Menneskene som finnes på jorden er virkelige mennesker

Var det i fjor vi var i krig? Ja, jeg tror det, våren og sommeren 1999, var det ikke det? Nato bombet serberne, og vi var med, om enn ganske halvhjertet ... Krigen det var vanskelig å være for og vanskelig å være mot, krigen vi vel helst ville slippe å ta stilling til? Avisene ropte på forfatterne, og mente de hadde et særlig ansvar for å engasjere seg - være samfunnets samvittighet?

Nå, et drøyt år etter, er krigen langt på vei glemt, og hjemsendelse av kosovo-albanere er et aktuelt tema. Ingen roper på forfatterne lenger – det er jo over...? Men den kollektive glemselen motarbeides faktisk i flere av årets diktutgivelser. Blant disse er særlig Inger Elisabeth Hansens Fraværsdokumenter en bok det er verdt å få med seg.

Inger Elisabeth Hansen har helt siden debuten Det er NÅ det er LIKE FØR (1976) vært en lyriker med blikket rettet utover – mot den eller de andre. Store deler av hennes diktning er preget av et sterkt fokus på og en grunnleggende solidaritet med undertrykte og krigsrammede mennesker. Det politiske engasjementet er særlig tydelig i de to første diktsamlingene – for eksempel forholder hun seg i sin bok nummer to (Klodedikt, 1979) blant annet til krigene i Kampuchea, Vietnam og Nicaragua. Jeg oppfatter 70-tallssamlingene som preget av hva man kunne kalle en slags revolusjonært patos, men vel å merke uten å være preget av noen dogmatisk tankegang. I 80-tallssamlingene Hablabaror. Munnenes bok (1983) og Dobbel dame mot løvenes ørken (1986) nedtones den politiske patosen til fordel for en større språklig og metaforisk lekenhet, i kombinasjon med utviklingen av et langt mer fremtredende lyrisk jeg. Jeget er også sterkt tilstede i Hansens forrige diktsamling, den kritikerroste og prisnominerte I rosen (1993), hvor hun kombinerer en personlig stemme med fokus på den menneskelige lidelsen i det krigsrammede Bosnia. Sentralt i samlingen står frykten for å miste den elskede, frykten for å miste barnet – og en bevissthet i forhold til det at de elskede ikke fremstår som like unike for andre: «hva er din elskede framfor andres elskede?».

Fraværsdokumenter

I årets utgivelse fra Inger Elisabeth Hansen er det ikke et personlig henvendt språk som dominerer. Det finnes ikke noen eksplisitt jeg-instans i Fraværsdokumenter, og diktene fremstår som distanserte og ironiske. Eller kanskje er det mer presist å si at de gir en ironisk, kritisk og til en viss grad karikert fremstilling av en distansert, upersonlig retorikk. Ironien rammer først og fremst det rasjonelle, byråkratiske, akademiske språket, politikerspråket. I tekster som den følgende viser Hansen hvor dehumaniserende dette «nøytrale» språket kan være:

Humanitært

Den som ikke saklig byr seg fram til fordel for effektiv innsats / Den som ikke er i stand til å lese det forholdenes logikk foreskriver / Den som er en omringet herre i eget hus, // må som feiltagelse stabiliseres tilbake til de ordnede forhold /

vår eksakte kunnskap krever som begrunnelse istedenfor å ta standpunkt.

Opphopningen av kategoriserende, «vitenskapelig» vokabular trekkes ut i det absurde, og i diktet ovenfor kuliminerer det i en mildest talt svimlende siste strofe – et monster av en setningskonstruksjon. Diktet står i skarp kontrast til tittelen, «Humanitært». Mennesket er her redusert til objekt, til «den», til en «feiltagelse» som forstyrrer de «ordnede forhold». Det «humanitære» synes å være forbundet med en ambisjon om å opprettholde en viss orden, eller rett og slett med et forsøk på å unngå «å ta standpunkt» – ikke med noe engasjement for andre mennesker. Det blir svært påfallende at mennesket, det menneskelige, mangler i dette språket. Mennesket blir dermed påtrengende tilstede i negativ forstand, som fravær, som det språket støter bort.

