Fra den fasjonable pessimismens dagbøker

Prestisjefylte og toneangivende Granta – The Magazine of New Writing, er ikke akkurat først på ballen når det gjelder å hekte seg på den anglo-amerikanske, men også til dels globale fascinasjonen for det skandinaviske. Furet, værbitt, kaldt og jævlig; det finnes en levende, i det minste halvkomatøs forestilling om den nordiske kunstneren som et elegant, halvmystisk fjellvesen som i en trolliknende og arktisk tilværelse utstår det verste og hardeste denne verden har å by på. Et bilde som selvsagt deler kjørefelt med visjonene av folkhemmets sosialdemokratiske utlikningsmaskin, denne fetisjerte forestillingen om et liv levd utelukkende på statsfinansierte privilegier. Disse bildene av et forblåst, men gullkantet utenforskap forsterkes og videreforedles av Hamsun-sitatet som åpner denne 175. utgaven av Granta: «»We live up here in the hills that rise like a second story over other European lands. Now and then the din carries up from down below, from the noisy, lively, lusty world.»

GUDS STILLHET

I sin gode og grundige introduksjon, som kanskje forsøker å sette flere diagnoser enn den klarer å håndtere, stiller redaktør Thomas Meaney spørsmålet «What sets Scandinavian literature apart from the rest of European literature?» og antyder selv denne forestillingen om kraftkonsentrasjon: «Why, at its best, does its fiction seem to pack in more force, pound for pound?» Men han antyder også forestillingen om «lateness», senhet – i mange av ordets meningsnivåer – som betydningsbærende: den sene og aldri helt gjennomførte kristningsprosessen som ble holdt i sjakk av eddadiktningens seige myteverden, og den ditto forsinkede sekulariseringen etter de vitenskapelige gjennombruddene på overgangen mellom tidligmoderne og moderne tid; en inngrodd lutheranisme og pietisme som målte krefter med intethet og en stadig mindre nærværende, om ikke rent ut døende Gud. Han henter til og med inn Kierkegaard og den danske filosofens haranger over avkristningens og folkekirkens nivelleringspotens: «Scandinavian literature is full of characters in this predicament: maniacs who curse a God they know doesn’t exist, farmers who would rather worship sheep than saints, and outcasts, like Pär Lagerkvist’s Barabbas, who are stunned by their own numbness in the face of transcendence», skriver Meaney. Dette er som retoriske etterdønninger av Diane Keatons cerebrale karakter Mary Wilkie fra Woody Allens film «Manhattan», som klager over denne samme kvaliteten i Bergmans filmer: «His view is so Scandinavian. It’s bleak, my God. I mean, all that Kierkegaard, right? Real adolescent, fashionable pessimism. I mean, the silence. God’s silence.»

Utvalget vil nettopp unngå en del av disse «bergmanske» og pietistiske motivene assosiert med en sosialdemokratisk estetikk: en velmenende, harmløs, innadvendt, selvforhørende, halvrespektabel og hverdagslig stillferdighet. Og dette lykkes Granta bare til dels med. Den skandinaviske litteraturen er, heldigvis, mer enn en gestaltning av politisk-lutheransk følsomhet. Men i siste hånd blir dette et mindre interessant spørsmål i møte med en tekstrikdom som først og fremst er en medrivende serie med intense gjensyn og nye bekjentskap.

DANSK DOMINANS

Granta tar udiskutabelt fingeren på den skandinaviske litterære hovedpulsåren; fra Danmark har vi Helle Helle, Solveig Balle, Jonas Eika, Søren Ulrik Thomsen, Asta Olivia Nordenhof og Olga Ravn, og kanskje for noen litt mindre kjente navn som Malte Tellerup og den grønlandske fotografen Inuuteq Storch. Fra Norge har vi ikke overraskende Jon Fosse, Vigdis Hjorth og Karl Ove Knausgård, men også interessante innslag som Sigbjørn Skåden, med et Sápmi-perspektiv, Espen Stueland, hele Norges «sakpoet», og Audun Mortensen, som lenge var selve innbegrepet av Flamme forlag-forfatteren, men som de seneste årene har beveget seg i andre retninger. Island er representert med Sunna Dís Másdóttir, Finland har Pirkko Saisio og Eeva Kirpi. Fra Sverige finner vi forfattere som Lars Norén og Ingela Strandberg, men med et særlig sterkt visuelt nedslag, i form av Mamma Anderssons malerier, fotografene Stephen Gill og Ikram Abdulkadir. Utvalget spenner fra det konservative, nesten kjedelige, til det friske og fremtidsrettede.

