Troll og ord

Vinteren 1971 lå Arbeiderbladets teaterkritiker Willy Kastborg – uten selv å være klar over det – tynt an. Han hadde nemlig fått den unge filologen Finn-Erik Vinje i hælene. Tre år tidligere hadde Vinje lansert sin språkspalte i Arbeiderparti-trykksaken, en av de slående mange han gjennom årene skulle komme til å signere. Siden den gang var imidlertid mandatet hans i avisen han hadde debutert i som journalist allerede som tenåring, blitt betydelig utvidet. Ikke bare hadde sjefredaktør Reidar Hirsti forsikret ham om innkjøpet av Vinjes bok Moderne norsk. Råd og regler for praktisk språkbruk (1968) til «alle våre medarbeidere». Hirsti hadde dessuten hyret forfatteren som språklig «huslege» og varslet en «systematisk språksanering» i bladet. Konsekvensen ble så vel forelesninger for redaksjonen som – forbløffende nok – at den enkelte journalist måtte møte til konsultasjon hos språklegen.

«Arbeiderbladets teateranmelder, Willy Kastborg, var frilanser og dermed ikke like tilgjengelig for råd og veiledning», slår statsviteren Per E. Hem fast i sin nye bok, biografien med den betegnende lite kvikke tittelen Finn-Erik Vinje – en språkets mann. Noe slikt kunne en herre med Vinjes appetitt på å få siste ord åpenbart ikke leve med. Etter at doktoren overfor oppdragsgiveren hadde gitt uttrykk for sin misnøye med kritikerens språkføring, sendte sjefredaktøren Kastborg et brev med beskjed om at Vinje «har ytret ønske om å ta en skikkelig prat også med deg». Akademikerens ord må etter Hirstis oppfatning ha hatt formidabel tyngde. Ifølge Hem hadde nemlig sjefredaktøren personlig bedt ham ta Kastborg «under kyndig behandling på tomannshånd». Slik lyder biografens oppsummering av det som skjedde deretter: «Det kan ikke ha vært et særlig heldig møte, for kort tid etter var Kastborg sendt på dør og blitt erstattet av Bengt Calmeyer.»

Den språksvake teateranmelderens sørgelige sorti virker 53 år senere nesten ikke til å tro. Den sjefredaktør som i 2024 hadde pusset språkeksperter på den enkelte medarbeider, ville etter det meste å dømme ha stått i akutt fare for å bli anklaget for trakassering. At Hirsti i det hele tatt hadde tilstrekkelig med omsorg for avisens språkføring til at han engasjerte en ekspert til å skjerpe den, virker i vår tid tilsvarende fremmed. Den som følger med i norske medier, vil nemlig vite at Willy Kastborg har tallrike slektninger i ånden den dag i dag, og at en fagmann som Vinje på ingen måte ville ha hatt mindre å henge fingrene i i 2024 enn i 1971. Dersom han stadig hadde vært NRKs språkkonsulent, slik han var i perioden fra året da han gikk løs på Kastborg, og helt frem til 1991, vil jeg tro at han hadde grått over mange av tekstene nrk.no byr på. I 2009 gjorde han det klart at å lytte til statskanalen ga ham vondt i ørene. «Elevene snøvler som moldvarper, og neste år er de ansatt i NRK», lyder en annen karakteristisk spissformulert Vinje-dom.