fiction handler ikke om framtiden. Jeg vet ikke mer om framtiden enn hva resten av dere gjør, sannsynligvis mindre. Denne boka handler ikke om framtiden (s.12)», skriver Le Guin i forordet til Mørkets venstre hånd.
Mørkets venstre hånd forteller oss mye, selv 56 år etter utgivelsen. Med sin kraft og medmenneskelighet gjør den det kanskje lettere å forstå de moralske dilemmaene og kampene vi står overfor nå og i fremtiden.
I en tid preget av konflikt, etnonasjonalisme, fascisme, masseflukt, etnisk rensing, folkemord, klimakatastrofe og ankomsten av kunstig intelligens, forblir dette ikke bare et litterært mesterverk, men en roman som kan bli en håndbok for oss alle. En håndbok som kanskje kan lære oss viktigheten av å lytte mer til hverandre og fjerne de barrierene som gjør fred vanskeligere å oppnå.
