Operasjon diktverk

Med gjendiktningen av Bernadette Mayers Midwinter Day (1982) har norsk samtidspoesi fått et sjeldent tilskudd – en bok og et prosjekt som, 43 år etter den opprinnelige utgivelsen, fortsatt framstår som noe nytt. Vintersolverv er også den første presentasjonen av Mayer på norsk og utkommer tre år etter at hun gikk bort, 77 år gammel. Mayer, som levde etter mottoet om å jobbe «ræva» av seg for å forandre språket og aldri bli berømt, er blitt omtalt som en av den amerikanske poesiens «mest berømte hemmeligheter». Til å være en hemmelighet var hun nemlig påfallende synlig. Som tidsskriftredaktør og skrivelærer var hun en sentral skikkelse i poesimiljøet i New York på 1970- og 80-tallet, med vesentlig innflytelse på sine samtidige. Etter hvert fikk hun også et bredere gjennomslag som en av «dagliglivets fremste diktere» i nyere amerikansk litteratur.

I etterordet til gjendiktningen undrer Monica Aasprong seg over at hun støtte på Mayer først i godt voksen alder, mens en poet som John Ashbery – en av Mayers kolleger blant de såkalte New York-dikterne – fikk hun bli kjent med allerede i studietiden. Også forfattere som Etel Adnan og Diane di Prima ble sene bekjentskaper, kommenterer Aasprong, som knytter de forsinkede møtene til spørsmål om kjønn. Aasprongs opptatthet, i etterordet, av den typen maktforhold som bestemmer hva slags litteratur som får sirkulere – for eksempel gjennom oversettelse – er viktig. For den amerikanske etterkrigspoesien som er formidlet på norsk, er i stor grad skrevet av menn.

I Mayers tilfelle tror jeg den sene introduksjonen også henger sammen med at hun representerer en eksperimentell tradisjon som aldri har hatt noe særlig gjennomslag i norsk litteratur. (Som en som selv sysler med en gjendiktning av Mayer, bør jeg antakelig ikke uttrykke meg for sterkt om viktigheten av initiativet til Aasprong og H/O/F i denne sammenhengen – selv om det er fristende.) Like mye som med de nevnte New York-poetene, hvis innflytelse Mayer selv hevdet at hun aktivt motsto, står hun i forbindelse med en radikalt eksperimenterende poesi som opererte på tvers av etablerte skillelinjer mellom litteratur og kunst, med John Cage, Jackson Mac Low og Vito Acconci som sentrale eksponenter. Når Mayer var opptatt av å «forandre språket» og søke det nye, var det imidlertid ikke uttrykk for en streben etter kunstnerisk nyskaping i vanlig forstand. For henne lå ikke «det nye» i det originale, men i det som var nytt for henne selv – fornyelsen av språket hang med sammen med fornyelsen av erfaringen, og omvendt. Hvis Mayer er blant «hverdagslivets fremste poeter», er det altså ikke på noen hverdagslig måte, og Vintersolverv er et utmerket eksempel på hvordan noe sånt kan arte seg.

Boka består av et langdikt som, mer eller mindre i sin helhet, ble skrevet i løpet av én dag – den 22. desember 1978 –, med mål om å fange inn dagens begivenheter idet de utspilte seg. Gjennom diktets seks deler følger vi etappene i en vanlig dag i en dikter- og småbarnsfamilies liv i en småby på USAs østkyst, fra de tidlige morgentimenes drømmer, via dagens gjøremål i og utenfor hjemmet til nattas nye drømmer. Diktet åpner med en hentydning til en tidligere skildring av en enkelt dags begivenheter – James Joyces Ulysses – men hos Mayer har stream of consciousness-tilnærmingen mindre preg av litterært grep enn av noe spontant og performativt – et element i diktet som performance.

Skrivingen av diktet innebar noe så uvanlig som to uker med øving i forkant, nærmere bestemt var det drømmingen som krevde trening og «fininnstilling». Å komme i riktig drømmemodus var avgjørende: Den eksakte ideen var å «skrive en bok som kunne oversette alle tankens bestanddeler i løpet av en dag til språk slik en drøm transformerer alle ting», med mål om å «bevise at dagen i likhet med drømmen har allting i seg, og [å] gjøre dette uten å huske». Dette forsøket på å skrive direkte fra erfaringen, før den fester seg som minne, kom i forlengelsen av to tidligere prosjekter som også utforsket forholdet mellom skriving, bevissthet, erfaring og minne innenfor en tidsbegrenset ramme. Memory (1972/1976), Mayers minst hemmelige verk, går ut på å dokumentere en måned av livet i New York gjennom foto og tekst, mens Studying Hunger (1975) er en dagbok over bevissthetstilstander (!) ført gjennom en måned. I alle disse prosjektene handler det om å teste ut diktet eller tekstmediet eller skrivingen som en slags sinnets programvare. I Studying Hunger beskriver hun hva dette programmet skulle utrette, og på en måte som er verdt et sitat:

