Frida Fliflets debut framviser en mesterlig bruk av novellesjangeren.
En flue på veggen, en celle i kroppen
Kan eg sjå på
Frida Fliflet
Samlaget, 2025
Novellesamling, 172 sider

Novellesamlingen til musikkjournalist Frida Fliflet bærer en velegnet tittel: Kan eg sjå på gjør nemlig oss lesere til stumme betraktere i livet til de elleve karakterene vi møter. Det er imidlertid umulig å forbli så høflig som spørsmålet i tittelen indikerer. Alt fra den første novellen er det nemlig klart at Fliflet graver dypt i menneskene hun skriver om, og at hun lar deres innerste, skjulte vesen komme til syne for leseren. Jeg sitter igjen med følelsen av at jeg bare må se på.
De elleve historiene både henger og henger ikke sammen. Det som vever historiene sammen, er den tilgrunnliggende universelle opplevelsen av å måtte forholde seg til en tilværelse som rommer det grufulle så vel som det vakre. Vi leser blant annet om Ellie lammet av kjærlighetssorg, om Lauras bulimi og tvangstanker, om guttungen Johan som frustreres av all uklarheten i de voksnes verden, og om en tjueårings enorme frykt for å dele kroppen med en «inntrenger» bare fordi hun ga etter for et annet menneskes varme.

Denne siste novellen, Vår, gjør særlig sterkt inntrykk. Ordene er få, men de har pregnans. Vi møter en tjueåring 26. april, dagen da det er «to månader for seint for p-pille, to måneder for seint for angrepille. To måneder for seint for nøyaktig og påpasseleg og ikkje slurv.» På åtte korte sider framviser Fliflet skylden, skammen, frykten og usikkerheten som denne «inntrengaren» utløser hos tjueåringen: Hun grubler over hva dama på bensinstasjonen må ha tenkt da hun kjøpte graviditetstesten, og hvordan hun skal håndtere dette videre. Bestemtheten på å «få det ut» blandes med ufrivillige tanker om hvordan det kunne føles for inntrengeren å se verden for første gang. Men det som gjør sterkest inntrykk ved novellen, er det kompliserte forholdet mellom mor og datter. En rød tråd gjennom novellen er hovedkarakterens avvisning av at moren i det hele tatt vil eller kan støtte og forstå henne:
(…) hjernen tryllar fram fjeset til mamma viss eg seier kva som har skjedd, korleis ho frys midt i ei rørsle, auga som vidar seg ut. Mamma som ristar slik på hendene at ho må halda eine handa oppå den andre, mamma som søler utover alt og kanskje knuser glaset til og med. Eg som er fast og modig og seier: Det må vekk, det skal ut, mamma som ristar på hovudet, eg seier jo, ho seier nei, mamma vil overtala, tenk på saka, tenk deg godt om no, eg som nektar, eg er tjue år mamma tjue år og stemmene stig, krangelen kjem, mamma skrur på retorikken.





