Ifølge Store norske leksikon blir Bergljot Hobæk Haff «regnet som en av vår tids fremste diktere». Det forferder meg, som er ganske litteraturinteressert, men aldri har hørt om henne. En vilkårlig utspørringsrunde i min omgangskrets tyder på at folk som har hørt eller ikke hørt om Bergljot Hobæk Haff, grovt sett kan deles i to grupper, født henholdsvis før eller etter 1980.
Selv ble Hobæk Haff født i 1925, oppmerksomme lesere merker seg at det er hundre år siden, og debuterte i 1956 med ekteskapsromanen Raset. Mest kjent er hun for Skammen, som kom i andre enden av forfatterskapet, i 1996. Den var en av tiårets store boksuksesser, og forfatteren mottok både Kritikerprisen og Brageprisen for den. Haff var barn av lærere, giftet seg med en lærer og arbeidet selv som lærer. Hun bodde flere år i Danmark, først i København og deretter Århus, der hun gjorde unna to ekteskap før hun flyttet tilbake til Oslo og levde et såkalt tilbaketrukket liv alene med skrivingen. Hun skrev til sammen seksten romaner og var ikke redd for verken historiske, politiske eller religiøse motiver. Skammen ble gjenutgitt i år, i en pocketutgave som ser ut til å ville fri til målgruppen «unge kvinner». Er det på tide at Hobæk Haff når et nytt publikum?
Mine stikkprøver i forfatterskapet blir Raset og Skammen, som er forbundet i sin interesse for menneskesinnet og såkalt galskap, men på ganske ulike måter – og med ulike grader av vellykkethet.
I Raset føres ordet av Viktor, en ung mann fra et korrekt hjem i Ullernåsen, som gjør som han skal, utdanner seg til lege, gifter seg med en vakker og livskraftig kvinne, fantaserer om å sette en masse barn på henne. Han hjemsøkes dog av tanken på å skade henne slik han også har fantasert om å punktere morens halspulsåre, han jages av Avgrunnen, eller Ulykken, som den heter her, og Haff gir følelsen form av en snøball som ruller seg stor og tung og dødelig. I starten av romanen begynner snøballen å rulle, i en litt for snedig billedbruk,med lovnad om et ras som komme skal.
Haffs innsikt i menneskers små luner og nyanser i mellommenneskelige relasjoner kommer til sin rett i scener der iskalde svigermor kommer på besøk til det nygifte paret. Viktor langer snart ut mot moren, snart mot konen, før han brått slås av medynk med dem begge. Romanen igjennom er Viktor fanget i sitt eget hode. Det er vi, leserne, også: Det hele er skrevet i en litt trettende, gammeldags stil som følger legens tanker fra selvhat til selvrettferdighet til ømhet i stadige runder, han beveger seg mellom dem, frem og tilbake, rundt og rundt, som i en lemniskate. Romanen er som et tog av anmassende tanker, som aldri bremser, men ofte blir avbrutt av merkverdig tegnsetting:
Han hugg øynene i henne. Ville bryte ringen. Hva hadde hun som ga henne rett til å holde andre utenfor? En myk kropp –. (...) Han vakk. Tok seg i det. Sa han begjær? Var det slik det var fatt med ham? Herregud – –! Nei, nei, avgjort ikke! (...) Se så. Først ville han skjære håret av henne. Eller rettere sagt – måtte skjære. Det var ikke noen lysthandling.
Å lese Raset er sannelig heller ikke noen lysthandling. De korte setningene og den gammelmodig muntlige setningsoppbyggingen gjør romanen stiv, hakkete, klaustrofobisk.
Iblant avbrytes Viktor av litt forløsende dialog som lar leseren forstå at de rundt ham forstår ting han selv er for blind til å se. Som at kona hans er et musikalsk geni som helst vil spille konserter, ikke føde en barneflokk. Det ene øyeblikket er han full av ømhet for Margit, som hun heter, det neste vil han straffe henne for uklare feilgrep, som å danse på fest. Når snøballen treffer, og raset går, rømmer Viktor til skogs, der psykosen tar ham og han ligger i dagevis og faster på en bøtte vaskevann, en skål sukker og noen bokser leverpostei. Han hjemsøkes av sin tapte barnetro, han fristes av Djevelen, han rives til slutt tilbake til virkeligheten av at noen banker på hyttedøra med et telegram fra Margit, som trygler ham om å komme hjem.
Jeg tar meg i å lure på om denne kvinnehatende, men i høyeste grad anti-patriarkalske romanen føres frem av en mannlig karakter for at den, da den ble utgitt midt på 50-tallet, skulle bli lest av et bredt publikum og ikke avskrives som en «kvinnebok». Antakelig med rette! Sympatien ligger hos Margit, selv om leseren nok også er ment å opparbeide forståelse for Viktors handlinger og gradvise ferd mot sinnssykdom. Haff virker i det hele tatt å skrive med medfølelse for de svake, de forfulgte, de utstøtte. Og romanen viser innsikt i klassedynamikk så vel som i menneskesinnets mystiske irrganger. Men når Idun Hov kommer til orde i Skammen, fire tiår senere, er det i en roman fylt av en helt annen flyt og energi.