I had an idea before this that if a human, a writer, could come up with a workable code, or shorthand, for the transcription of every event, every motion, every transition of his or her own mind, & could perform this process of translation on himself, using the code, for a 24-hour period, he or we or someone could come up with a great piece of language/information.

A great piece of language/information: Som andre har påpekt, handler det i Mayers skriving om å holde fram litteraturen som en prosess snarere enn et produkt. Møtet med den typen tekster som dette nedfeller seg i hos Mayer, kan oppleves desorienterende for leseren, som stadig kan ta seg i å lure på hva som foregår, som her i Vintersolverv:

Jeg skal gjøre noenting, et gult ord med litt brunt og grønt og grønt i noen og overveiende grått i ting. Hva jeg enn gjør, vil jeg ha gjort det mens jeg ingenting vet, det er helt blågrått der blant allting som ikke alltid er det samme slik som noen i noenting.

Mens det i forløperne Memory og Studying Hunger tidvisknapt fins rom for en leser, er Vintersolverv en mer lesbar tekst, selv med dens ganske så ekspansive preg. Som Aasprong kommenterer, er også dette et verk som skulle romme alt – horisonten Mayer jobbet mot på 1970-tallet var the Everything Work. Med en hverdag som på denne tiden særlig besto i å ta vare på små barn, rommer Vintersolvervs «alt» omhyggelige registreringer av mors- og familielivets mange ulike rutiner. På 1980-tallet utgjorde dette en ny form for litterær oppmerksomhet, noe som har bidratt til at verket ofte løftes fram som viktig i en feministisk sammenheng – med hyllester i form av årlige heldagsopplesninger på vintersolverv.

Til tross for diktets vidtfavnende preg framstår språk og form som påfallende stramt komponert – særlig med tanke på at skrivingen (angivelig) utgjorde et dagsverk. Aasprong skriver om det «nærmest hallusinerende» ved Mayers språk. Det er «som om ordene snitter seg assosiativt i hverandre», kommenterer hun, «som om det hun hører seg selv si, eller skrive, er det som gir opphav til neste frase, de neste ordene». Det assosiative trykket gir seg ofte utslag i ren språklek, en lek med stor følsomhet for språkets lydlige så vel som betydningsmessige sider. En kan av og til få inntrykk av at linjene så å si bare har meldt seg for den som skriver, som en slags direkte meldinger fra det engelske språket, og det er ikke vanskelig å forestille seg hva slags utfordringer dette må by på for en oversetter. Aasprong forklarer at hun har tolket Mayers lekenhet som et mandat til å ta seg større friheter i gjendiktningen enn hun ellers ville gjort. I seg selv er det naturligvis en helt legitim oversetterpoetikk, men jeg kunne likevel ønsket meg en gjendiktning som lå tettere opptil originalen. Litt for ofte oppfatter jeg Aasprongs versjon som at den prioriterer klarhet og sammenheng der originalen spiller på tvetydighet og brudd, og at den jevner over noe av den språklige uroen som er så særegen for Mayers skrivemåte. I mine ører har ikke gjendiktningen Mayers paradoksale språklige presisjon. Samtidig er det mye å være begeistret over, som her – i åpningsdelen:

Hva er en fortelling
                                  Kan jeg si det her
Eller skal jeg vente til senere, en gang da spørsmålet
Om livets yndlingssanser og rekkefølgen de blir tilfredsstilt i
Muligens kan skjenke den dystre dagens dalende kurve litt mer glede
Slik jeg uvegerlig nærmer meg oppvåkning
Slik en døende mann saboterer
Den gunst du kunne vist meg ved å forlenge denne rikelige tiden
Og ettergi den rettmessige straffen selv om jeg allerede har tilstått
Og er tilgitt.

I likhet med Mayers eget er også gjendiktningen utvilsomt et ekspanderende prosjekt. Hva slags intervensjon den kan utgjøre i det norske langdiktet – som for tiden er under debatt – gjenstår å se.