To be and not to be. Et kontorlandskap

Med romanen Kontoret står Gunstein Bakke fram ikke bare som debutant, men som forfatter. Dette er en bortimot plettfri bok, avansert og likevel underholdende, sår og sterk på samme tid. En kritiker blir glad i flere dager når det viser seg å finnes slike talenter i Norge også.

Teksten starter på «Kontoret», og kontoret og dets kontorist er planetene boken dreier rundt, fortere og fortere til den spinner ut i et svart hull. Hovedpersonen skriver ned en fortelling om seg selv og om livet på kontoret der han er konge. Gradvis utover i boken blir det tydeligere og tydeligere at noe stygt ligger bak, at det å skrive sin versjon av historien er mer enn viktig, og er knyttet til det at hovedpersonens datter, som han ikke har kontakt med, skal vite, ikke hva som skjedde, men hvordan.

Vi har å gjøre med en meget selvbevisst fortelling, der metaplanet er med på å drive historien framover. Denne historien er forholdsvis kort gjenfortalt følgende: Vår mann på kontoret lever et, etter vanlige fordommer, om ikke miserabelt, så kjedelig liv som kontorrotte. Men det er ingenting kjedelig ved et kontor der faksmaskinen er Venus, arkivskapet Saturn og harddisken Pluto. Kontoret har nemlig tatt farge av sin noe spesielle innehaver, bokens navnløse helt, som fører historien i pennen når de andre arbeidsoppgavene er gjennomført. Kontoret befinner seg på et institutt der de ulike forskerne gjør sin daglige dont, noe som ofte vil si at de «forstyrrer» kontoristen ved å få ham til og gjøre små eller store ting han er pålagt å gjøre, men som naturligvis går utover hans egen historieskrivning. Derfor er han ikke så veldig begeistret for sine kolleger, selv om de alle som en får sitt eget kapittel i boken på linje med lunsjen, stolen, budet, møtereferatet osv, osv. Det spesielle med denne fremstillingsformen er at det ikke finnes noe hierarki mellom ting og mennesker, alt er bare bestanddeler i kontorlandskapet, som blir behørig skildret av en byråkrat i tradisjonen fra bl.a. Kafka, Pessoa og alle andre som har bedrevet «kontordikting». Det er noe av det samme Bakke prøver seg på (og mestrer), og det er å skildre selve kontoristmentaliteten.

Mye av tilværelsen til hovedpersonen kretser rundt tapet av kone og datter. Kona har gått fra ham, og den lille datteren kan han ikke få møte. For, som det mystisk står: «Jeg plikter å la henne i fred for meg.» Uansett er det et stort og sårt savn, men også en stor indre styrke og forsonethet knyttet til denne bakgrunnen til hovedpersonen. Mot slutten av boken forlater endelig kontoristen sitt kontor for å gå på en pub der resten av historien utspiller seg. Til denne puben ankommer det personer fra begge sfærene i jeg-personens liv. Han invaderes av instituttmedarbeiderne, dvs. kontoret, som tilfeldigvis kommer dit for å ta en lønningspils, samtidig som en gjeng av ekskonens venninner sitter inne i lokalet og ser på ham. Den eneste hovedpersonen kan snakke med, er en gammel mann med glassøye. Helt på tampen kulminerer boken i en håndbak-kamp mellom disse to, en utholdende og jevn kamp, som nok kan leses metaforisk som en kamp hovedpersonen fører mot seg selv. Eller kanskje også mytologisk. Fra den norrøne mytologien husker vi for eksempel hvordan Tor med hammeren når han kommer til Utgard, blir utfordret til å måle krefter med en katt som bare strekker seg og blir lenger og lenger jo mer Tor løfter. Til slutt må den lette litt på det ene bakbeinet og det går et redselssukk gjennom salen med jotner: det Tor egentlig forsøkte å løfte var selveste Midtgardsormen, slangen som danner rammene rundt verden ved å ligge rundt kloden og bite seg selv i halen. Tor kjemper altså mot verden, slik også Kontorets hovedperson, i en ganske annen kontekst, også kjemper både for og i mot sin verden.

