Skammen kan snakke

I dagslys er folkeeventyrenes troll ikke lenger truende. Og slik utyskene sprekker i sola, kan mørket vi har inni oss, oppløses idet vi setter ord på frykten eller skammen: Det sier iblant en psykolog jeg etter hvert kjenner godt, og at det hjelper «å snakke om det», men at skriving kan være minst like effektivt for å drive det vonde vekk.

En slik forestilling danner, bevisst eller ikke, utgangspunkt for enorme mengder publisert og upublisert tekst. Litteraturhistorien kan kanskje ikke reduseres til menneskeslektas gjentatte forsøk på å få troll til å sprekke, men skrevne ord framstår i alle fall i vår kultur som det indre, turbulente følelseslivets motsetning. Spesielt skammen blir ansett som stum: Den er, har jeg tenkt, skriftens antonym.

I svenske Kayo Mpoyis nyoversatte roman Mai betyr vann kommer en lignende tanke til uttrykk. Da fortellerens lillesøster blir alvorlig syk, spør hun gud hvordan hun kan redde den lidende:

Hos Mpoyi finnes altså en lovnad om at fortelling kan pulverisere elendighet, rett og slett få ulykkene som har rammet en undertrykt, traumatisert familie til å fordufte. Og likevel får svenskens debutroman meg til å revurdere ideen den selv postulerer.

Guds utsagn om «hele historien» kan vise til jegets slektshistorie. Boka forteller om en zairisk ætt som har overlevd belgierkongen Leopolds voldsvelde i åra 1885–1908, det ekstreme segregeringssystemet som fulgte da den belgiske staten overtok kolonidriften, de påfølgende voldsomme selvstendighetsopprørene, og president Mobutus militærkupp i 1960 og tiltagende totalitære styre i de påfølgende åra. Slekta har internalisert rasismen og bærer tunge traumer, og kvinnene lider under patriarkalske normer og sosial kontroll – kanskje litt fordi den som blir dominert, iblant forsøker å finne måter å dominere på selv?

Katastrofene har fortsatt å følge familien inn i 1990-åra, selv om de har flyttet til Tanzania, der faren jobber ved Zaires ambassade. Heller ikke jeget blir spart.

Da jenta utsettes for gjentatte overgrep, holder hun opplevelsene for seg selv. Hun tier fordi overgriperen kommanderer henne, eller også fordi hun merker at de voksne har egne sår å slikke; hun er bare fem år, men kjenner familiens historier om fornedring. Dessuten har hun blitt fortalt eventyr blottet for naivitet:

Her synes den å utebli, sola som får vondskap til å sprekke: Når mørket sildrer ut, blir det i verden. Dermed blir det fullt av vonde følelser, fantasier og minner inni den tause, lille fortellekroppen. Tidvis kjennes det ekstremt trykkende der inne: «Ingen i dette rommet er glad i meg», forteller hun et sted, et annet sted er mageknipet «smerten til en som kjenner seg skyldig (...)». Eller er det egentlig det forskremte jeget som snakker såpass autoritært? Er det ikke heller tungsinnets skråsikre fatalisme som rår, og selve skammen som taler?