På skøyter i sari

Jeg bladde meg forbi to tettskrevne sider med superlativer fra et «fulltallig kritikerkorps» da jeg åpnet den engelske utgaven av Monica Alis Brick Lane (2003), som nå foreligger på norsk i Kari og Kjell Risviks oversettelse, men forhåndsomtalen hadde selvsagt nådd meg lenge før jeg satt med romanen mellom hendene. I kjølvannet av Zadie Smiths (kassa)suksess med romanen White Teeth (2000), sist observert som middelmådig tv-serie her hjemme, har interessen for yngre forfattere bredt om seg i Storbritannia. Det er høykonjunktur for debutanter: forlagene kives om å oppdage nye talenter, «den neste Zadie Smith», og Monica Ali var fjorårets hit. I likhet med Smith er Ali dessuten vokst opp mellom to kulturer: hun er født i Øst-Pakistan, men flyktet til England med familien som treåring da frigjøringskrigen brøt ut i 1971.

Lyden av klingende mynt lar seg vanskelig skille fra jubelen som omgir hennes debutroman, men oppmerksomheten rundt Brick Lane kan ikke uten videre avskrives som et reklamestunt. Allerede før manuskriptet hadde forlatt skrivebordet ble Ali beæret med en plass på magasinet Grantas «en-gang-i-decenniet»-liste over Storbritannias tjue beste forfattere under 40 år. Og skulle ikke dette være fjær i hatten god nok: sannelig ble hun ikke nominert til Booker-prisen for 2003 også, som en av seks favoritter hvorav halvparten var debutanter. Å lese romanen uten å ta hensyn til den utenomtekstlige konteksten er trolig en umulighet, så da er det kanskje like greit å legge kortene på bordet med en gang og innrømme at man forventer seg noe ekstra av en forfatter, debutant eller ei, som genierklæres fra alle kanter. «Believe the hype», heter det i en anmeldelse gjengitt på vaskeseddelen, og mange kritikere synes å ha gjort nettopp det: Brick Lane er unntaket som bekrefter regelen, Ali innfrir, det går an å leve opp til skyhøye forventninger. Slik går refrenget. Jeg er ikke overbevist.

1.

Brick Lane plasserer seg i skjæringspunktet mellom to velkjente romantradisjoner: dannelses- og brevromanen, men fra et innvandrerperspektiv. Gjennom drøyt 500 sider følger vi Nazneens utviklingshistorie fra hun som naiv attenåring sendes fra Bangladesh til London for å giftes bort til den over dobbelt så gamle Chanu, og frem til moden kvinne med forretningsambisjoner, eneansvar for to tenåringsdøtre og ektemannen stasjonert i Dhaka. Det er en fortelling om gradvis frigjøring, som løper parallelt med den yngre søsteren Hasinas tragiske skjebne i hjemlandet. Med jevne mellomrom punkteres Nazneens fortelling av søsterens brev, som både fungerer som et kulturelt bakteppe og en kontrast til livet i London. Hovedhandlingen starter i 1985 og stedet er innvandrerghettoen Tower Hamlets i det østlige London, hvor Nazneen installeres i en trang og overmøblert kommunal leilighet. Hun oppdager raskt at hennes utvalgte ikke er den storkaren foreldrene har forespeilet henne, men en småfet, selvhøytidelig pratmaker som stadig venter på en forfremmelse som aldri kommer. I første omgang legger Ali seg tett opp til en velbrukt mal: På ektemannens oppfordring holder Nazneen seg innenfor boligkompleksets topos, hvor tospannet sladder og tvang forhindrer det minste tilløp til selvstendighet i kvinnenes rekker. Siden hun likevel ikke skal ha videre befatning med det britiske samfunnet, ser Chanu heller ingen grunn til at hun lærer seg språket. Over tekoppene hviskes det om voldelige ektemenn og ulykkelige medsøstre som har hoppet ut av vinduet i desperasjon, og selv om Chanu, til Nazneens forundring, hverken slår eller truer, er isolasjonen uutholdelig. Fornemmelsen av å være levende begravd er et gjennomgående motiv: «hun var fanget i denne kroppen, i dette rommet, i denne leiligheten, i denne betongblokken, som en grav fylt av mennesker.» (s. 72). Men denne nærmest stereotype konstellasjonen – den dominerende patriarken og den kuede kona, i skytteltrafikk mellom karrigrytene og husbondens gjenstridige liktorner – nyanseres etterhvert.