Boken har to deler. I den første, «Planetene», oppholder vi oss utelukkende på kontoret – planetene er tingene, samtidig som de alluderer til noe eksternt, utvendig, langt unna. I del to, «Dyret», er vi for første gang forflyttet ut av kontoret til et skjenkested. Utenfor kontoret er det som om alt kommer nærmere jeg-personen. Dyret symboliserer dette innvendige som ligger og gnager på ham hele tiden. Men romanen som helhet har tittelen Kontoret, og kontoret er lik sin kontorist og vice versa, samtidig som det ikke bare er et rom, men også en tilstand, faktisk hele hovedpersonens livsform. Naturligvis er både planetene, dyret og kontoret mye mer – særlig dyret er det lett å fylle med all verdens assosiasjoner. Vi har naturligvis Dyret i Åpenbaringen, som ligner en leopard, men med føtter som en bjørn og gap som en løve. I Skriften står det: «Hvem er som dyret, og hvem kan stride mot det?» (Åp. kap. 13, vers 4-5). Og etter gammel eskimoisk tro, representerer det store dyret, gjerne en hund, angsten. Menneskets angst, der hunden ligger og tanner på psyken. Hvem kan vel stride mot et slikt dyr? Ikke hovedpersonen her i alle fall, som til slutt i romanen konfronteres med sitt eget dyr: «en skikkelse uten gestalt, jeg vet ikke, knokeløs og lydløs [...] like ved siden av meg [...] En skygge vokser seg sterkere, mørkere og når meg, farer opp og det blir mørkt nå, skal du se.»

Kontoret er en utpreget «litterær» bok, som insisterer på å være skrift. Her finnes ingen tanke om noe annet en artefaktisk «autentisitet». Romanen har ingen dialoger, alt som blir sagt er referert gjennom hovedpersonen, byråkratens skriving (med to fingre) på et tastatur, på et kontor. Når harddisken hans har problemer, har teksten det også, og hopper mer enn ellers. De første gangene kontoristens bokprosjekt omtales, skjer det gjerne i termer som «forskning». Han skriver altså for å finne ut av noe, men det å bruke betegnelsen forske kan også bety at han vil nærme seg de han jobber sammen med. Han kaller også prosjektet sitt for en løgn. Hvorfor skriver han da? Er det fordi kontorlivet kjeder ham, vil han være en annen enn det han er, trenger han å dokumentere eller legitimere sitt liv, fylle det med en mening etter skilsmissen? Mot slutten av historien kommer det som sagt fram at grunnen til at han skriver har å gjøre med det at han vil gi datteren sin framstilling av hva som har skjedd, men hva dette er får leseren ikke vite, bare ane.

Språket i boken er ofte vakkert, nesten patosfylt: «Jeg vet likevel hva som finnes der, under skriftens lette skum. Et vesen, et bunndyr, et bunnfabeldyr, et apokryft stjernetegn. Komponert av druknede stjerner. Tegnet man ikke er født i, men dør i.» Det er også betegnende for Bakkes bruk av bilder at er det byen, ikke breen som kalver: «byen kalver bygninger ned mot bredden». I en annen av bokens mange eksplisitte passasjer om språk står det: «Språket ligger som en hinne langs bevegelsene. Akkurat nå er den hard og gjennomsiktig.» Det er slik språket i boken følger historiens temperament. I avslutningen fosser språket bokstavelig talt videre i en fantastisk kontrapunktikk i raske klipp mellom danskebåtens bølger mellom hovedpersonen og hans kone som står på dekk og avslutter samlivet, og håndbak-kampen på puben. Jeg har nesten ikke sett bedre siden Madame Bovary, der Flaubert grådig svitsjer mellom loftets skjulte/åpne erotikk og auksjonen, eller var det talen, nedenfor, i dagslyset. Bakkes språk maser hele tiden videre, videre, videre, mot en seier eller et tap, eller noe som verken kan være seier eller tap. Denne kontrapunktiske effekten kommer også frem i en utvungen og flott veksling mellom presens og preteritum, mellom når jeget er til stede i situasjonen og når det refererer, i en bruk av historisk, eller skal man si dramatisk presens, der vekslingen kan foregå innad i en setning. Dette er et klokt fortellergrep som avføder mening like mye som det varierer framstillingen. Noen ganger får det fram vanen, det dagligdagse på kontoret, men det viser også hvordan alt skildres, filtreres og ikke minst minnes og kontrolleres av fortelleren, eller rettere sagt skriveren. Fortellerens styring sees òg i utvalget av hva det fortelles om og hva som utelates i de mange ellipsene, flashbacks, og små lommer i historien.

