Mikroanmeldelser (mars 2023)

Cold Nights of Childhood
Tezer Özlü
Roman, 96 sider
Serpent's Tail, 2023

Det er noe forlokkende ved frasen «deler tiden mellom» i en forfatters biografi; en påminnelse om et liv løsrevet fra de strukturerende faktorene i en skandinavs liv: fast arbeid, eiendom, barns skolegang. Jeg har aldri øvd på takketaler foran speilet, men med jevne mellomrom prøver jeg ut ulike kombinasjoner av nevnte frase i hodet: mellom Nord-Odal og Beirut/mellom Tirana og Moskva/mellom Tokyo og Kirkenes. (Det burde være pinlig å bekjenne den slags svermeriske pretensjoner, men etter at Google Analytics ble vist – med gode hensikter – på storskjerm i Vinduets redaksjonsmøte, og jeg innså at det var flere mennesker i konfirmasjonen min enn det kan være som leser dette, er det ingen grunn til å skape seg.)

I løpet av sitt korte liv delte tyrkiske Tezer Özlü tiden mellom Istanbul, Paris, Ankara, Berlin og Zürich. Romanen Cold Nights of Childhood ble utgitt på tyrkisk i 1980, seks år før hun døde av brystkreft, 43 år gammel. Det er den første av utgivelsene hennes til å bli oversatt til engelsk, en selvbiografisk skildring fra 1950- og 60-tallets Istanbul, en tid da nasjonalismen gjennomsyret alt, også litteraturen. Hos Özlü er den skjøvet i bakgrunnen, noe som ikke bare er radikalt, påpeker forfatteren Aysegül Savas i forordet, men nær enestående i tyrkisk sammenheng. I stedet fremstiller Özlü en ung kvinne preget og begrenset av samfunnet rundt, som gjør opprør ved å avvise nasjonale, patriarkalske, men kanskje først og fremst borgerlige konvensjoner.

Hun forteller bramfritt om seksuell utforskning med søsteren og kusinene sine, skildrer affærer og orgasmer uten forbehold eller bravado. Som skolejente tar hun en overdose med piller og våkner opp gul og blå på en psykiatrisk institusjon i Istanbul. Dette blir den første av tallrike innleggelser, som etterhvert også inkluderer elektrosjokkterapi, noe Özlü skildrer med opprørende detaljer, som når ektemannen og en venn av ham holder henne fast så legen kan administrere behandlingen, men også med hånlig galgenhumor. Forlaget sammenligner romanen med Sylvia Plaths Glassklokken og Jean Rhys’ Good Morning, Midnight, og det er ingenting i veien med det, men beskrivelsene av å være innlagt mot sin vilje minner vel så mye om Prosessen av Özlüs litterære helt, Kafka.

Fortelleren skiller seg, rømmer til Berlin, gifter seg på nytt, blir innlagt igjen. Tror jeg. Tiden er hakket opp og stokket om på. Fortid, nåtid, mennesker og fantasier flyter over i hverandre og den beste måten å lese romanen på, innså jeg omsider da jeg desperat bladde bakover for å finne ut hvilken av sine tre ektemenn hun refererte til, var å kaste det indre veikartet og bare kjøre med vinden av Özlüs tørrvittige, poetiske prosa i håret. Det er en kort tur, drøye 70 sider (hvis du ser bort fra forordet), men med mer å se enn de fleste opplever i løpet av et helt liv.