For det første viser Chanu seg å være en ganske forståelsesfull og raus livsledsager, redd for folkesnakk, men samtidig oppsatt på å differensiere seg selv fra sine «uopplyste» landsmenn og åpen for at kona tar seg en syjobb når økonomien tilsier det. Inngrodde fordommer og liberale ideer eksisterer side om side i denne motsetningsfulle skikkelsen. Med veggene fulle av diplomer fra en rekke obskure kurs og universiteter – «eksamen i transcendental filosofi», vitnemål i «sykkelferdigheter», «opptaksbrevet til IT-kurset – jeg fikk ikke med meg mer enn et par timer» (s. 38–39) og alltid et Shakespeare-sitat på lur, pønsker han stadig ut nye planer som skal få ham opp og frem her i verden. Eksamen i engelsk litteratur og friskt pågangsmot hjelper imidlertid lite i et samfunn hvor respekt er mangelvare. Optimisme slår over i apati, ambisjoner legges i grus og han gir omsider tapt for mistanken om at «for en hvit person er vi alle likedan, [...]: skitne små apekatter som hører til den samme apeklanen. Uopplyste. Analfabeter. Sneversynte. Uten ambisjoner.» (s. 26). Nazneens forståelse og omtanke tiltar proporsjonalt med Chanus bitterhet, og selv om romanen neppe kan leses som et forsvar for det arrangerte ekteskapets gleder, slår hennes misnøye omsider over i en ømhet som minner mistenkelig om kjærlighet. Sett med nøkternt blikk representerer ektemannen en barriere for hovedpersonens utvikling, og ved hjelp av en betydelig dose ironi harseleres det også over hans mange svakheter. Ofte fremstår han som en latterlig figur, på grensen til den groteske karikaturen, men denne tendensen balanseres i større og større grad av et alvor som gjør ham til en svært menneskelig klovn. For å sitere Trude Marstein, så taler vi her om en komikk som «er noe mer enn humor, den gjør mer enn å more meg; i humoren er en åpning til innsikt, og til empati.»1

For det andre skifter teksten etterhvert fokus og konsentrerer seg mer om Nazneens indre fengsel, hvor romanens nøkkeltema – kampen mellom skjebnetro og fri vilje – utspiller seg for fullt. Romanen åpner med Nazneens fødsel, og denne episoden – transformert til anekdote via morens mange gjenfortellinger – etablerer et fundament for hovedpersonens selvforståelse: Nazneen fødes for tidlig, men i stedet for å ofre smykkene sine og sende henne på sykehus, argumenterer den skinnhellige moren med at det både er fånyttes og syndig å stille seg i veien for skjebnen. Historien om «Hvordan Du Ble Overlatt Til Din Skjebne» forfølger henne som et mantra, og kompletteres av prinsippet om at «[d]et som ikke kunne forandres, måtte man bare holde ut med. Og siden ingenting kunne forandres, måtte man bare holde ut med alt.» (s. 13–14). Med moren som forbilde forsøker Nazneen å fordrive egne behov og drømmer ved å lulle seg inn i en passiv tilstand: «Hun hadde ønsket å skape et goldt rom inni seg. Hindre at misnøyen, mageknipene, de umåtelige kravene fant grobunn.» (s. 125). Tristessen får imidlertid aldri anledning til å slå over i sentimentalitet. Fortellerens ironiske blikk er aldri langt unna: tidvis går hovedpersonen moren en høy gang i livsfornektelsens bittersøte kunst, og offerrollens sammensatte karakter skinner igjennom.

2.