Den danske dominansen er merkbar, ikke minst den generasjonelle spredningen i feltet. Derimot hersker det også en påtakelig homogenitet her, til tross for at bakgrunnene varierer. En Yahya Hassan eller Caspar Eric kunne f.eks. bidratt til å nyansere dette ytterligere. Norges bidrag er gjennomgående kanoniske foruten om codaen Skåden, Stueland og Mortensen, som, dog delvis veletablerte på norsk litteraturscene, vil være ganske nye navn for internasjonale lesere. Men at man velger å oversette en del navn som allerede har såpass solid engelskspråklig flate som Fosse, Hjorth og Knausgård, kan også fremstå besynderlig. Men først og fremst er det balansen som er påfallende, med lite svensk skjønnlitteratur, det absolutte minimale hva gjelder Island, som har flere fine forfatterskap som hadde fortjent fokus, som Auður Ava Ólafsdóttir, Hallgrímur Helgason eller Bergsveinn Birgisson, og ikke minst halvtynt nærvær fra Finland, som nok hadde fortjent Kari Hotakainen, Olli Jalonen eller Bo Carpelan.

Plassbegrensninger tillater meg ellers bare noen utvalgte nedslag og ufortjent korte sammenfatninger.

Olga Ravn åpner ballet med teksten «The High Priestess», som her viser til Yppersteprestinnen i Tarot-tradisjonen, det utgjør det andre kortet i den såkalt store arkana. Kortet spiller på det underbevisste, det intuitive, menneskets indre stemme – yppersteprestinnen balanserer disse dualitetene mellom ytre og indre, mørke og lys. For Ravn, som lenge har vært opptatt av forbindelsene mellom morskap, mystisisme og materialitet, lar denne okkulte gestalten fungere som ramme for en intens, fysisk redegjørelse for en fødsel. Dette livsarbeidet – verdien av forløsning, omsorg, morskap og kollektive, usynlige, kanskje halvglemte ritualer og innsikter – står utenfor den kapitalistiske markedslogikken og er sentrale motiver i romanen Mit arbejde, som kom 2020. I «Yppersteprestinnen» driver Ravn teksten i retning av en type magisk realisme som aldri virker påklistret eller kunstig i den pustende, pesende fødselsprosaen som hun så å si presser ut/frem på siden. Det er noe fysisk over Ravns språkfremtoning og tekstunivers – ikke noe av dette er tapt i engelsk språkdrakt. Hvordan hun klarer å løfte teksten fra et kjønnsorgan som etter forløsningen blør ned i sokkene hennes, opp til noe vertikalt og lyrisk løfterikt som viser hvor mye poet hun ennå er i prosaen, er like elegant på engelsk som på dansk – bare hør på denne passasjen som følger opp øyeblikket hvor jeg-personen, den fødende kvinnen, har bedt yppersteprestinnen på skulderen hennes om å fordufte:

And there was no metallic laughter, no pears fell happily from the tree into the wet grass, no nails were hammered into petals, there was nothing so tender as flesh or the frayed edge of the unbridled cloth, no deep blue velvet under careful silk, no, there was linoleum, latex, paper, glue. Loneliness and understanding, a footstep in snow, and the creak it made. I was a human being.

Denne svimlende passasjen er en deilig og intens introduksjon til et av de etablerte, men enda unge danske forfatterskapene.

Den langt mer tempererte og underspilte spenningen i Helle Helles prosa får man også servert over seks kortere tekster, som kanskje mister noe av den gradvis tilstrammede kraften fra romanene i et såpass kort format – selv om enkelte av tekstene koker av dette bedøvede ubehaget som ligger over tablåene hun beskriver; den hjernesyke, sørgmodige og tause byråkraten Ole Hansen som en lokal kvinne forbarmer seg over, bare for å få, fra den absolutte og utilgjengelige stillheten til Hansen, en sannhet som snur livet på hodet.

Asta Olivia Nordenhofs landskap er et ganske annet; her er det talen, og ikke tausheten, som er selve poenget. Nordenhofs nakne, ennå småsjokkerende dikt vrenger lukkede steder ut i dagen, eksponerer og åpner kroppen som materielt og økonomisk rom. Det utitulerte diktet, oversatt av Caroline Wright, er en åpenbaring å lese på nytt – ja, eller snarere som hadde jeg ikke lest det, som for første gang: Om den prostituerte kroppen som dras inn i anmelderiets vurderings- og varemessige virkelighet, og måtene ømhet og varme oppstår på som lakuner av lykke i det fysiske og transaksjonelle mørket hun maler frem.

