I begynnelsen tenker jeg at Hanne Ørstavik er blitt så ørstaviksk at hun bare reproduserer seg selv. Etter endt lesning av hennes nye roman bli hos meg tenker jeg at hun er kjærlighetsteoretikeren vi trenger nå.
bli hos meg Hanne Ørstavik Roman, 411 sider Oktober, 2023
Hanne Ørstavik. Foto: Linda Bournane Engelbarth/Forlaget Oktober
Noen måneder før bli hos meg lanseres, sitter jeg med venninna mi på kafé ved Akerselva i Oslo. Vi trenger å lese om kjærlighet, er vi enige om. Det er så mye interessant som foregår når kjærlighet skjer, det er så mye bevegelse og historie som aktiveres, snakker vi om. På den ene siden er det enkelt, enkelt på den måten at det er helhetlig og altomfattende og udelelig og i så måte ikke noe man blir klok på av å lese bøker. På den andre siden er det tilknytningsmønstre og intrikate dynamikker det er teoretisert over i det uendelige. Du har systemer for romantisk kompatibilitet ifølge personlighetssystemer som Enneagrammet, astrologi eller «Big Five», du har imagoterapi, de fem kjærlighetsspråkene og Sissel Gran-begreper som «hekt». Selvhjelpsbøker (for ikke å snakke om podkaster og YouTube-foredrag) om dating er en stor industri. Når jeg får parafrasert innholdet i slike tilnærminger til kjærlighet, virker teoriene ofte rigide, deterministiske og forenklende. Det betyr ikke at de ikke setter fingeren på noe, at vi ikke kan ha bruk for dem. Så hvor styrt blir vi av å tolke erfaringene våre inn i disse mønstrene, er det bare fordummende, eller gir det et vokabular vi trenger i møte med et annet menneske?
Det gir antagelig vokabular, men det er også en fare for at vokabularet former erfaringene våre, slik at vi ikke ser virkeligheten, men en modell. Noen modeller tar mer høyde for det subjektive og unike enn andre. For eksempel forholdet vi har til foreldrene våre, den første tilknytningen: Åpenbart påvirker det oss, det er jeg sikker på. Men det vil se så forskjellig ut. Det krever så mye å få tak på detaljene. Så i hvor stor grad er kjærlighet avhengig av bevissthet, av våkenhet og selvinnsikt – og er disse egenskapene igjen avhengige av ordene? Slik snakker vi, venninna mi og jeg, og vi vil ikke ha en teori, vi vil ha en roman som snakker med oss slik som vi snakker, men hvilken? En kort stund etter at vi har skilt lag, har hun undersøkt og melder om at Hanne Ørstavik er på vei med ny bok.
Tatt imot
Kjenner man Ørstaviks forfatterskap, er det grunn til å forvente at hun kan være relevant for samtalen. Selve gjennombruddet hennes kom i 1997 med nettopp Kjærlighet. Den nye romanen bli hos meg fortsetter kronologisk etter Roman. Milano og Ti amo. Jeg-fortelleren har mistet mannen sin, «L». Forholdet varte i fire år, og i de to siste var han syk. I overgangen mellom sommer og høst intervjuet jeg Ørstavik for Vårt Land, da Roman. Milano kom i 2019. Vi møttes på Pascal i Henrik Ibsens gate, og samtalen gjorde veldig inntrykk på meg, også på grunn av noe jeg ikke kunne skrive inn i saken. Ørstavik og hennes italienske ektemann, forleggeren Luigi Spagnol, skulle dagen etter ha en kirkelig seremoni, en velsignelse i Uranienborg kirke etter den borgerlige vielsen, og da jeg gikk derfra, kom han for at de to skulle spise lunsj. De snakket kjærlig til hverandre på italiensk mens jeg smilte høflig og lukket døra, kastet et siste blikk på dem gjennom glassvinduene. Det var synlig at han var syk, og Ørstavik hadde snakket åpent om det, dødssyk, men jeg skrev det ikke inn i intervjuet, som var en lys og håpefull utforskning av at det går an å bli møtt. Hovedpersonen Val i Roman. Milano strekker seg for å komme den andre i møte, men hvor langt rekker det? «Vi kan jobbe for å gjøre kjærligheten mer mulig i oss, men vi får ikke til kjærligheten uten at den andre virkelig kommer oss i møte», sa Ørstavik da. Og det var en aha-opplevelse for meg: Alt står og faller ikke på meg. Vi er avhengige av å bli tatt imot.
