Når bøker må skrives forfra, men tenkes bakfra

Sometimes – often in science and always in art – one does not know what the problems were till after they were solved

(Gregory Bateson, Steps to an Ecology of Mind)

Jeg velger denne boken fordi den har endel å si om et spørsmål jeg stadig vekk baler med, nemlig: hva er vitsen med å skrive tekster som for de aller fleste vil måtte fremstå som utilgjengelige? Spørsmålet er spesielt påtrengende fordi det overalt i min hverdag er incentiver til å skrive på lett tilgjengelige måter, om lett tilgjengelige ting. Min nåværende arbeidsgiver vil ha 3.000-ords notater med oversikt over problemkomplekser. Min forrige arbeidsgiver ville ha 800-ords kronikker med prediksjoner om fremtiden. Et forlag ville ha en 60.000-ords bok om hva som har skjedd i Europa siden Murens fall. Norges Forskningsråd vil ha en prosjektbeskrivelse med en problemstilling og en angivelse av hva man vil finne ut underveis i skriveprosessen – før man har påbegynt den. Det er fristende å gjøre alt dette, men det er jo ikke denne typen ting et intellektuelt liv dreier seg om. Problemet er at man ikke helt vet hva det dreier seg om. Man minnes nyss avdøde Douglas Adams’ The Hitchhiker’s Guide To the Galaxy, der en datamaskin efter års arbeid produserer svaret på hva som er meningen med livet, nemlig «42». Et nytt program må igangsettes for å finne ut hva spørsmålet var.

Arpad Szakolczai demonstrerer i denne boken at det 20. århundredes kanskje mest fremragende sosialfilosofer – Weber og Foucault – helt til de var på tampen av sine liv også slet med spørsmålet om hva spørsmålet var. Det samme gjaldt Nietzsche. Szakolczai nevner det ikke eksplisitt, men denne bokens problematikk er definitivt nietzscheansk: skrivingen dreier seg for enkelte om hvordan man blir det man er.

For Szakoczai utgjør moderniteten en grunnleggende utfordring for filosofien. Slik han ser det, har filosofen i alle tidligere samfunnsformasjoner en helt annen mulighet til å sette seg inn i andre menneskers liv. Filosofen kan derfor utøve sitt virke – å reflektere over den menneskelige tilstand – på en forholdsvis direkte måte. Med moderniteten legger det seg imidlertid lag på lag av kompleks sosial virkelighet mellom filosofen og de andre. Dermed åpner det seg et rom for sosiologi, forstått som refleksjon over komplekse sosiale virkeligheter.

Szakolczai tar utgangspunkt i et post-kantiansk menneskesyn, der hendelser har en egen eksistens, som former subjektene. Om vi er produkter av vår erfaring med de hendelsene vi har vært involvert i, blir det helt avgjørende å forsøke å styre hvilke hendelser det skal dreie seg om, og å reflektere over dem i efterhånd. Slik bidrar man til å forme seg selv. Om man legger opp sitt liv slik, mener Szakolczai at man kan knytte an til et klassisk ideal fra antikken: «By conceptualising the subject of knowledge not as just a theoretical assumption but as a real product of experiences, we retrieve the ancient practice of the philosophical life and the related spiritual exercises that were thought necessary preconditions for genuine knowledge and understanding» (Szakolczai 1998: 23).

Det er et empirisk faktum at noen mennesker inngir seg på et slikt arbeid med selvet. Det er også et empirisk faktum at det dreier seg om et fåtall mennesker. De færreste, også innen akademia, kan sies å ha noe eget prosjekt. Szakolczai benytter seg med støtte i Victor Turner av en religiøs tilgang når han diskuterer dette, i to henseende. For det første bruker han et religiøst vokabular: det er snakk om å bli «vekket», å bli «rystet våken» etc. For det annet sammenligner han det intellektuelle livsprosjektet med en overgangsrite, en rite de passage. En slik rite har tre faser: adskillelse fra samfunnet, tilegnelsen av kunnskap, gjeninnlemmelsen i samfunnet.

Hva adskillelsen angår, hevder Szakolczai for det første at den hva intellektuelle angår som regel skyldes en leseropplevelse av noe eksplosivt som viser at ting kunne ha vært helt anderledes; som eksempler nevner han Marx, Nietzsche, Freud og Kierkegaard. For det annet hevder han at en av hovedgrunnene til at så får blir vekket, er at den måten utdannelsen er institusjonalisert på i moderne samfunn – ved universiteter, høyskoler, institutter etc., – er for instrumentell til å muliggjøre den type leseropplevelse det her er snakk om. For det tredje hevder han at mange, kanskje de fleste, av dem som faktisk får en slik leseropplevelse, umiddelbart kompenserer for den fremmedgjøringen fra utdannelsesinstitusjonene dette innbyr til ved å gå inn i sekteriske intellektuelle dissidentmiljøer. I slike miljøer, det være seg marxistiske, freudianske e.l., eksisterer det en tankeuniformering som har samme effekt som utdannelsesinstitusjonene: det blir ikke snakk om å forme noe eget intellektuelt livsprosjekt, men å tråkke videre i oppgåtte spor.