Videre er fortellingen preget av pedantisk presisjonen, og en utpreget plastisitet i det langsomme og dvelende, det ofte forstørrende i fortellingens skjermbilde, der de mest trivielle detaljer får stor betydning. Slik som røyking – Bakke estetiserer «sigarettens blå sjel» nesten like bra som Rolf Jacobsen. Eller kaffedrikking:

Jeg slurper bare til å begynne med. Inntaket er minimalt. Det er slik at selve drikkingen blir mer fremtredende jo mindre inntaket er. Bevegelsen, lyden, det seremonielle. Men dersom ingenting kom inn i munnen og ned i kroppen, ville det være spillfekteri å holde på slik. [...] Palatum er blitt nummen av den hete væsken. Det prikker i den som et lite virvar. Her kan man snakke om informasjon, men også sjokk. Tungespissen berører palatum. Den buler og er glatt. Litt kokt.

Her bedriver Bakke ren desautomatisering av sanseinntrykk, man blir bevisst seg selv og selv de minste bevegelser man gjør mens man sitter og leser, for å ta et nærliggende eksempel. Man blir oppmerksom på hvordan man puster ut, kremter, tar hånden gjennom håret, lar hånden videre famle etter tekoppen man vet står på bordet, uten å ta øynene vekk fra papiret: hånden er fraværende først, så mer bestemt, man ser ned i teen, ser hvordan den er blandet med melken i synlige border, man ser landskap, elver, som renner ut i den store, brune te-innsjøen, og man tenker: nå går det for langt, konsentrer deg om lesingen igjen, og man gjør det, dukker opp fra innsjøen og ned i boken, hvor man igjen oppdager musikken i språket; rytmen, pianokonsertene inne i kapitlene som er korte, slik moten er for tiden. Men her fungerer det, for teksten brekkes akkurat der den må brekkes. Ordtilfanget er også enormt, man støter f.eks. på ord som margsottighet og luminesente. Til sammen gjør alt dette at Kontoret er en ren nytelse å lese, enten man er ute etter estetiske språkbilder, eller avanserte litterære fortellergrep, i tillegg er teksten innom alle «de store tema», slik som tiden, kjærligheten osv. På Bakkes kontor finnes det meste.

Men hvem er denne hovedfiguren? blir man fristet til å spørre, denne navnløse mannen, med trekk fra så vel Sult-helten, som en Kafkask byråkrat eller en Elias Rukla? (Det finnes forresten en del opplagte hilsener eller spark til Solstad i denne boken, ikke minst i de lange utgreiingene og kommentarene om norske OL-vinnere fra før krigen.) Det er i alle fall helt klart en intelligent, belest mann: her finnes såpass forskjellige referanser som Ginnungagap, Iliaden og Paul Bowles. Vår hovedperson er nok kanskje noe fanget i sin måte å se tingene på, men på grunn av det nådeløse førstepersonsgrepet aksepterer vi ham glatt som det han er, nemlig bokens helt, der han f.eks. viser en rørende omsorg for de nyfødte faksarkene! Det er ham sympatien automatisk går i retning av, i stedet for alle de sikkert flinke (og sikkert sympatiske) forskerne på kontoret, eller ekskonen, som er en fremadstormende (og sikkert sympatisk) teaterinstruktør og dramatiker. Egentlig er det slett ikke sikkert at denne vår helt virkelig fortjener vår sympati – han bruker f.eks. lunsjhandling som påskudd for å gå på horehus i arbeidstiden. Man har kanskje heller å gjøre med en grå mus med sorte flekker. Men vi, dvs. leserne, blir manipulert av den verbalt sterke jeg-fortelleren til å være på hans side; for i historien, utenfor boken han selv skriver, er det ingen som er på hans parti, han er helt alene, outsideren som lever på kontorets nåde. Det er nemlig noen som vet det vi aldri får vite, men som er noe stygt, noe farlig i fortiden – det hviskes om en innleggelse, og en ansettelse på tross av et «det». På tross av Dyret inne i ham.

Helt mot slutten av boken kan hovedpersonen ikke lenger skrive. Mer og mer desperat vil han i stedet legge seg i faksmaskinen og sende seg selv som en faks! Han husker tilbake på premieren på sin ekskones teaterstykke om samlivet deres. Stykket er iscenesatt liv, et play within the play. Og dyret fortsetter å ete på ham og leseren. Det går mot en nødvendig slutt, håndbak-kampen er forlengst over, naturligvis uten avgjørelse, det er bare mørket tilbake, og i mørket rår dyret. Som en annen Mattis i Fuglane, har han i sin ytterste nød ingenting annet å gjøre enn å vende seg til språket i en siste apostrofering mot livet (datteren), vekk fra litteraturen. Som det står et sted: «To be and not to be». Det er slik det er, intet spørsmål, men begge deler, et liv og et ikke-liv. Et kontor fylt med planeter.