Et fall og en (slags) løsning

Yoga. Fins det et moderne menneske, der det kreker seg ut av senga om morgenen med stiv rygg, tynget av tanken på de mange gjøremål og plikter som venter, som ikke på et eller annet tidspunkt i livet har tenkt: «Kanskje jeg skulle begynne med yoga?» Jeg har vært der selv, flere ganger, og hver gang har det startet med innkjøp av en av B.K.S. Yiengars lærebøker, og endt med men det var jo veldig mange indiske ord, da. Det hjalp for så vidt ikke at buddhisten jeg en gang kjøpte en av disse bøkene av i Majorstukrysset, en tidligere finansakrobat som hadde kvittet seg med alle sine jordiske eiendeler, foreslo at jeg kunne betale det jeg selv mente boka var verdt; da jeg ga ham 200 kroner, ville han ha 300, og da jeg kun hadde to 200-lapper for hånden, lurte han på om jeg ikke kunne betale 400 også, noe som ville gjort det til den dyreste pocketboka i den vestlige hemisfære. Den står i bokhylla en plass, fortsatt uåpnet.

Om en finner en bok av Emmanuel Carrère, er det desto vanskeligere å la den ligge uåpnet. Dette gjelder for romanene han skrev i de første 20 årene som forfatter, og det gjelder i enda større grad for dem han har skrevet de siste 20, en streng av nonfiction novels som alle sammen utforsker, i mangel av bedre ord, mulighetsrommet som fins mellom fiksjon og fakta, det som Truman Capote i sin tid åpnet døren til. Alle er de forankret i hans eget liv, og de fleste av dem, som Riket (Pelikanen, 2020), hans forrige, dveler ved hans mangeårige depresjon.

Carrère er en av dem man, kanskje en smule lettvint, kan gi merkelappen «franske ufranske forfattere». Selv om man innerst inne vet bedre, dukker gjerne bilder av vingårder i Provence og blussende gatelykter i Montmartre opp når man tenker på Frankrike, lenge før bilder av gule vester, opptøyer og biler som brenner i forstedene til Paris. Som Michel Houellebecq og Édouard Louis representerer han noe radikalt annerledes fransk enn Den fabelaktige Amelie, og likevel er det som om han ikke kunne kommet fra et annet land, heller. Uten at det er like lett å sette fingeren på hvordan det spesifikt franske kommer til uttrykk hos disse – kanskje bare gjennom noe som oppleves som en sterk vilje til å være arrogant, moderne og sint, rett og slett alt det som ikke er en vingård i Provence.