Operasjon diktverk

Med gjendiktningen av Bernadette Mayers Midwinter Day (1982) har norsk samtidspoesi fått et sjeldent tilskudd – en bok og et prosjekt som, 43 år etter den opprinnelige utgivelsen, fortsatt framstår som noe nytt. Vintersolverv er også den første presentasjonen av Mayer på norsk og utkommer tre år etter at hun gikk bort, 77 år gammel. Mayer, som levde etter mottoet om å jobbe «ræva» av seg for å forandre språket og aldri bli berømt, er blitt omtalt som en av den amerikanske poesiens «mest berømte hemmeligheter». Til å være en hemmelighet var hun nemlig påfallende synlig. Som tidsskriftredaktør og skrivelærer var hun en sentral skikkelse i poesimiljøet i New York på 1970- og 80-tallet, med vesentlig innflytelse på sine samtidige. Etter hvert fikk hun også et bredere gjennomslag som en av «dagliglivets fremste diktere» i nyere amerikansk litteratur.

I etterordet til gjendiktningen undrer Monica Aasprong seg over at hun støtte på Mayer først i godt voksen alder, mens en poet som John Ashbery – en av Mayers kolleger blant de såkalte New York-dikterne – fikk hun bli kjent med allerede i studietiden. Også forfattere som Etel Adnan og Diane di Prima ble sene bekjentskaper, kommenterer Aasprong, som knytter de forsinkede møtene til spørsmål om kjønn. Aasprongs opptatthet, i etterordet, av den typen maktforhold som bestemmer hva slags litteratur som får sirkulere – for eksempel gjennom oversettelse – er viktig. For den amerikanske etterkrigspoesien som er formidlet på norsk, er i stor grad skrevet av menn.

I Mayers tilfelle tror jeg den sene introduksjonen også henger sammen med at hun representerer en eksperimentell tradisjon som aldri har hatt noe særlig gjennomslag i norsk litteratur. (Som en som selv sysler med en gjendiktning av Mayer, bør jeg antakelig ikke uttrykke meg for sterkt om viktigheten av initiativet til Aasprong og H/O/F i denne sammenhengen – selv om det er fristende.) Like mye som med de nevnte New York-poetene, hvis innflytelse Mayer selv hevdet at hun aktivt motsto, står hun i forbindelse med en radikalt eksperimenterende poesi som opererte på tvers av etablerte skillelinjer mellom litteratur og kunst, med John Cage, Jackson Mac Low og Vito Acconci som sentrale eksponenter. Når Mayer var opptatt av å «forandre språket» og søke det nye, var det imidlertid ikke uttrykk for en streben etter kunstnerisk nyskaping i vanlig forstand. For henne lå ikke «det nye» i det originale, men i det som var nytt for henne selv – fornyelsen av språket hang med sammen med fornyelsen av erfaringen, og omvendt. Hvis Mayer er blant «hverdagslivets fremste poeter», er det altså ikke på noen hverdagslig måte, og er et utmerket eksempel på hvordan noe sånt kan arte seg.