Som tvangsinnlagt forfatter har Idun Hov noe tove-ditlevsensk over seg, tenker jeg først, en tanke som etter hvert slipper tak. Hvorfor sitter hun her, på lukket avdeling, og blir gjort arveløs av sin egen familie, som tegnes opp som egoistiske, besteborgerlige petimetere? Det skal Haff fortelle, gjennom fire hundre sider med dagboknotater, brev, forhørsrapporter som supplement. Hun kaster lys over tre generasjoner familiehistorie: Det er harde kår, det er klatring opp mot rikdom, det er krigshandlinger på både rett og gal side, kirkegjerninger og svik av ulike slag. Det er de snille (Idun og hennes far, den motvillige sognepresten) mot de slemme (Iduns mor, bestefar, og søsken, særlig tvillingsøsteren «Thrinebeth», den berømte tv-psykologen). Det er åndsliv mot besteborgerlighet. Det er på flere måter en rik bok, Haff siterer Kierkegaard, parafraserer Bibelen, hun bruker ord som «piskadausen». Det er dødelig alvor, men på ingen måte humorbefridd. Spesielt fornøyelig er delene som følger Hov på rømmen fra sykehuset, når hun sniker seg inn i forlaget sitt, drikker opp redaktørens whisky og sover over på kontorsofaen hans eller stikker innom sin lille hybel i Homansbyen, som hun vant seg rett til på livstid ved å agere heroinsykepleier for den gamle kvinnen som eide herskapsleiligheten den tilhører. Hun stjeler tvillingsøsterens pass og reiser rundt i Europa, flakker omkring, ruser seg.
Språklig har Skammen et helt annet driv og en annen flyt enn Raset. Når Idun selv fører ordet, er humoren og alvoret aldri langt unna hverandre:
Overlegen er en elskelig eldre mann som nesten aldri er å se, men som vet å gjøre seg avholdt når han endelig viser seg. Han dukker av og til opp om søndagen som en rødsprengt julenisse, klapper oss på kinnet, deler ut sjokoladeplater og dropsposer og sier noen oppmuntrende ord ut i løse luften før han skynder seg å takke av. Kjære venner, dere har meg nok unnskyldt, sier han smilende idet han rykker baklengs ut av døren og vinker med strak arm som en gammel filmhelt.
Dagboknotatene etter faren, som Idun gjengir, er i større grad preget av livsalvor og beskriver omsorgsfullt vakkert vårvær og bristeferdige knopper. Vekslingen er vellykket og bygger sakte, men sikkert ut den fulle historien om slekten Hov.
Siden Raset kan det også virke som om Haff har utviklet en avsmak for psykologi som fag. Det har blitt 90-tall, Prozac har blitt oppfunnet, psykisk sykdom har gått fra å være noe mystisk og skamfullt til å bli forstått som noe rent kjemisk i hjernen, noe som dermed kan medisineres bort. Det kjøper ikke Haff. Idun gjemmer sovepillene sine på lukket avdeling, fordeler dem etter behov, etter eget skjønn, ikke legens. Det legene feiltolker som psykisk sykdom, uhelbredelig sådan, kan ganske enkelt forklares med traumatiske livserfaringer, argumenterer Haff i løpet av romanen. Det legges opp til at Idun er en kunstnerisk sjel, en Dikter, at det eneste som hindrer henne i å leve et godt liv, er om hun hindres i å skrive.
I stedet viser Haff en vilje og evne til å formidle at det gjerne er helt logiske grunner til at folk gjør som de gjør. Hun lar nazismens verste menn – som iblant gjør opptredener som bekjente av Iduns familie – komme til orde og gir leseren, om ikke forståelse, så forklaring på handlingene deres. Det er en styrke, men etter hvert blir det tydelig at det også er en svakhet. Jo mer jeg leser, jo mer bærer boka prek av konstruksjon; alt går liksom opp, på et litt for vellykket vis. Folk ytes rettferdighet i tolvte time hit og dit. Alle får sin oppreisning, på et eller annet vis, rettferdigheten seirer, om enn i det skjulte, de gode finner fred, de slemme dør i krampetrekninger. Det er etter hvert langt til Tove Ditlevsens nære realisme.
Mens Ditlevsen skrev uttalt selvbiografisk, er omstendighetene rundt sammenhengen mellom Haffs liv og virke langt mer underkommunisert. «Vil du beskrive henne som en selvbiografisk forfatter?» spurte Kaja Schjerven Mollerin da hun intervjuet Haff-ekspert Line Bliksrud for Klassekampen. Bliksrud svarer nja og tja, at hun skrev «det man kunne kalle skjulte selvbiografier». Det er heller ikke så viktig: Poenget er at en roman må føles sann, uavhengig av hvilke såkalt virkelige hendelser den er basert på. Og det gjør Skammen ikke. Når Idun Hov befris av sin gamle elsker som på magisk vis flyr inn fra Jerusalem og overtaler sykehuset til å droppe tvangsinnleggelsen og oppheve umyndiggjøringen, blir det rent parodisk. Han inviterer henne til å flytte med ham til Jerusalem for å oppfylle deres førti år gamle lovnad om å være hverandres for evig, og boka avsluttes med at hun drømmer en utsøkt usannsynlig drøm om at de løper mot hverandre mens årstidene og årene blåser gjennom luften rundt dem, til de til slutt møtes, gråhårede, og hun våkner med et rop: «Jeg elsker ham, jeg elsker ham, jeg elsker ham!» Det gjør meg rasende, for å være ærlig.
I et essay for Vinduet skrevet i forbindelse med 90-årsjubileet i 2015 skriver Line Bliksrud:
Hun ser på romanene sine som forsøk på å «skape en ny virkelighet som kan overstråle våre fattige liv på jorda». Hun tror på utopien: «Enhver god roman inneholder en utopi, en skapende drøm og en visjon av tilværelsen slik den kunne være». Det er en slik roman alle forfattere drømmer om, sier hun, «den store romanen, den vi kan strekke oss mot, men kanskje aldri få skrevet.»
