Ville hester i tam språkdrakt

Siden Bienes historie kom ut i 2015, har Maja Lunde rukket å bli en bestselgende forfatter i inn- og utland. Przewalskis hest er tredje bok i Lundes planlagte «klimakvartett», bestående av romaner som kan leses hver for seg, men som til sammen utgjør et slags økolitterært prosjekt. Med den nye romanen følger Lunde samme litterære strategi som tidligere har gitt henne suksess: Przewalskis hest veksler mellom fortellinger som foregår i fortid, nåtid og fremtid, en struktur som i utgangspunktet er godt egnet for «klimafortellingen», blant annet på grunn av muligheten til å skildre fremtidige konsekvenser av fortidens og nåtidens (mangel på) handlinger.

I Bienes historie tok forfatteren utgangspunkt i nettopp bien for å skrive om klimaforandringer og naturtap, mens i Blå (2017) fungerte vannet som et ledende motiv i fortellingen om den globale oppvarmingens konsekvenser for kloden og menneskene. I Przewalskis hest er det verdens siste gjenlevende villhest, przewalskihesten, som fungerer som en rød tråd når forfatteren fletter sammen tre ulike fortellinger lagt til ulike steder og tidsepoker. Samlet kan romanen leses som en større fortelling om dyr og mennesker, tamme og ville, foreldre og barn, natur og sivilisasjon, til ulike tider i historien.

Underholdning og opplysning

En av disse fortellingene er lagt til tsartidens Russland på slutten av 1800-tallet. På denne tiden blir det oppdaget at takhien, som er verdens kanskje eldste hesterase, og som man i tusenvis av år har trodd var utryddet, fortsatt finnes i Mongolia. Jeg-fortelleren, Mikhail Aleksandrovitsj Kovrov, assisterende direktør i St. Petersburgs zoologiske hage, tar derfor initiativet til en ekspedisjon for å fange villhester til dyrehagen, motivert av både profitt og personlig nysgjerrighet. Sammen med en berømt tysk dyrefanger, Wilhelm Wolff, gjennomfører han en ekspedisjon som skal vise seg å bli svært vellykket; i løpet av en reise på halvannet år klarer de to å få med seg hjem 16 levende villhester som blir plassert i zoologiske hager og naturreservater rundt omkring i Europa. Slik sørger de for at arten på sikt kan gjenoppbygges.

Til tross for ekspedisjonens suksess, reflekterer fortellingen, som romanen for øvrig, også en ambivalens overfor menneskelig innvirkning på naturen og til å la natur bli profitt. Denne ambivalensen knytter seg også til det paradoksale ved å stille ut dyr «uberørte av sivilisasjonen» og å lage turistindustri av urbefolkninger og naturreservater. Slike ideer hører til romanens sterkere sider og kunne dannet utgangspunkt for dypere refleksjon eller for satire og sivilisasjonskritikk. Men Lunde har sjelden tid til å la leseren stoppe opp for å tenke, til det har hun for mange livshistorier å fortelle og for mange opplysninger å formidle.