VISUELLE VINDUER TIL DET GOTISKE NORDEN

Grantas profil har siden 1970-tallet vært tverrestetisk, multimedial eller hva man velger å kalle det (her vet undertegnede at det finnes sterke følelser blant kulturarbeidere og skribenter), og den visuelle flaten brukes særdeles effektivt for å forsterke den skandinaviske temakretsen. Fotografen Maja Daniels har besteforeldre med kobling til den svenske småbyen Älvdalen, nord i Dalarna. Gjennom dem fikk hun høre historien om Getrud Svensdotter, en jente som i 1667 ble anklaget for å ha gått på vannet, senere også for å ha bedrevet magi og djevelomgang. Dette ble begynnelsen på Det stora oväsendet, en heksejakt som i Sverige tok livet av mer enn tre hundre mennesker, hovedsakelig kvinner. Gjennom å sammenstille egne fotografier av de lokale med fotografier av oppfinneren og älvdalingen Tenn-Lars Persson fra tidlig 1900-tall, samt undersøkelser av mikrospråket älvdalsk, som for utrente svenske ører i dag vil være bortimot ubegripelig, graver Daniels i et glemt mytelandskap. Fotografiene føles forbudte; i møte med avkledte, badende kvinner ved en foss føler jeg meg som jegeren Aktaion som har smøget seg inn på jaktgudinnen Diana; Perssons gamle sort-hvitt plater har også en demonisk kraft.

Stephen Gills fotoserie fra Skåne, som har noe av den mørke skandinaviske ladningen til John Ajvide Lindqvists Låt den rätte komma in (og for så vidt Tomas Alfredsons fine filmatisering fra 2008) nyanserer den nordiske tonen i de visuelle bidragene. Det tverrestetiske prosjektet fremstår slik sett troverdig. Ikke sjelden kan litterære utlegninger om kunstverk eller halvkekfrastiske redegjørelser for utstillinger bli sjangerløse på en slapp, uforløst måte – andre ganger gir denne hybriditeten teksten karakter og særklang – men de visuelle innslagene, i tillegg til å være av høy kvalitet, akkompagneres av presise og utvidende introduksjoner. At ikke alle de kunsthistoriske skottene er vanntette, kan heller ikke være noe krav eller ambisjon innenfor Grantas profil.

Å FÅ DET MØRKE LYSET TILBAKE

Tidligere Granta-redaktør Sigrid Rausing står for et essayistisk bidrag om Lars Norén som dramatiker, som fungerer som en kraftig og konsis innføring til tematikkene generelt og dagbøkene spesielt, som det er trykket utdrag fra fordelt over bindene Norén utgav. Jeg blir takknemlig over å få dem tilbake, over å kunne lese dem igjen, på en måte som den språklige forskyvningen gjør ny. Også Noréns skandinaviske misantropi og mørke klinger godt på engelsk, full av de plutselige, ørsmå lysene, som, Bukowski-aktig, lykkes med å løfte leseren, et lite sekund, inn noe som nesten likner på håp.

Det er en mørk trøst i disse tekstene. Og den siste setningen ender uavsluttet, som et fragment, en måned før Norén selv skal dø av covid. Det er noe uhyggelig profetisk og poetisk over de siste ordene han noterer, som blir døden synlig på den andre siden: «There is a pale light over the water and on the facades on the shoreline opposite […]»

SÁPMI-SURREALISME

Fosses utdrag fra Vaim mister noe av den lokale smaken og stedsspesifikke følelsen i oversettelse, men også denne er fri for lugging eller mistilpassede løsninger – noe som er gjennomgående for det høye nivået på denne utgivelsen. Espen Stuelands sakpoesi, en sjangerbetegnelse som egentlig er uoversettelig til engelsk, får en sterkere poetisk enn sakprosaisk klang på engelsk, hvor de beskrivende bildene blir like erindringspregede og assosiative som de er fortellende. Og Audun Mortensens slentrende, urban-kvikke lyrikk overføres forholdsvis sømløst til en amerikansk- og østkystklingende linje som kan minne om alt fra Frank O’Hara og Kenneth Koch til ting av Ron Silliman og kanskje Rae Armantrout.

Sigbjørn Skåden står derimot for det mest interessante bidraget, i en halvmagisk-realistisk tekst som kombinerer en slags Sápmi-noir med en touch av David Lynch-liknende atmosfære. Denne tynne membranen mellom tilforlatelige beskrivelser og plutselige mytisk-rituelle elementer minner delvis om Tanya Tagaqs Split Tooth fra 2018, om en ung inuk-kvinnes oppvekst i det arktiske Canada.