Romanen forsøker å belyse ufriheten fra flere vinkler, og lykkes langt på vei med det. Iblant synes jeg riktignok den indre kampen trer vel mye i forgrunnen. De ytre sanksjonene eksisterer, men betraktes sjelden på nært hold: de forskyves til periferien, som rykter om autoritære ektemenn, om forbud og tvang. Chanu blir nesten for mild, for ufarlig, og alt synes å avhenge av Nanzneens egen vilje, hennes kamp med egne fordommer. Leseren tillates nesten å glemme at det er Chanus forbud, kamuflert som anmodninger, som står i veien for hovedpersonens selvstendighet. For å bøte på det som fort kunne blitt en ensidig vektlegging av psykiske hindere, fungerer imidlertid søsterens fortelling som en korrigerende motpol. Omtrent 1/3 ut i handlingen inntreffer et avbrekk i Nazneens fortelling, et tidssprang på 13 år, kun dekket av søsterens brev. Hasina etableres som et motstykke til hovedpersonen; egenrådig, viljesterk og slett ikke innstilt på å avfinne seg med det skjebnen måtte ha i vente for henne. Men selv om hun trosser sin kjønnsbetingede «skjebne» og rømmer med sin hjertes utkårede (som siden viser seg å være en tyrann), er det liten grobunn for videre selvrealisering i et samfunn hvor kvinner marginaliseres på de fleste arenaer. Det er et dystert bilde Ali tegner av Bangladesh, i grell kontrast til Nazneens nostalgiske barndomsminner. Her trer samfunnets undertrykkende mekanismer på banen for full kraft, og kvinnefrigjøringen belyses fra et materialistisk perspektiv. Kontrasten mellom London og Bangladesh fremstår kanskje som en smule lettvint, men la gå. I kraft av å være en fiksjon og ikke en vitenskapelig samfunnsanalyse får en slik forenkling passere.

Fortellingen i Brick Lane formidles generelt på en svært likefrem og enkel måte, både hva angår språk og plottkonstruksjon. Med tanke på hva som kanskje forventes av en «innvandrer-roman» er dette modig av Ali: der Zadie Smith opererer med munnrappheter og en betydelig lingvistisk hipphetsfaktor, preges Alis roman av et hverdagslig språk og en dempet fortellerstemme. Det skorter ikke på fargerike innslag i Alis utpensling av innvandrerghettoen, men i motsetning til Smith vier Ali hverdagslivets gråtoner mye større oppmerksomhet. Med unntak av brevene fra søsteren, filtreres så godt som alt via Nazneens perspektiv, og dette innebærer at den private sfæren utgjør tekstens hovedarena. Omfanget tatt i betraktning skjer det lite på det ytre plan: støvtørking og matlaging avløses av dagdrømmer, etterfulgt av skyldfølelse, bønner og mer husarbeid. Romanen sirkler inn en del av virkeligheten som vanligvis vies liten oppmerksomhet i litteraturen, og representerer i så måte både et bemerkelsesverdig og i utgangspunktet interessant prosjekt.

Det er duket for en stillfaren samfunnskritikk og en feminisme av det beskjedne slaget. Søsterens grammatikalsk ubehjelpelige brev, forøvrig dyktig oversatt i den norske utgaven, supplerer hovedpersonens naivt-kritiske perspektiv. Iblant resulterer dette i på-kornet-observasjoner, men like ofte sklir det dessverre over i det konvensjonelle. Tidlig i teksten brukes f.eks. hovedpersonens naive blikk i underliggjøringens tjeneste; for å illustrere hennes fremmedgjøring, men også for å skjerpe leserens blikk i relasjon til den vestlige kulturen: «Kvinnene hadde rart hår. Det svulmet rundt hodene deres, pumpet opp som en slangehette. De knep leppene sammen og hadde øyne smale som sprekker, som om de var ergerlige for noe, eller for vinden som bustet til håret deres.» (s. 53) La gå at den vestlige kulturen er kald og lukket, med materielle goder i overflod og fattig på følelser, men jeg synes det blir i overkant opplagt når teksten stiller opp det eksotiske, sanselige Østen som motsats. Når teksten skal mane frem Nazneens virkelighetsforståelse flommer den over av en rekke fantasiløse similer: en gravid kvinnemage er som en overmoden mango, den gamle jordmoren er «mer inntørket enn en gammel kokosnøtt» (s. 10), bråkete skolebarn er «bleke som ris» og «skrålende som påfugler» (s. 52), Nazneens ufødte barn er på størrelse med «en litchi» (s. 56), hun sitter «stille som en mungo fjetret av en slange» (s. 16) og våker over den syke sønnen mens maskinene på sykehuset «maler som desmerkatter» og lyser «som ildfluer» (s. 118). Jeg vil ikke beskylde Ali for orientalisme, men hangen til å assosiere hovedpersonens forståelseshorisont med eksotiske dyr, frukter og matvarer er hverken spesielt oppfinnsom eller kunstnerisk overbevisende.