Hva tilegnelsen av kunnskap angår, venter det ny problemer. Man skal spise, hvilket vil si at man må ha lønnsarbeid. Det vil alltid være mye lettere å oppnå anerkjennelse og tilgang på større ressurser ved å skrive i henhold til den akademiske malen, og å slippe sitt livsprosjekt. Når arbeidet publiseres, vil det per definisjon være nytt og anderledes, hvilket vil si at det vil bli misforstått og angrepet. Også dette vil lett føre til at man legger livsprosjektet til side. I tillegg til disse eksterne faktorene kommer det en intern: tvil om hva prosjektet egentlig er, om det er gjennomførbart, om det vil la seg formulere på en måte som kan forstås av andre etc. etc. Spesielt dette med faktisk å finne ut av hva det er man egentlig driver med – spørsmålet om spørsmålet – kan være kinkig. Når Szakolczai skal lese livsverk ut fra et slikt skjema som det han har trukket opp, blir da også dette et helt sentralt anliggende: «The aim is to show that in a certain recurrent manner, concentrating around ‘liminal’ momentsor periods, considerations of work leave a mark on matters of life and vice versa, and that reflexions upon the work similarly become an effective force in the work itself» (Szakolczai 1998: 32).

Hva gjeninnlemmelsen i samfunnet angår, er det for Szakolczai, som det vil fremgå av det ovenstående, et poeng at full gjeninnlemmelse må unngås, fordi den jo ville innebære at livsprosjektet avsluttes. Tekstene må imidlertid gjeninnlemmes, i den forstand at de må få en resepsjon. Uten resepsjon, intet vellykket livsprosjekt. For forfatteren innebærer dette at det blir nødvendig å ha en tilstedeværelse i offentligheten. Men om denne tilstedeværelsen blir for sterk, vil den lett kunne sluke den tid som skulle ha gått til livsverket. Blir den derimot for svak, vil det kunne føre til at resepsjonen blir så tynn at man slutter at ens arbeid er irrelevant og gir opp, eller endog drives ut i isolasjon og galskap.

Man kan spørre hvorfor Szakolczai selv, som gammel ungarsk dissident og partisosiolog, har valgt studiet av andre sosialfilosofers livsprosjekter til sitt eget livsprosjekt. Svaret på det må ligge i den isomorfisme eller formlikhet han ser mellom å forstå disse livsprosjektene (individnivå), og å forstå moderniteten som sådan. Jeg nevnte innledningsvis at moderniteten for Szakolczai stiller filosofen overfor en historisk ny utfordring, nemlig å kunne forholde seg til den sosiale kompleksiteten som gjør at hans eller hennes væren i verden i langt større grad enn tidligere er skilt fra andres væren. Modernitetens kompleksitet tvinger frem og nødvendiggjør en selvrefleksiv holdning som tilnærmelsesmetode:

Because modernity is based upon a certain form of subjectivity (focusing on the true identity of the self) and a certain type of the will to knowledge (focusing on the technical application of context-free science), it can only be understood through a personal, self-reflexive, internal problematisation of self-identity and the will to knowledge (Szakolczai 1998: 84).

Både moderniteten og livsprosjektet er for Szakolczai en uavsluttet rite de passage.

Her finner man også årsaken til at Szakolczais insisterer på at livsprosjektet, for å kunne bli vellykket, må ha rot i subjektet selv, i et eller annet problematisk aspekt ved selvet.

Oppsummert er Szakolczais ideal for intellektuelt arbeid dermed at man løpende skriver ut fra en problematisering av hvorledes verkene forholder seg til selvet, løpende reflekterer over hva problemet egentlig er, og løpende følger med i den relevans verkene har for samtiden.

Denne boken er så full av lyter som en bikkje er av lopper. Sproget er umusikalsk. Stilen er pompøs. Narrativet romantiserer den intellektuelles kall. Moralen er at det gode liv dreier seg om å få flest mulig og helst alle aspekter av et livsløp til å henge sammen. Fordømmelse blir de tekster til del som ikke springer ut av sin forfatters ontologiske problemer. Hver og en av disse tingene er ikke bare problematiske, det er endog noe litt ekkelt ved dem. Ikke har jeg noe spesielt forhold til forfatteren heller. Jeg spiste engang lunch med ham i Italia. Da vi kom til pastaen (og det går jo fort), mistet han en spaghetto på skjorten. Han ble så avsporet at han efter fem minutter måtte ut på badet for å vaske og tørke skjorten. Efter denne umåtelige tragedien var det umulig å få ham på rett kjøl igjen. Pleien av selvet gikk altså i dette tilfellet på direkte bekostning av refleksjon og dialog.

Men, og dette er avgjørende, boken gir et svar på hva som er vitsen med å skrive. Den konkretiserer hva Shakespeares «Unto thyself be true» kan bety for intellektuelle her og nå. Våren 2001 verserte det en debatt i Norge om hva som var forskjellen på faglitteratur og skjønnlitteratur. I et sluttinnlegg som fikk stå uimotsagt, hevdet Ingunn Økland at det tross alt var forskjell på å formidle kunnskap og å skape noe nytt. Det er det selvfølgelig, men i lys av det ovenstående skulle det være klart at det ikke er all faglitteratur som dreier seg om å formidle. Dette er skjønnåndenes og fagmenneskenes gebet, og i Norge som andre steder forsøker de å dytte ut dem som forsøker å gjøre noe annet, som å skape ny mening. Øklands generalisering holder vann bare så lenge det ikke finnes norske faglitterære forfattere som har det Szakolczai kaller et livsprosjekt.

*

(Daværende redaktør John Erik Riley om artikkelserien «Røyksignaler fra The Badlands»:

"Svært få bøker får den oppmerksomheten de fortjener. Det har vi i Vinduets redaksjon lenge irritert oss over. Derfor ba vi en rekke ulike kritikere og forfattere om å skrive om én utgivelse som de mener har fått ufortjent dårlig mottagelse. Eneste betingelse var at boken måtte ha utkommet i løpet av de siste fem årene.

Selv om ikke alle velger å holde seg til denne enkle regelen, er vi svært fornøyd med responsen så langt. Det ser ut til å være mange frustrerte, men også takknemlige lesere dere ute: lesere som ønsker å løfte frem det de mener er blitt glemt eller oversett.")