Om Ingen skal sove i natt av Øyvind Vågnes.
Romanen Ingen skal sove i natt forteller om en familie på fire som opplever at faren tar sitt eget liv ved å kjøre bilen i fjorden. Ved hjelp av dyktig komposisjon og språklig kløkt artikulerer Øyvind Vågnes gåten som farens selvmord utgjør og som teksten baserer seg på.
Teksten består av løse tekstfragmenter samlet i tre deler. Del én har fått navnet «Noko som knuser». Den omhandler tapet av faren og ektemannen. Den andre delen, «Slik lyset kjem inn», omhandler familiens bearbeidelse av sorgen og del tre, «Morgonen i en by», forsoningen med sorgen og tapet. «Noko som knuser» skildrer hendelsene i tidsrommet der far tar livet sitt. Vågnes antyder hele tiden at en kompleks årsakssammenheng har skapt krisetilstanden i familien. Samtidig lar han den være uuttalt. I del én får vi innblikk i farens alkoholproblem, hans forkjærlighet for opera, fortida som sjømann på fylla. Livsvisdommen hans er at du kan aldri kjenne et menneske fullt ut. Faren er rastløs, han spør sønnen: «Er det noko der som kan forklare, fins det noko der, var det då det byrja.» (s. 35) Faren sa: «Han hadde ikkje vore lukkeleg dei første åra som vaksen, at han var lukkeleg då han vaks opp, men han sleit med å tilpasse seg livet som vaksen.» (s. 29) Det antydes at fars ustabilitet og delvis irrasjonelle autoritet har merka omgivelsene, og da spesielt barna, i stor grad. Kjæresten til gutten i familien forteller at «folk seier du er rastlaus på grunn av faren din». En kveld blei faren overrasket av at sønnen kom hjem med ei jente, faren var uflidd og full og hørte Puccini med åpent vindu. «Eg står aleine» var alt han fikk mumlet frem. Faren har vært nær døden før. En gang før har han også nesten druknet. Da var han femten år og ble reddet av en båt. En dag etter at sønnen begynte å gråte ved middagsbordet, kjørte han i fjorden og sank. «Han tenkte at no skal eg sove. Eg skal sove. Men dei andre skal vake. Dei skal vake over meg. Ingen skal sove i natt.» (s. 41) Denne gangen kunne ingen redde ham, for han klamret seg ikke til livet. Etter farens selvmord starter bearbeidelsen av familiens tragiske historie. Familiemedlemmene løser dette på forskjellige måter.
Enken, moren i familien, drar etter en tid på ferie til Skottland. Der treffer hun Joel som hun drar på sykkeltur med, for å «teste han ut», som hun sier. Samtidig bærer hun fremdeles merke av ektemannens selvmord. «Av og til verkar det som om livet er ei lang vakenatt, og det er stelt slik at eg må være vaken. Ei vakenatt. Eg klarer ikkje å sleppe nokon inn til meg. Seier ho til Joel. Eg treng noko som ingen kan gje meg. Ingen andre enn eg sjølv.» (s. 49) Sønnen i familien havner i klammeri med den lokale helten Kalv på den like lokale puben. Etter å ha skalla til Kalv ser han faren sin i et syn. Han ser faren sin nede i bølgene på kaia. Denne gangen når ikke farens uro ham, og han får uforstyrra trøst og nærhet av kjæresten sin.
Andre del, «Slik lyset kjem inn», tar til i hovedstaden. Fire år er gått. «Eg»-personen, sønnen, har nettopp kommet ut av et kjærlighetsforhold. Ekkoet av farens liv og skjebne ringer i bakgrunnen av sønnens liv. Det er slutt med Maria, hun gjorde det slutt. Grunnen som blir avdekka er en type kommunikasjonssammenbrudd, de sluttet å snakke sammen. Hun sa han alltid blei hissig. Hans versjon er at han «klikka», det sa bare klikk. Tilsynelatende full av selvinnsikt sier han at han er sindig, men det sier klikk. Reaksjonen «klikkinga» utløste var at han satte seg i bilen og kjørte og kjørte, til slutt la han seg inn på et hotell, der har han bodd siden. Og han har ikke snakket med henne.
Datteren er nærmere en slags forsoning med sin skjebne i andre del. «Det var dette ho kom for, at ho kan leve vidare no, at ho er fri frå alt ho trudde ho var dømt til å skulle sakna, og ho kjenner inga skuld.» (s. 67) Hennes nære og forsonende samtaler med moren hjelper henne i langt større grad enn brorens rotløse forvirring.