3.

Et av de elementene som fungerer som en katalysator for Nazneens utvikling heter Karim: først en ung mann med trange dongeribukser, tykk gullenke om halsen og dyr mobiltelefon, siden karismatisk leder for den islamske gruppen De bengalske tigrene. Det er han som leverer tøy til Nazneen, som har installert seg med sygeskjeft hjemme, og forelskelsen synes uunngåelig. Det lidenskapelige sidespranget som følger oppleves med en viss vantro av hovedpersonen så vel som leseren, men hennes appetitt på livet foregripes for så vidt på et tidlig stadium. Tv-bildet av et dansende par som suser over isen i tettsittende kostymer setter fantasien i sving – de seksuelle konnotasjonene ligger oppe i dagen – og isdansen fungerer i fortsettelsen som et symbol på frigjøring og lengsel på flere plan. Med Karim bringes også det britiske samfunnet og storpolitiske strømninger inn i romanen på en mer direkte måte: rasistiske pamfletter dumper ned i postkassene i nabolaget, konflikten mellom øst og vest tilspisses, vestlig habitt viker plassen for «panjabi pyjamas» og kalott, og oppblomstringen av en islamsk renessanse blant andre generasjons innvandrere er i full gang. Handlingen innhenter vår egen tid, inkludert 11/9, og Karim åpner hovedpersonens øyne for verdensbegivenheter hun ikke ante noe om.

Konfliktene tilspisses også på hjemmefronten. Med to tenåringsdøtre i huset, som heller vil spise hamburger enn karri og besvarer farens formaninger med taus ringeakt, slår Chanus liberalisme over i angst for vestlig infisering. Narkotikamisbruk, vold og gjengmentalitet florerer i nabolaget, og Chanu bestemmer at det er på høy tid å bringe familien «hjem» før forråtnelsen får gjort ubotelig skade. Romanens diagnose av innvandrerkulturen favner vidt og bredt, men oppleves til tider som en obligatorisk og litt overfladisk øvelse. Karim fremstår i beste fall som en type egnet til å illustrere tendenser i tiden, men fordi han også er ment å spille rollen som lidenskapelig elsker oppleves dette som litt mangelfullt. Han savner den dybde som Ali utstyrer Chanu med, og fremstår i det store og det hele som en blass sjablon. Kløften mellom faren og døtrene skildres med en imponerende sans for hverdagsdramaets detaljer – såre blikk, megetsigende kroppsspråk og talende taushet, men savner likevel det som skal til for å påkalle leserens innlevelse. Kanskje er det for forutsigbart. Kanskje skyldes det at døtrene forblir livløse skikkelser, plassert der for å illustrere et problem, men lite interessante i seg selv.

