Tupac hinsides Thug Life

Selv nesten 30 år etter å ha blitt skutt i hjel og drept, bare 25 år gammel, er Tupac en av de mest innflytelsesrike rapperne som noensinne har levd. Den vedvarende interessen for Tupac er synlig i noe så enkelt som at han er min 13 år gamle lillebrors store helt, i samtidsrappere som Kendrick Lamars eksplisitte intertekstuelle henvisninger til verkene hans (To Pimp A Butterfly skulle egentlig hete Tu Pimp A Caterpillar), at låta «Changes» kunne bli en halvoffisiell Black Lives Matters-hymne så sent som i 2020, og i det faktum at det bare de siste to årene har blitt sluppet to biografier om ham, henholdsvis Staci Robinsons Tupac Shakur: The Authorised Biography (2024) og Words For My Comrades: A Political History of Tupac Shakur av Dean Van Nguyen fra mai i år.

Words For My Comrades er ikke bare en biografi, men også en kort historie om Black Panthers og svart frigjøringsideologi, en sosialgeografisk oversikt over 1960- og 70-tallets New York og 80- og 90-tallets Los Angeles, en oversikt over hip-hopens utvikling fra venstreradikal spoken word til rapkapitalisme à la Jay-Z og en undersøkelse av Tupacs ideologiske og politiske påvirkning. Boka er et forsøk på å undersøke vekselvirkningen mellom Tupac og verden, for virkningen strekker seg langt utenfor USAs grenser, fra BLM-demonstrasjoner til irske IRA-memes og videre til soldater i Sierra Leone med 2Pac-T-skjorter som uniform og «Thug»-geriljakrigere på Solomonøyene.

I sitt forsøk på å favne både forhistorien, mennesket Tupac og hans mytologiske etterliv blir Words For My Comrades med andre ord svært ambisiøs. Bokas styrke er samtidig dens svakhet: Gjennomgangen av for eksempel Black Panther Partys historie vil framstå noe overflatisk for lesere som alt kjenner den. Likevel tror jeg få vil kjenne til alt som kommer fram om alle de forskjellige sammentvinnede temaene, i tillegg til at syntesen av liv, historie og kultur er elegant og engasjerende i seg selv.

At det her ikke er snakk om en tradisjonell biografi, lar seg kanskje avsløre alt i undertittelen «A Political History [...]». Det tar hele 160 sider før Tupac egentlig er noe tema. Dette henger sammen med at Tupacs mor, Afeni Shakur, var med i lederskapet til Black Panther Party i New York, et faktum med en så sterk intellektuell og politisk innvirkning på Tupac at det er nødvendig å kjenne så vel bevegelsens generelle historie som Afenis rolle i bevegelsen og dessuten hva slags klassemiljø som preger Harlem, der Tupac blir født, dersom en vil forstå hvor han kommer fra, og hvordan det formet ham som artist og menneske. Afenis historie er interessant i seg selv, men kjennes også nødvendig i bokas oppbygning, både på grunn av innflytelsen hennes på Tupac og fordi hun forvaltet det offisielle ettermælet hans til hun døde i 2016.

Da Tupac ble født (1971), hadde Afeni akkurat representert seg selv, mens hun satt i gravid i varetekt, i en rettsak hvor hun som del av «Panther 21» ble beskyldt for konspirasjon og bombing av blant annet politistasjoner. Hun risikerte livstid i fengsel, men vant. Med dette som utgangspunkt vokser Tupac opp først i New York med mor (som etter hvert får et varig problem med crack) og søster, omgitt av både Black Panther-veteraner og småkriminelle, deriblant kortvarig stefar Mutulu, som lenge var ettersøkt for blant annet å ha hjulpet Assata Shakur å bryte ut av fengsel. Senere venter formative år i Baltimore og Los Angeles.

Tross et turbulent hjem er Tupac en smart og nysgjerrig gutt, noe som kommer tydelig fram i en av hans første rapopptredener. 14 år gamle Tupac er med i en rapkonkurranse arrangert av Enoch Pratt Library i Baltimore, og vinner med «Library Rap», en liten ode til biblioteket med linjer som «reading and writing are important to me[,] that’s why I visit the Pratt library». Som elev på Baltimore School for the Arts får han også utviklet talenter i både skuespill, dans og litteratur. Den unge Tupac leser Molière, spiller hovedrollen i Othello og danser ballett til Stravinskijs Ildfuglen, mens han bruker fritiden på å utvikle seg som rapper i tillegg til å engasjere seg i ungdomsorganisasjonen til The Communist Party USA og andre venstreradikale organisasjoner.

Tupac kommer altså fra radikal politikk og personlig fattigdom, samtidig som han jobber iherdig for å bli en kunstner, en syntese som gjennomsyrer debutplata 2Pacalypse Now (1991), med blant annet rapballaden «Brenda’s Got A Baby», om en 12 år gammel jente som blir gjort gravid av et familiemedlem, før hun tvinges ut i sexarbeid og til slutt blir drept: «So she sees sex as a way of leaving hell / It’s paying the rent, so she really can’t complain / Prostitute, found slain, and Brenda’s her name, she’s got a baby», eller «Trapped» om politivold, noe Tupac selv utsettes for bare kort tid etter at plata blir sluppet.

