Brynjulf Jung Tjønn. Foto: Dan P. Neegaard / Aftenposten
I april i år ble det avduket et minnesmerke i Sogndal over Arve Beheim Karlsen, som 25 år tidligere druknet i Sogndalselvi. Skjønt druknet er en eufemisme. På tross av hva rettsapparatet måtte mene, vil de fleste av oss nok si at Karlsen ble drept, for han ble jaget ut i elven av to jevnaldrende hvite menn mens de ropte «drep han, drep denne negeren».
«Vi glemmer aldri», skrev Sogndal kommune i en pressemelding i forbindelse med avdukingen, men alt tyder på at det er nettopp det de gjorde. Arve Beheim Karlsen var for mange et glemt offer helt til forfatter Brynjulf Jung Tjønn hentet historien hans opp igjen i diktsamlingen Kvit, norsk mann fra 2022. Diktet om Arve Beheim Karlsen er kanskje samlingens viktigste og formmessig mest spennende. Som Karlsen er Tjønn adoptert, og i dette diktet flettet Tjønn skjebnene deres sammen. Dikt-jeget står selv ute i elven sammen med Karlsen. Det er et makabert bilde, men det er også helt sentralt for Tjønns prosjekt. Drapet på et annet adoptivbarn er et traume som griper langt inn i selvfølelsen. Det er i etterkant vanskelig å se for seg minnesmerket i Sogndal uten Tjønns dikt. Men mer enn som en kritikk mot lokalsamfunnet i Sogndal sier jeg dette for å understreke hvordan Tjønn med denne samlingen har vist oss at kunst fremdeles kan være virkningsfullt, for ikke å si viktig i samtiden. Kunsten hjelper oss å sette ord på verden, finne ord etter grusomme opplevelser.
Det er ingen liten oppgave for en forfatter å følge opp en samling som Kvit, norsk mann. Ikke bare fordi samlingen ble en salgssuksess, eller fordi den ved å berøre en lite belyst tematikk ble viktig for mange lesere, men fordi samlingen også redefinerte Tjønns forfatterskap. Stemmen i denne samlingen er stemmen leserne nå forbinder med ham. For en forfatter kan det bli et fengsel dersom man ikke makter å frigjøre seg fra lesernes forventninger, men det kan også være en mulighet til å dykke enda dypere ned i det man ønsker å utforske.
Født 1991. Poet og førsteamanuensis ved Institutt for pedagogikk, religion og samfunnsfag, Høgskulen på Vestlandet. Seneste utgivelse: LA DET BLI / EN ENSOM TID (Flamme, 2024).
Fotnoter
Diktene i Kvit, norsk mann tar ikke for seg hvite nordmenns blikk på dikter-jegets egen mørke hud, men dikterens blikk på seg selv som den andre. Dette utgangspunktet gir rasismen og ubehaget Tjønn beskriver i boken, en umiddelbar tilstedeværelse, det plasserer det personlige midt i det politiske. Jegets fremmedgjorthet plasseres også midt i det nasjonale selvbildet. Også i årets samling balanserer Tjønns dikt mellom det personlige og det strukturelle.
Norsk kjærleik er på mange måter en oppfølger til Kvit, norsk mann. Det er de samme tematikkene som står i sentrum: adopsjon, en splittet identitet og opplevelsen av å vokse opp i et land hvor man er fremmed uten at man kommer fra noe annet sted. Likevel er ikke Norsk kjærlighet bare «mer av det samme» fra Tjønn. Boken går enda lenger inn i dikter-jegets egne erfaringer og er mer bevisst politisk agiterende. Dette gjør at diktene i årets samling er lengre, for det er mer materiale å utfolde og flere konkrete referanser som må bygges ut. Det er et mer billedrikt språk, som er mindre opptatt av å gjøre finurlige formuleringer og mer opptatt av å bygge opp under de store ideene som utforskes. Tjønn er også mer eksplisitt opptatt av sammenhengene mellom den individuelle erfaringen og større politiske hendelser:
leiaren av militærjuntaen
general park chung hee
gjennomfører i 1961 statskupp
i 1979 blir han myrda
og seinare same år gjennomfører
general chun doo hwan statskupp
året etter blir eg fødd
sør-korea eksporterer barn
importerer våpen
for fødelandet mitt
var drepande våpen
større lukke enn levande barn
Det konkrete nivået som så ofte dominerer i denne teksten, er avgjørende for at samlingen føles som noe mer enn bare en videreføring av Kvit, norsk mann. Den storpolitiske dimensjonen, for eksempel, er sentral i dikt som beskriver Koreakrigen:
i 1950 bryt koreakrigen ut
amerikanske soldatar kjempar for sør-korea
i 1953 blir det våpenkvile
amerikanske soldatar reiser heim
og mange koreanske aleinemødrer står igjen
ein adopsjonsindustri blir fødd
dei neste 70 åra
veks over 200 000 koreanske barn opp
med kvite foreldre
i vestlege land
Etter krigen oppstår en adopsjonsindustri i Korea, laget for å tjene penger på å selge barn til Vesten. Det er en industri som utnytter både foreldre i Korea og barnløse par i Norge. Denne kalde industrien er jegets opphav: «eg har heile livet / vore ei handelsvare». Måten Tjønn balanserer de større politiske bevegelsene med den veldige nærheten på sitt eget liv på, er virkelig en av styrkene i denne samlingen. Hans historie er partikulær og egen, men den inngår også hele tiden i en større sammenheng. Det er selvsagt ikke ukjent. I såkalt diaspora-litteratur de siste årene har også ulike forfattere som Maja Lee Langvald eller Ocean Voung skrevet sterke bøker med denne dynamikken – begge også med en kobling til militære konflikter i Øst-Asia. Den direkte koblingen til det norske gjør likevel Tjønn spesielt interessant for en norsk leser.