Tredje del av teksten er prega av karakterenes forsoning med sin skjebne. Allerede i tittelen, «Morgonen i ein by», aner en forløsning og en ny morgen for de tre gjenlevende. Datteren gjennomgår en transformasjon gjennom kjærligheten til en mann. «Henne, slik ho er, saman med han: ein annan enn ho har vore før, mennesket ho har venta på å verte, alle desse åra.» (s. 102) Sønnens uro driver han til Cadiz for å skrive den store romanen. En roman det aldri blir noe av. I stedet backpacker han rundt jorda med kameraten Tom og havner i en opprivende krangel i Washington D.C. Musikken som spilles i bakgrunnen på baren de krangler i, oppsummerer det hele. Ryan Adams synger: «Learn to change and maybe I could change.» Romanen avsluttes med et forsonende brev fra enken til sin avdøde mann.
Ingen skal sove i natt består av tre løst sammenflettede deler. Tematisk og formmessig beveger romanen seg rundt problemet med å forsøke å løse det som hos T.W. Adorno kalles kunstverket, eller tekstens gåte. Dette grunnleggende estetiske problemet går også igjen i problemet personene har med å gjøre sin egen fortelling forståelig. De stanger hodet i veggen og finner ingen helhet. Alt er utilgjengelig og gåtefullt. Karakteristisk for tekstene i romanen er at de har sin eksistens i randsonen til de dominerende hendelsene, farens uberegnelige sinnsstemninger som leder til hans selvmord. De viser også hvordan hendelsen til stadighet merker farens nærmeste familie. Det unevnelige kommer kun til overflaten i beskrivelsen da faren forteller sønnen at det er noe som knuser.
Andre del tar navnet sitt fra en setning i Leonard Cohens låt «Be for real». «Slik lyset kjem inn» spiller på «There's a crack in everything, that's how the light gets in.» Everything i andre del, og noko i del én leder mot hovedtemaet i teksten. Dette noe og alt er tekstens gåte. Kunstverket er alltid en gåte, sier Adorno. Det interessante ved et kunstverk er ikke det vi forstår, men det vi ikke forstår. Hos Vågnes kommer dette til uttrykk ved vårt eget og personene i fortellingen sitt problem med å forstå farens selvmord.
Adorno sier at litteraturen unndrar seg vanlig forståelse fordi den unndrar seg det normalkommunikative. Han mener for eksempel at Kafka er grunnleggende uforståelig. En tekst som Kafkas Prosessen kan framstille seg som en gåte – men du får aldri svaret på gåten. Det er det som gjør at kunstverket har en eksistensiell betydning. Adorno snakker om det transcenderende, betydningsoverskuddet, som det spesifikke ved litteraturen. Det at vi ikke forstår den, at vi undrer oss over den, det er kunstens egenart. Kunstverk blir gåter uten svar. Dette er også karakteristisk for Vågnes sin tekst. Vi får aldri noe svar på hvorfor faren valgte å ta sitt eget liv. Det forblir en gåte for både familien og leseren.
De avgjørende hendelsene ligger også utenfor fortellingen da sønnen får vite at hans beste kamerat har ligget med kjæresten hans. Punktene forblir uuttalte, de er utenfor fortellingen, så diffuse at en ikke klarer å peke på dem. Ingen finner helhetlige svar, de lager en fragmentert forståelse fundert på en undring og et ønske om å forstå: Hva og hvordan henger et menneskeliv sammen? Eller på en annen måte: Hvordan lages fortellingen om et menneskeliv? Hvordan skrur en sammen fragmentene til en helhet, og lar det seg gjøre å lage en helhet? Hvis ikke, hva utgjør da fortellingen om et menneskeliv? Dette tangerer igjen Adorno sin esteikk.
Kunstverket etterligner livet ved å presentere det som gåtefullt, en uløst gåte en ikke får svar på. Dette utgjør representasjonen av mangfoldet kunstverket etterligner.
Kunstens gåtebilde er dermed konfigurasjonen av mimesis og rasjonalitet. Så også for Ingen skal sove i natt.
Øyvind Vågnes klarer ved språklig og kompositorisk kløkt å artikulere gåten som teksten baserer seg på. Romanen sier mye ved ikke å si det. Tekstens estetiske problem er en vending bort fra mye av postmodernismens beskjeftigelse med skinn og virkelighet. Den besitter en mer «åndelig» metafysikk der eksistensielle drøftelser kommer til uttrykk i modernistiske termer. Ingen skal sove i natt er derfor et dristig estetisk prosjekt av debutanten Øyvind Vågnes. Den bør leses som en verdig debut, som en lodding av dybden i menneskesinnet og som god litteratur.