Men med noen mennesker faller ordene våre på steingrunn. I noen relasjoner blir vi ikke sett, blikkene og kroppsspråket vårt når ikke fram, og det er lett å føle at det er jeg som ikke får til å uttrykke meg, at det er jeg som ikke klarer å snakke helt sant. Men kanskje har vi vært sanne og ekte nok, bare at den andre allikevel ikke forsto! Fordi den andre hørte noe annet enn det vi mente med ordene våre, ikke fordi denne personen var slem eller dum, men fordi alle mennesker vet forskjellige ting. Kanskje er vi nødt til å vite noe av det samme for å forstå. For det skal ekstremt mye konsentrasjon og åpenhet til for å høre hva den andre egentlig sier, hvis du ikke allerede vet, eller nesten vet. Antagelig er det en evne vi kan vokse stort på å trene opp, og som vi må trene opp, det faktisk å høre noe nytt som vi ikke allerede vet. Det er jo grenser for hvor mye vi kan tåle å bli misforstått. Å bli misforstått kan være skadelig, fordi det får oss til å misforstå oss selv og spille en misforstått versjon av oss selv. Vi svarer på tiltale, og da har forviklingene kommet ordentlig i gang. På motsatt side er det så godt å bli forstått, for når noe blir sett og anerkjent, er det mulig å bevege seg videre og slik se og forstå enda mye mer. Det åpner seg. Kreativiteten blir framelsket og ikke blokkert. Det finnes en forestilling om at vi vokser mest når vi har det vanskelig, men jeg tror ikke det. Enkelhet – ikke i betydningen «naivt» eller «overflatisk», men i betydningen «helhjertet», «godt» og «ærlig» – er uendelig mye mer fruktbart enn det kompliserte (undertrykt eller fordekt frykt og skam som gir seg ut for å være noe annet). Utfra enkelheten kan de virkelig spennende tingene begynne å skje. Det vil ikke si at man kan unngå å måtte streve seg gjennom det vanskelige. Sannsynligvis kaver vi der i årevis. Det vil ikke si at det finnes en bred, rett vei utenom.
Bryter mønsteret
Alt dette tenkte jeg på i forbindelse med Roman. Milano, og så kom Ti amo i 2020, og det var en perle: ren, enkel, ærlig. Her var kjærlighet og sorg to sider av det samme. I bli hos meg er det vanskelige tilbake, ikke som sykdom, noe man blir uskyldig rammet av utenfra, men noe eksternt som har tatt bolig i en selv og formet oss over tid og dermed er mye mer innviklet. Fienden har blitt internalisert. I bli hos meg er de sentrale spørsmålene:
Hvilke kjærligheter er vi ment å leve? Gjenkjenner vi noe i den andre, det fineste, og så vil den andre (gjenkjent, funnet!) at vi skal ta vare på det vi ser? En munnblåst kanne, det mykeste, ta det, hold det, gjem det for meg – så det ikke blir borte, så det ikke går i stykker? Så noe berges, så jeg ikke ødelegger meg selv?
Det er altså noe skjørt i oss, også her, som må tas imot og bli beholdt av den andre. Men i større grad enn i de tidligere romanene skjønner vi at evnen til å holde og bli holdt har forutsetninger man ikke kommer unna. Og det er ikke alle kjærligheter vi er ment til å leve ut. Det er meningen at kjærligheten skal gjøre oss godt. Men da må vi vite hva godt er for noe, og hvordan det kjennes å være trygg.
«L» er død, og jeg-personen i romanen har møtt en annen, den 17 år yngre håndverkeren «M». Men romanen åpner med jeg-ets barndom. Første setning er: «Det var ikke noen hjemme som sa de var glad i meg.» Så konstaterende, nakent og rått. Det er en sint far, og alle er redd for sinnet hans. «Det eneste jeg kunne kjenne var redd, redd var virkelig, hele tiden», skriver Ørstavik. I forholdet til M aktiviseres redselen fordi også denne mannen har et stort sinne i seg. De har forsvarsmekanismer begge to. Boken utforsker hvem som kan bære hva, og hvor grensen går for hvor langt man kan gå for å komme den andre i møte.
To hendelser, som vi kanskje også kan tenke på som «litterære grep», kjennetegner bli hos meg: Det første er at jeg-personen i boka skriver en roman om Judith og mannen hennes, Myrto, som dør. Romanen i romanen er små glimt av en historie som ikke gjør mye ut av seg. Den har allikevel en viktig funksjon vi skal se nærmere på. Det andre «grepet» er ruserfaringer med MDMA, som fører til ny innsikt i fortelleren. Her skjønner jeg-et noe om seg selv som barn og blir i stand til å møte seg selv med omsorg. Hun får også se barnet i den andre, den rasende, truende mannen. Dette må vi prøve å forstå: Hvorfor trengs det en roman inni romanen, og hvorfor trengs det rus? Begge deler har å gjøre med den nødvendige avstanden, om å komme på siden av noe slik at vi kan bryte mønsteret og se oss selv på nytt.