Mens Inger Elisabeth Hansen i tidligere bøker stort sett har satt søkelys direkte på det lidende mennesket, så fremstår Fraværsdokumenter snarere som en undersøkelse av de språklige mekanismene, de retoriske grepene, som gjør det mulig å behandle menneskeskjebner uten å forholde seg til at det faktisk er mennesker det dreier seg om. Tydeliggjøringen av den språklige fortrengningen av mennesket er hva jeg oppfatter som Hansens hovedærend i årets utgivelse. Hun skriver fortsatt om det lidende mennesket, men med omvendt fortegn – som fravær. I denne sammenhengen kan det være interessant å ha i bakhodet følgende uttalelse fra et intervju Alf van der Hagen gjorde med forfatteren i 1993:

Alle vet hva smerte er. Hva tap er. Det er ikke noe å spørre om, det vet alle. Selv om språket hele tiden blir brukt for å bortforklare dette [...] det må fastslås hele tiden, menneskene som finnes på jorden er virkelige mennesker. Ikke kulisser. Ikke begivenheter. De er virkelige.

Fienden

Fraværsdokumenter består av to avdelinger, kalt «Fiendevers og observasjoner» og «Pornografier og spekulasjoner, 13,5 dikt om Regjeringa». I den første og lengste avdelingen er den andre definert som «fiende», uten at det gis noen forklaring på hva fiendestatusen skyldes. Konflikten kan ikke identifiseres, gis ingen egentlig begrunnelse, men synes sterkt forbundet med fiendens annerledeshet. For eksempel hevdes det et sted at fienden er en som «stiller patetiske spørsmål utenfor dialogsammenheng», og videre at «Fiendens anstrengte maner, / hans overdrevne monolog med sitt eget skjelett, / gjør ham uegnet til å stå opp, spise og gå på skolen hver dag.» Et annet sted kan man lese at «feilen med fienden er at han er så provinsiell». Ordet fiende brukes flere steder som en betegnelse for en som ikke lar seg assimilere, en som står utenfor en gitt samfunnsorden, som ikke passer inn – en som ikke tillates eksistens:

Et fraværsdokument

Fienden går i glemselens gang / Fienden merker seg reisene gjennom glemselen // Offisielt sett er han forsvunnet, kan ikke ha eksistert, han er non nato, / satt ut av produksjon, han er formet etter tankens bedrag, / han er et redskap for retorikken, et ideologisk nedfall i miljøet // får ikke passere uhindret til det indre.

Er fienden en flyktning som ikke får innvilget opphold? Beskrivelsen ovenfor gir i alle fall sterke assosiasjoner til den avviste flyktningens situasjon. Fienden «får ikke passere uhindret til det indre» skriver Inger Elisabeth Hansen. Det er nærliggende å spørre: det indre av hva? Europa? Nato? Språket? Følelseslivet vårt?

Fienden fremstår ikke som aggressiv, ikke som noen trussel, men er gjennomgående tildelt en offerrolle – fienden lider, blør, dør i en ikke definert krig. I tråd med den kritiske ironien som preger boken, skildres fiendens lidelse med en påfallende distanse, som i det følgende sitatet: «Når fienden dør, ser det så enkelt ut. / Fienden trenger ikke engang å løfte hendene over hodet // Tenk, for et moderne menneske, å slippe å legitimere seg [...]». Formuleringen fremviser en manglende evne til å ta inn alvoret i den andres, fiendens, situasjon. Det dreier seg ikke bare om språk, men også om forskjellige virkelighetsoppfatninger. Et ekstremt eksempel på virkeligheter som kræsjer i hverandre finner vi i strofen nedenfor:

[...]

Når fienden flokkevis lar seg drive inn i lukkede rom, / når fienden offentlig opptrer som en bruker av frihetsberøvelse, / unndrar fienden seg den forpliktelsen det moderne individet frivillig påtar seg / i lukkede forsamlinger, der de som ønsker å snakke med hverandre / tar viktige beslutninger, fordi de vet at hvis noen trekker dem til side / er det sikkert for å fortelle en god historie.

Her er fiendens erfaring med å bli tatt til fange på grelt vis forstått med utgangspunkt i maktmenneskers, eller i det minste beslutningsdyktige «moderne individers», verden. Det foregår en ansvarsfraskrivelse i språket, i det frihetsberøvelsen omtales som en slags tjeneste som fienden er «bruker» av – og ikke et overgrep utført av en maktinstans. Samtidig beskyldes fienden for å unndra seg en forpliktelse, uten at det er gitt hva denne forpliktelsen skulle bestå i. Å ta viktige beslutninger, kanskje? Eller å fortelle en god historie? Ironien er åpenbar, men ikke entydig.