Et høydepunkt er Karl Ove Knausgårds grundige nærlesning av Tarje Vesaas forfatterskap generelt og Fuglane spesielt. Dette er bokens essayistiske sentrum og er et typisk uttrykk for Knausgårds måte å nærme seg litteraturens meningsfylde på, ja mening som sitt eget tema; i en musikalsk redegjørelse for Fuglanes første setninger argumenterer Knausgård for at «we are also introduced to what is perhaps the most important but also the most elusive theme in The Birds, which is – at least as I experience the novel – what meaning is». Følgelig blir dette essayet en tekst om språk og hvordan språket gestalter meningssammenhenger. Men han lykkes også udiskutabelt i forsøket på å skyve Vesaas tilbake i oppmerksomhetsfeltet til litteraturfolket internasjonalt, men også nasjonalt – norske lesere vil ved endt lesning garantert ende opp med nærmest ubevisst å blåse støvet av Lanterne-bøkene sine.

EN TIDVIS MAGISK MUNNFULL

Grantas nummer åpner ikke bare skandinavisk litteratur for verden, men de skandinaviske litteraturområdene for hverandre. Selv om det nordiske litteraturfeltet og nordiske forfattere har et forholdsvis årvåkent blikk på hva som kommer ut hos naboene, er f.eks. tilgjengeliggjøringen av finske bidrag som Pirkko Saisos gåtefulle og ladede utdrag fra romanen Suliko, om den unge Josef Stalins møte med en prest i den georgiske byen Gori, veier inn i noe nytt og fremmed. Denne fremmede nærheten gjør den skandinaviske litteraturen, og de indre forbindelsene i den, underfundig og fascinerende.

Eeva Kilpi blir en finsk pendant til Lars Norén; utdragene fra hennes Juni-dagbøker har det samme likefremme, bekjennende trykket som sistnevnte, med den stereotypiske forskjellen at Kilpi liksom snakker fra den andre siden av den finske tausheten. Dagbøkene fra 1978 var banebrytende i kartleggingen av kvinneliv og personlige katastrofer, om å bli forfatter og den umulige balansen mellom kunsten og hverdagen. Og de har ikke mistet noe av sin direkte, men likevel litterære grunntone. Det er noe nakent usentimentalt, men samtidig opphøyd over Kilpis prosa, hun fotfølger egne følelser helt inn i kroppens innerste avkroker; «Min spesialitet er indre hendelser», som hun skriver et sted i dagboken, en tekst som jeg rett og slett blir takknemlig for å få språklig tilgang til her. Her fra inngangen til «Juni»:

at the cabin, a cold, grey Thursday.

The first hint of a normal state of mind since Saturday. After evening tea, close to ten, my anger and disappointment ease for a moment.

Just as my anger and anxiety recede, I feel the need to fart. People fart the evil out of themselves.

My difficulty is with close relationships. I can’t handle them. What is it that’s ruined me?

I’ve been in a strange state of mind all winter, in truth, since last summer. Only now, in this moment of clarity, do I see it. Am I losing my mind? What is this melancholy, this absence of joy? I’m overcome with the urge to isolate myself. I’ve cut all ties for the summer. The freedom I’ve longed for is slowly taking hold. It’s a draining transformation.

Cold air streams between the north and north-west. The oil heater ticks. It’s night. I imagine a dog breathing in the next bed.

Og det er dette generøse med den litterære buffeen som er Granta – alt den viser frem og setter leseren i kontakt med. Jeg savner i noen grad, selv om introduksjonsteksten er ambisiøs, et slags utenfra-forfatterblikk på det skandinaviske, fra skrivende utenfor det nordiske språk- og skriftområdet. Lesninger som kan bidra til å kretse inn hva, om noe, som kunne tegne seg som spesifikt skandinavisk; om det finnes en skandinavisk skrivemåte og eventuelt hvordan denne har nedfelt seg og forårsaket rystelser utenfor egne grenser. Dette skråblikket kunne kanskje sies å ligge latent i tekstenes engelske språkdrakt som sådan, at noe avslører seg i overføringen som finner sted i oversettelsesprosessen, som gjennomgående fremstår overbevisende og autoritativ. Dette er ikke nødvendigvis en presentasjon av den nye litteraturen – den er kanskje på grensen til overtrygg og forutsigbar – selv om den også presenterer forfatterskap som ennå ikke er fylt førti. Slagsiden mot det danske er sterkt til stede, muligens noe topptungt, og utvalget i Granta 175 for øvrig velger noen litt for velkjente geitetråkk i terrenget. Men først og fremst fungerer den som en sterk og øyeåpnende påminnelse om hvor høyt nivået er på både den etablerte og den unge litteraturen i vår fasjonabel-pessimistiske del av verden.