En flue på veggen, en celle i kroppen

Novellesamlingen til musikkjournalist Frida Fliflet bærer en velegnet tittel: Kan eg sjå på gjør nemlig oss lesere til stumme betraktere i livet til de elleve karakterene vi møter. Det er imidlertid umulig å forbli så høflig som spørsmålet i tittelen indikerer. Alt fra den første novellen er det nemlig klart at Fliflet graver dypt i menneskene hun skriver om, og at hun lar deres innerste, skjulte vesen komme til syne for leseren. Jeg sitter igjen med følelsen av at jeg bare må se på.

De elleve historiene både henger og henger ikke sammen. Det som vever historiene sammen, er den tilgrunnliggende universelle opplevelsen av å måtte forholde seg til en tilværelse som rommer det grufulle så vel som det vakre. Vi leser blant annet om Ellie lammet av kjærlighetssorg, om Lauras bulimi og tvangstanker, om guttungen Johan som frustreres av all uklarheten i de voksnes verden, og om en tjueårings enorme frykt for å dele kroppen med en «inntrenger» bare fordi hun ga etter for et annet menneskes varme.

Denne siste novellen, Vår, gjør særlig sterkt inntrykk. Ordene er få, men de har pregnans. Vi møter en tjueåring 26. april, dagen da det er «to månader for seint for p-pille, to måneder for seint for angrepille. To måneder for seint for nøyaktig og påpasseleg og ikkje slurv.» På åtte korte sider framviser Fliflet skylden, skammen, frykten og usikkerheten som denne «inntrengaren» utløser hos tjueåringen: Hun grubler over hva dama på bensinstasjonen må ha tenkt da hun kjøpte graviditetstesten, og hvordan hun skal håndtere dette videre. Bestemtheten på å «få det ut» blandes med ufrivillige tanker om hvordan det kunne føles for inntrengeren å se verden for første gang. Men det som gjør sterkest inntrykk ved novellen, er det kompliserte forholdet mellom mor og datter. En rød tråd gjennom novellen er hovedkarakterens avvisning av at moren i det hele tatt vil eller kan støtte og forstå henne:

(…) hjernen tryllar fram fjeset til mamma viss eg seier kva som har skjedd, korleis ho frys midt i ei rørsle, auga som vidar seg ut. Mamma som ristar slik på hendene at ho må halda eine handa oppå den andre, mamma som søler utover alt og kanskje knuser glaset til og med. Eg som er fast og modig og seier: Det må vekk, det skal ut, mamma som ristar på hovudet, eg seier jo, ho seier nei, mamma vil overtala, tenk på saka, tenk deg godt om no, eg som nektar, eg er tjue år mamma tjue år og stemmene stig, krangelen kjem, mamma skrur på retorikken.

Eg festar blikket på snøen. Skiten. Korleis tenker eg på mamma, eg er tjue år, vaksen kvinne, eg treng ikkje seia noko til ho, treng ikkje seia noko til nokon som helst, berre legen treng eg seia noko til, mamma treng ikkje vita treng ikkje blanda inn det ho alltid blandar inn, […] mamma sine ord, iskald, hjartelaus, ho tyr til engelsk cold as ice. Eg ser det for meg, eg som ropar det er mitt liv min kropp men det held ikkje og så må eg trykka på knappen og spørja skal liksom ungen veksa opp utan ein far og då blir mamma hard i kjevane og sjølv om ho meiner gud trumfar alt vinn eg krangelen likevel.

Hun bestemmer seg for å snakke med bestevenninnen Eirin isteden, for «gud finst ikkje for Eirin, […] eg og Eirin er like». Hun vakler ikke i om hun skal ringe til mor eller til Eirin for støtte, men heller hvorvidt det er viktigst å ringe til legen eller til Eirin først. Og fram til novellens siste side holder hun fast ved at det er Eirin hun skal ringe til: «No ringer eg Eirin og blir forstått». Denne tilsynelatende bestemtheten hennes oppløses imidlertid i det aller siste avsnittet i novellen, da kroppen sviker tjueåringen og hun snur seg for å finne trøst det eneste stedet den er å finne:

Svolne fingrar, forundra ser eg kven dei ville ha fatt i, skulle ikkje ringa dette nummeret men no gjer fingrane det likevel for det finst visst berre ein person å snakka med når ein har ei greie i magen sjølv om ho brukar ord som iskald og hjartelaus og no må ho svara, svar berre svar meg.

Det var du, seier stemma til mamma.

Det bemerkelsesverdige ved Fliflets skriving er at leseren plasseres tett inntil fortellerne både utenfra og innenfra. Vi får påta oss rollen som flue på veggen samtidig som vi gjennom innsikt i fortellernes indre vesen blir del av deres cellevev. Som flue kan vi se på Laura mose kakestykket sitt med gaffelen i håp om at ingen ved bordet legger merke til at hun ikke spiser. Men det at vi også får høre hennes indre monolog, gjør det vanskelig ikke også å konfronteres med hennes følelsesliv:

Tante har ein kakekropp. Eg skal aldri få kakekropp. Eg kan stå imot, eg har disiplin. Eg må berre komma meg gjennom akkurat dette, berre nett gjennom kakekrattet og over på andre sida, så kan eg bli rein og lett og lys på ny.

Vekselvirkningen mellom dette ytre og indre perspektivet på karakterene gjør dem mer helhetlige. Ved at vi innvies i de skjulte drivkreftene bak hver og en av dem, samtidig som Fliflet vrenger karakterene sine utover, anmodes vi som lesere om å grave dypt i oss selv. På den måten inviterer Fliflet oss til å skape sammenhengen mellom disse tilsynelatende adskilte historiene.

Et annet trekk ved novellene som levendegjør karakterene til Fliflet, er et klokt samspill mellom senket og økt fortelletempo. På samme måte som Karin tar seg sin tid på sine spaserturer i Santiago, lar også Fliflet oss gå sakte sammen med Karin. Når Karin møter en tigger på bussen eller i gata, eller støter på sjongløren i veikrysset hun ofte befinner seg ved, dras vi inn i tankestrømmen hennes om urettferdigheten som er den menneskelige verdenen inherent. Fliflet lar tankene til Karin slippe løs gjennom hennes indre monologer, som i begynnelsen er rolige og framhever en Turist-Karin, nysgjerrig og betraktende. Etter hvert fører de oss imidlertid mot en Karin som oppslukes av skyldfølelsen over hvor vilkårlig vi tildeles livssituasjonen vår. Og samtidig som dette skjer med Karin, gjør Fliflet overgangene mellom tankene hennes stadig mindre klare. Den ene refleksjonen kommer etter den andre, og ordene akkumuleres for så å trekke oss inn i den virvlende strømmen av følelser som Karin selv opplever.

Fliflets debut tar i bruk novellens karakteristiske poengterte ordknapphet for å introdusere leseren til elleve nye perspektiver på mennesket. Dette gjør hun på en så moden måte at man nesten glemmer at Kan eg sjå på er hennes debutbok. I påvente av det neste Fliflet byr på, fortsetter jeg bare å gruble over eseløret mitt: Er Annie i Parfyme og Annie i Tar meg kor enn eg vil en og samme karakter, og gjemmer Fliflet i så måte et påskeegg?