Det kan være grunn til å spørre hvem dette språket som Inger Elisabeth Hansen ironiserer over, egentlig tilhører. Det er et spørsmål som ikke lar seg besvare, ettersom det i likhet med «fienden» ikke er noen skarpt definert eller avgrenset størrelse. Selv om det er mest nærliggende å se Hansens språkkritikk som særlig rettet mot politikere, byråkrater og andre maktmennesker, kan ingen av oss ta for gitt at det ikke er vårt språk, vår verdensoppfatning Hansen setter søkelys på.

Selv om den ironisk distanserte stemmen preger mesteparten av første avdeling, så dukker det mot slutten av avdelingen opp noen dikt rettet til et (eller flere)«du». Dette duet er et du som venter «slik den som sitter ved en dør kan vente», eller som det lyder i det påfølgende diktet:

[...]

Du bare sitter her og venter på toget. / Du venter på det somlete, det tunge. / Du venter på det gamle, på vognene av jern, / du venter på en tyngre hukommelse, du venter / på tyngden fra hukommelsen som frakter det ene fra det andre, / du venter på frakten av det som ble igjen, at det som ble igjen, / det som alltid blir igjen, skal fraktes til deg, sakte, // som om hastigheten ikke hadde tatt med seg alt.

Her er tonen henvendt, ikke ironisk. Duet sies å vente på «en tyngre hukommelse» – det kan kanskje leses som en venten på mer tungtveiende, mer overbevisende minner, men det kan også forstås som en henvisning til en fysisk hukommelse, en materialitet: «vognene av jern», «frakten av det som ble igjen». Uansett hevdes det å være en type hukommelse som krever mer tid, lavere hastighet. Venter duet på bevismateriale, vitnemål – dokumentasjon?

Verbet å vente forekommer ellers som imperativ i diktet «Hest, himmelvendt, / styrter ut av seg selv som en verdensløs / kjensgjerning». Tittelen får meg til å tenke på Picassos «Guernica», ikke bare på grunn av den himmelvendte hesten, men også på grunn av inntrykket av en overskridende, panikkartet bevegelse. I diktet oppfordres det til å unngå det som skjer i tittelen:

Hestene må stå hele / Hestene må stå hele i skogen / Hestene må stå hele der borte i skogen og vente / Med leppene breddfulle senket må hestene stå der borte / Hestene må vente der hvor trærne får stå / Der kilden får fylle seg selv må hestene stå hele / Hestene har hatt vett til å komme seg hit / For hester som er hele finnes det en skog der borte / For hester som er hele finnes det store trær / Det finnes dekning for hester som har fått med seg alt / Hester som har fått med seg breddfulle lepper å senke / Hester som har fått med seg blikket dit hvor det har en kilde / Det finnes dekning for hester som har holdt seg i skinnet / For hester som har et skinn som er fylt av hest / Der borte kan hestene vente breddfulle av hest / Jordvendte, med hovene ned, med hodet senket helt / Med hodet fullført mot jorden får de spise, får de drikke / Får de fylle seg med eksakt avgrenset hest / Holdt i skinnet, hele, hestene må stå hele // Ikke styrte ut av seg selv som en verdensløs kjensgjerning.

På et plan kan dette leses som et dikt om hester, men det kan også leses allegorisk som et dikt om de menneskene som ellers stort sett er fraværende i Fraværsdokumenter. Det at hestene synes å være på flukt fra noe, i dekning, underbygger en slik lesning. «Det finnes dekning for hester som har fått med seg alt», skriver Hansen, og «Det finnes dekning for hester som har holdt seg i skinnet». Tvetydigheten i disse linjene er påfallende, særlig kravet om at hestene skal ha «holdt seg i skinnet», som kan forstås som et krav om selvbeherskelse, men som like gjerne kan leses som en henvisning til nødvendigheten av bokstavelig talt å holde seg i skinnet, i betydningen å holde seg hel, uskadet: å ha et «skinn som er fylt av hest». Det kreves tilsynelatende også en viss underdanighet og lydighet av de hestene som har «hatt vett til å komme seg hit», i dekning i «skogen». De må vente «Jordvendte, med hovene ned, med hodet senket helt». På flukt bort fra det som truer dem, kreves det selvbeherskelse og innordning. Det er ikke spesielt vanskelig å se at dette kan minne om kravene som stilles til mennesker på flukt. Vente og vente ute på asylmottaket, innordne seg og beherske seg? – «Ikke styrte ut av seg selv som en verdensløs kjensgjerning».