Som var det bare for mye
Helt i starten av bli hos meg henger jeg meg opp i noen skrivemåter som er så ørstavikske at jeg et øyeblikk mistenker at forfatteren reproduserer seg selv. En av de mest betegnende formuleringene i forfatterskapet er kanskje «som var det (…)». Hvis dette skulle endt i slakt fra min side, om boka ble en parodi på seg selv, ville tittelen på denne anmeldelsen vært: «Som var det bare for mye», et direkte sitat fra side 72 i boka. Det skjer imidlertid ikke. For formuleringen, «som var det», går fra å irritere til å interessere meg mer og mer, for hvorfor bruker forfatteren denne arkaiske vendingen så ofte? Hva gjør den? «Som var det bare for mye»; «Som var det åpent i henne mot alle kanter.» Det er ikke koketteri, det er ikke maniert, innser jeg til slutt, det er nødvendig. Ørstavik signaliserer en simile ved å bruke «som»: her er noe som ligner noe annet, men ikke er identisk med det. Indirekte sies det at virkeligheten må holdes åpen, slik at den kan bety flere ting. Dermed er den ikke låst til en modell, en årsakssammenheng eller en teori. Det er et forsøk på å bruke språket på en måte som ikke lukker, som gjør det mulig å utforske uten at misforståelsene (de er uunngåelige) setter seg og fører en inn på et fastlagt spor. Noe av den samme rollen har romanen i romanen og MDMA-erfaringen.
Tidlig i romanen skriver fortelleren fram et bilde av en kvinne som sitter på kne og ser ned i vannet. Hun sitter ytterst på en flytebrygge, og det er alt hun gjør. Hun sitter og ser ned: «som var vannet bare en hinne og det var en verden til, der under.» Her er det igjen – «som var det», et bilde inni bildet. Fortelleren aner at det er her romanen finnes, men bildet beveger seg ikke. Kvinnen bare er der, og slik er det i flere år inntil det plutselig er mulig å skrive litt mer, og så noe mer, små drypp gjennom det som blir boka vi leser, bli hos meg. Men det er ikke i romanen i romanen det viktige skjer. Den forblir et bilde ved siden av den egentlige fortellingen, den som er tettest på virkeligheten. Jeg er ikke helt overbevist om at historien om Judith og Myrto trengs, om denne åren i Ørstaviks forfatterskap – de stillestående bildene – er der de viktige tingene skjer. Kanskje er de mer betydningsfulle i skriveprosessen enn i leseopplevelsen? Men en viktig effekt av romanen i romanen er at den skaper en kontrast til «virkeligheten» som forfatter-jeget befinner seg i, og liksom gjør denne enda mer virkelig. Fordi romanen i romanen tar seg av å være fiksjon, blir romanen frigitt og mulig å lese på en annen måte. Vi blir dratt inn i forfatterens som var det – en måte å tenke på der ulike lag av bevissthet får eksistere samtidig, som bilder inni bilder og romaner inni romaner.
Bak redselen
MDMA-reisen fortelleren gjør i boka, handler om redselen: «jeg vil komme bak, vil ikke bli værende der», skriver hun, og videre: «Jeg har gjort det en gang før, mdma, da var det en psykedelisk terapeut til stede. Det som skjer, er at redselen på en måte viker, det blir mulig å være i bildene på en måte som ikke stenger av.» Men det hun får se på reisen, er redselen til ham som vekker redselen i henne, M. Når hun senere leder ham gjennom en lignende reise, er det han som sier ordene «bli hos meg», romanens tittel. Til slutt er det likevel ikke det hun gjør. Hun går. På samme måte som «den andre fortellingen», romanen om Judith og Myrto, gir rusen en erfaring av noe annet, som gjør det mulig å se situasjonen utenfra. Det handler, som hun skriver, om å komme bak. Og når hun endelig har kommet til å se seg selv fra denne vinkelen, kan hun ta seg selv med vekk fra det som ikke er godt for henne. Her også er det en enkelhet, en sånn enkelhet som åpner og får ting til å skje: «Kom», sier hun til seg selv. «Du skal ikke være her.»
Vi fikk romanen vår, venninna mi og jeg, vi fikk et «som var det» – altså ikke virkelighet, men noe ved siden av den. Samtalen vokser. Jeg tenker mens jeg leser, blir forstyrret, uroet, stimulert og bekreftet av lesningen. Om romanen er sann? Den ser ikke alt. For eksempel kunne den gått dypere i om noe av kommunikasjonen mellom jeg-et og M også er betinget av klasse, alder og kultur. Men den er i alle fall åpen, samtidig som den vet noe jeg også nesten vet. Eller kanskje den nesten vet noe som for meg er sikkert, eller at den tror på noe som ligner. Den snakker med oss sånn som vi snakker, den spør og ser etter mønstre, bare for å ville bryte med dem. Den søker å bli møtt, mer enn å forstrekke seg. Den prøver å høre noe annet for slik å komme seg bakenfor.