Like kritisk som han er til Koreas adopsjonsindustri er nemlig Tjønn til det norske selvbildet. Samlingen åpner med et sitat av Siv Jensen («De er kanskje norske på papiret, men de er ikke det i hjertet») og en strofe fra Norge i rødt, hvitt og blått. Det er ikke like mange referanser til norsk nasjonalromantikk i denne boken som i den forrige, men det er ett av mange gjennomgangstemaer i boken. Det er ikke alltid dette grepet fungerer like godt, men i enkelte passasjer treffer det, som i åpningen av den siste avdelingen i samlingen:
kjøp megmed oljepengane //riv meg opp frå risåkrane //plan megi potetåkrane
Gjennom hele diktsamlingen diskuteres begrepet kjærlighet som en del av adopsjonsprosessen. For Tjønn er det kjærlighet som driver desperate foreldre til å gi fra seg barn de ikke kan oppdra selv, og det er kjærlighet som får foreldre i Vesten til å adoptere barn som ikke ligner dem selv. Iblant får jeg inntrykk av at Tjønn tenker seg at denne påstanden er mer overraskende enn den er. For meg, uten noen erfaring med adopsjon, er det åpenbart at det er en kjærlighetshandling og ikke en kamel foreldrene svelger. Det kjennes som et ubevisst maskefall i en samling som ellers er veldig kontrollert: For kanskje er det usikkerheten rundt kjærligheten, mer enn insisteringen på den, som avslører hvordan adopsjonen fremdeles preger dikter-jeget?
kjærleik: å få eit barn
fordi du ikkje kan få eigne
å halde handa til dette barnet
den brune handa til dette barnet
som er mørkare enn di eiga hand
å gre det kolsvarte håret til dette barnet
kvar einaste kveld
medan du ser deg i spegelen på badet
og ser på det krøllete, lysebrune håret ditt
å sjå inn i dei mørkebrune auga
dine blå auge
å sjå spegelbilde av deg sjølv
i barnet sitt blikk
å sjå barnet ditt vekse opp
i ein heilt annan kropp
med ein heilt annan personlegdom
enn det du har
kjærleik: å få eit framandt barn
I 2022 skrev Eirik Vassenden på poesinettstedet Krabben at Tjønns forrige bok var en diktsamling som «egentlig vil være en roman», og at den nettopp på grunn av dette var typisk for samtidslyrikken. Vassenden mente at samtidslyrikken, fordi den egentlig vil være prosa, ikke benytter mulighetene som ligger i lyrikken: språklig utforskning. Men kan det samme sies om Norsk kjærleik?
Nettopp det at Tjønn i denne boken holder på tankerekkene sine i lengre strekk, skriver lengre, men også er mer konkret i diktene sine, gjør at samlingen rent litterært er sterkere enn Kvit, norskmann og slik også i større grad utnytter mulighetene i sjangeren. Tjønns prosjekt i denne samlingen kunne ikke vært løst som en roman. Selv om det er prosadikt, er det diktformen som muliggjør Tjønns bevegelser fra det storpolitiske til det biografiske, fra det traumatiske til det kjærlige, som i dette diktet:
verdens barn skreiv til foreldra mine
at barnet ein dag vil spørje
om kvifor det ikkje kunne bli i korea
hos sine naturlige foreldre
og når desse spørsmåla blir stilte
vil vi råde deg til å fortelle
at du ikke vet de nøyaktige detaljer
men at du er heilt sikker på
at dei biologiske foreldra elska barnet
for den eneste måten
de kunne gi det et godt hjem på
var å gi det til en annen familie
som kunne elske det som sitt eget
Og selv om Tjønns poesi ikke er blant den mest kompliserte, er det likevel uinteressant å holde diktene opp mot en teoretisk standard for hva et dikt burde gjøre eller være, slik Vassenden gjør i sin kritikk. Langt viktigere er det å påpeke i en omtale av boken hva den får til, og det er nettopp det den deler med forgjengeren: Begge er plutselige påminnelser om dybden av fenomener vi lever med hele tiden. Det er ikke ukjent for lesere at det finnes adopsjon, men Tjønn viser oss hva dette fenomenet faktisk er, hvilke årsaker og konsekvenser det har, både for den som gjennomgår det og på et større politisk nivå. Her er bokens virkelige styrke. «Vi glemmer aldri», sies det, jo, vi glemmer hele tiden, og derfor må vi hele tiden minne hverandre på hva det er vi står i.