Regjeringa

Bokens andre avdeling, «Pornografier og spekulasjoner, 13,5 dikt om Regjeringa» skiller seg fra den første avdelingen ikke bare ved at den er kortere (bestående av 14 tekster – hvilken tekst som utgjør det halve diktet, kan man eventuelt more seg med å lure på), men også ved at den har en mer fleipete tone. I motsetning til det alvoret som preger ironien i første avdeling, hersker snarere en komisk ironi her. Vi møter «Regjeringa» som personifikasjon, som et godslig, litt ubehjelpelig subjekt som sover, drømmer og baler med problemstillinger av typen «Å fordele ulikt og likevel legitimt». Et godt eksempel på Hansens mer komiske tekster, er diktet «Regjeringa lar framtida dingle fra Guds skrott»:

En gang da Regjeringa sov måtte Regjeringa se på framtida. / En gang da Regjeringa sov måtte Regjeringa se på framtida dingle / fra Guds skrott. // Regjeringa måtte se på at Herren åpnet frakken og stakk framtida fram. / Regjeringa så på framtida som dinglet fra Guds skrott. // FY! sa Regjeringa til framtida, Regjeringa sa FY! mens den sov, / men våget ikke kjefte på Gud, gamle skrotten som hadde blottet seg.

Også samlingens annen del er godt skrevet, og den fungerer bra som en kontrast til den første, men i seg selv synes jeg ikke diktene om Regjeringa er like fascinerende som «Fiendeversene». Morsomme tekster som den jeg har sitert ovenfor finnes det mye av i norsk lyrikk, mens det er sjeldnere å se den kombinasjonen av politisk ironi og eksistensielt alvor som Inger Elisabeth Hansen presenterer i den første avdelingen av Fraværsdokumenter. Det jeg liker best av diktene om Regjeringa er samlingens aller siste dikt, som kan bringe tankene til alt fra Lund-kommisjon til krigen i Kosovo:

Hamlet kikker

(granskning, offentlig)

Hva er det som har foregått, hvisket Regjeringa. / Det som ikke har foregått, foregår det fremdeles? hvisket Regjeringa / med hånden halvt over øynene, men kunne ikke la være å kikke. // Det som har foregått, har det faktisk gått over, / eller finnes det noe som ikke går over, noe som skjer uten å ha skjedd, / det som skjer, uten å ha skjedd, er det nåtida, eller ikke, / det som ikke har skjedd, men som faktisk vender tilbake, er det fortida? / hvisket Regjeringa med hånden halvt over øynene, / men kunne fremdeles ikke la være å kikke. / Det som ikke er det samme som det som har hendt, er det fortida, eller er det nåtida?

Det at det ikke er entydig hvilken eller hvilke politiske begivenheter diktene refererer til, oppfatter jeg som en styrke ved Fraværsdokumenter, ettersom Inger Elisabeth Hansens nyeste politiske dikt ikke angriper en konkret makts handlinger i en spesiell situasjon. Kritikken rammer videre, mer generelt, ettersom det snarere er en viss type retorikk, en viss type mentalitet det handler om her. Men det betyr ikke at man ikke kan finne mer eller mindre eksplisitte referanser til konkrete hendelser. Et eksempel er tittelen «Europa, kirurgisk», som det er vanskelig å ikke lese som en henvisning til Natos «kirurgiske» presisjonsbombing i det tidligere Jugoslavia.

Fraværsdokumenter er politisk diktning med et høyt språklig refleksjonsnivå, med søkelys på språket brukt som beskyttelsesmekanisme mot virkeligheten, for å skape avstand til den andre, avstand til det lidende mennesket. Og selv om diktene er rammende i forhold til konkrete forhold som Natos krigføring eller norsk, for ikke å si europeisk flyktningepolitikk, så unndrar de seg likevel entydige (ufarliggjørende) lesninger.