Der ligger språket, en halvfast østers

Boken åpner med elven Sava i morgengryet. Julia Martinčič beskriver lyset for oss (det er tynt) og hvordan en hjerne plukkes ut av vannet. Hjernen må bæres forsiktig ut av elven og legges inn i en kropp. Det må gjøres på samme måte som man bærer et barn. Diktsamlingen begynner altså med en skapelsesberetning, en fortelling om et menneske hentet ut av naturen.

Gjennom samlingen Åpen o tar Martinčič oss med langs elven Sava, dens svingninger og fall, og langs markene som omgir den. Det er imidlertid ingen geografisk reise som skildres, men en reise inn i et mytisk og poetisk landskap. Martinčič skriver om Sava nesten som om den ikke tilhører vår verden, selv om den jo gjør nettopp det. Boken dreier seg rundt dikter-jegets oppvekst og identitet, om forholdet mellom elven og menneskene som lever langs den.

Sava er ikke en tilfeldig valgt elv. Den renner gjennom det tidligere Jugoslavia, dagens Slovenia, Kroatia, Bosnia-Hercegovina og Serbia. Elven renner, som all natur gjør, uten å ta hensyn til grensene menneskene har satt opp, det være seg mellom familier, religioner eller ulike ideologier. Det er menneskene som må tilpasse seg elven, og derfor har elven historisk vært en grense selv. Sava har, i perioder, markert skillet mellom det habsburgske nord og det osmanske sør, og i andre perioder har den adskilt Balkan fra Øst-Europa. I Åpen o er likevel elven først og fremst noe ubestemmelig, noe som alltid beveger seg og derfor endrer seg, sluker og skaper landet som omgir den.

Martinčičs dikt er gjennomsyret av forsøksvis nye metaforer. Mange av dem har drømmelignende kvaliteter, og flere av dem inviterer til en psykoanalytisk lesning. I et av diktene kan vi lese at selve språket ligger på bakken et sted langs elven. Språket ligner en «halvfast østers», står det. Det ligner en delikatesse, noe å slurpe i seg, samtidig som østersen er unektelig umenneskelig, det er en slimete masse som nesten ikke klarer å holde seg samlet, den tilhører åpenbart havet. Men hva forteller denne metaforen oss om poetens syn på språket? Er det ikke en påminnelse om hvor mye av oss selv som kommer utenfra? Selv språket har dikter-jeget funnet langs elven, og alt som kommer utenfra, er på sett og vis fremmed. Det er i hvert fall mot en slik lesning jeg dras, gitt det psykoanalytiske anslaget i boken.