Selv om man bestreber seg på å speile virkeligheten, som ofte er forutsigbar, trenger ikke dette å resultere i en forutsigbar fortelling. For å igjen sitere Marstein: «I virkeligheten som i litteraturen: Det trivielle er eksistensielt. Det eksistensielle er trivielt.»2 Årsaken til at det forutsigbare blir så påtrengende forutsigbart, for ikke å si uengasjerende, skyldes kanskje mest av alt en fortellerstil som overlater så lite til leseren. Det er sjelden noen tvil om hvor teksten vil hen. Godt hjulpet av en overivrig forteller, har det enkle en lei tendens til å helle over i det banale. Et godt eksempel er fremstillingen av Razia, Nazneens bestevenninne, som spiller rollen som romanens feministiske heltinne. Etter mannens død slår hun ut i full blomst og beviser for Nazneen at kvinner vil og kan. Dette er vel og bra, men midlene som tas i bruk for å bygge opp denne positive rollemodellen opplever jeg som en anelse tvilsomme. Når teksten skal fremheve Razias selvstendighet fokuseres det hele tiden på hennes mannhaftige fremtoning: hun disker opp med sladder fra «den digre mannfolkmunnen» (s. 64), har «[s]ko digre som lastebiler» (s. 65), «mannfolkstore neve[r]» (s. 24), «det var ikke noe kvinnelig ved ansiktet hennes» (s. 68), «sarien virket så fremmedartet på henne» (s. 24–25), og for den som ikke har skjønt det ennå så «ville [hun] tatt seg bedre ut i overall» (s. 45). Fraværet av tradisjonelt «feminine» kvaliteter dyttes på leseren på en demonstrativ måte, og hangen til å snakke i klartekst resulterer i en feminisme som er like avansert som Pippi Langstrømpe. Teksten streber etter å demonstrere kvinners selvstendighet, men språket henger rett og slett ikke med på notene. Man kunne kanskje rettferdiggjøre de hyppig forekommende stereotypiene ved å anta at de reflekterer Nazneens horisont, en slags «kvinnefrigjøring for nybegynnere», men siden teksten hverken byr på motstand eller alternative innsikter fremstår de like fullt som klisjeer.

4.

På et avgjørende punkt i fortellingen blir undervurderingen av leserens oppfatningsevne spesielt merkbar. Mot slutten av romanen hjemsøkes hovedpersonen ved to anledninger av morens gjenferd; et tilløp til magisk realisme, som bryter med en ellers gjennomført realistisk stil. Nazneen har forbrutt seg mot skjebnen, lyder anklagen, ikke bare ved å gi etter for kjødets lyster, men først og fremst ved å innbille seg at hun kan styre sitt eget liv. Dette overmotet straffes, advarer skrømtet henne, og episoden resulterer i at Nazneen gjennomgår et nervesammenbrudd. Gjenkjennelsen og omslaget er imidlertid like om hjørnet: i et brev fra søsteren avdekkes det at moren, det ultimate hinderet for hovedpersonens indre frigjøring, selv tok skjebnen i egne hender på det mest avgjørende – ved å begå selvmord. Ikke overraskende er det denne avsløringen som borger grunnen for Nazneens endelige løsrivelse: hun beslutter at hun og døtrene skal bli igjen i London, mens Chanu får friste lykken i Dhaka på egenhånd. Karim får også seile sin egen sjø idet Nazneen erkjenner at det er i kvinnefellesskapet hennes fremtidige selvstendighet ligger. Med Razia som primus motor starter nabolagets kvinner storstilt syforretning. Problemet er bare at dette plutselige omslaget baserer seg på en avdekkingen av en hemmelighet som for så vidt ikke er så veldig hemmelig. Alt i 2. kapittel hintes det ubeskjedent om dette mystiske dødsfallet, og romanens dramatiske høydepunkt fortoner seg følgelig som et underlig antiklimaks.

Dette er en roman som rommer mange gode ideer, men hvor flere av dem ikke utvikles til fulle. Tekstens estetiske dimensjon lider under en fortellerstemme som blir mer og mer insisterende, og den originaliteten som jeg så konturene av tidlig i romanen blir etterhvert vanskeligere å få øye på. Den første delen er nok den sterkeste, men et stykke ut i handlingen virker det som om forfatteren begynner å tvile på sitt eget prosjekt, at hun føler at hun må «krydre» hverdagsrealismen med en rekke spenningsmomenter som jeg opplever som overflødige. En mer dyptloddende utforskning av livets trivielle aspekter, av den banale hverdagens fylde, hadde i seg selv vært spennende nok. Introduksjonen av magisk realisme og (uhemmelige) hemmeligheter er dessuten dårlig integrert i romanen som helhet – som om forfatteren kom på dem i siste liten. Dette blir selvsagt ren spekulasjon fra min side, men bildet av forlagskonsulenten hengende over forfatterens skulder med dollartegn i øynene dukker stadig opp. Og når romanen toner ut med bildet av en lykkelig heltinne som endelig sklir ut på den lenge etterlengtede kunstisen, i sari, ja, da blir jeg litt brydd. Men det er selvsagt skreddersydd for en fremtidig tv-adaptasjon.