Sammen med berømmelsen, både fra musikk og fra hovedrolleopptredener i filmer som Juice (1992)og Poetic Justice (1993), blir Tupac ofte utfordret på sine brutalt ærlige skildringer av svarte amerikaneres virkelighet; USAs visepresident Dan Quayle forsøker å få debutplata trukket fra markedet. Samtidig lar han eget temperament ta overhånd og havner ofte i voldelige situasjoner, som da han skyter (uten å drepe) to fulle politibetjenter (som ikke er på jobb) og blir frikjent på grunn av selvforsvar, helt i tråd med overdrevne linjer som «I got a Glock named cop killa / So read the papers, another cop caught the vapors» (fra låta «Thug Life», på samarbeidsplata Thug Life: Volume 2).

Samtidig involverer Tupac seg i å stanse gjengkrigen mellom Bloods og Crips i Los Angeles og er med på å forfatte The Code of Thug Life, et regelsett som skal hindre at gjengaktiviteter skader deres lokalsamfunn, og som sammen med Watts-freden faktisk reduserer volden betraktelig. Et lite stykke realpolitikk, som ikke tar sikte på å stanse gjengkriminaliteten, men å minske skaden. Tupac ser nemlig gjengenes aktivitet som et resultat av USAs systematiske undertrykking av den svarte befolkningen. Marxismen og svart frigjøringsideologi blir slik ikke en motsetning til gangsterisme, når gangsterismen blir sett på som et desperat forsøk på å overleve på egne premisser i samfunn utenfor samfunnet. Gangsterismen blir i stedet autonomi og organisert motstand mot politistaten, som hos de bevæpnede Black Panthers, men kun når den ikke fører til de svartes samfunnsmessige selvskading, uttrykt i akronymet Thug Life (som Tupac hadde tatovert over magen): The Hate U Give Little Infants Fucks Everyone, en frase noen lesere vil gjenkjenne fra tittelen til Angie Thomas’ roman om politivold fra 2017, The Hate U Give.

Mer motsetningsfylt blir imidlertid Tupacs forhold til kvinner. I en tid da det knapt fantes kvinnelige rappere, og hvor kvinner i raptekster i alminnelighet enten er usynlige eller sexobjekter, slipper Tupac i 1993 låta «Keep Ya Head Up» på andreplata Strictly 4 My N.I.G.G.A.Z, som i 90-talls rappens sammenheng ikke kan kategoriseres som noe annet enn feministisk i sitt forsøk på å anerkjenne kvinners betydning (imidlertid i deres relasjon til menn, men som kanskje er et nødvendig sted å starte sammenlignet med kvinnesynet i sjangeren for øvrig):

«And since we all came from a woman / Got our name from a woman and our game from a woman / I wonder why we take from our women / Why we rape our women, do we hate our women? / I think it’s time to kill for our women / Time to heal our women, be real to our women / And if we don’t we'll have a race of babies / That will hate the ladies that make the babies / And since a man can’t make one / He has no right to tell a woman when and where to create one».

Samtidig er det godt kjent at Tupac sjelden holdt seg med bare én elsker om gangen (han dater for eksempel Madonna mens han er gift med Keisha Morris) og slipper låter som «I Get Around», om å ligge mest mulig rundt. Der finnes også urovekkende linjer som disse: «It’s a lot of real G’s doing time / Cause a groupy bit the truth and told a lie», sett i sammenheng med at han senere selv skulle dømmes og sitte 8 måneder i fengsel for overgrep (dømt for tafsing, frikjent på de mer alvorlige anklagene) – et faktum jeg tror mange har glemt i dag.

En av styrkene i Nguyens bok er at han ikke er en passiv kronikør, men forholder seg aktivt til motsetningene og diskuterer åpent hvordan man skal forholde seg til Tupac i lys av hans problematiske aspekter. Skal man vekte hans positive bidrag til allmennkulturen eller hans personlige feiltrinn? Kan man feire det ene og samtidig fordømme det andre? Det er ikke til å komme fra at Tupac har en nesten helliget status som byr på styrke og håp for undertrykte verden over, et ikon ofte sett på plakater sammen med Che Guevara eller lokale frigjøringshelter når folket demonstrerer mot urett. Men det unnskylder ikke overgrep.

Fortellingen om Tupac Shakur – de samfunnsmessige og personlige kreftene han kom fra, livet han levde og ettermælet hans verden over – er unektelig interessant. Mens Nguyen tidvis faller i biograffella ved å gå for detaljert inn i likegyldige hendelser som ikke alltid spiller inn i den større fortellinga eller ikke har noen tydelig relevans for forfatterens tese om å vise hvorfor Tupac er «Amerikas siste store revolusjonære figur», løftes boka av at den er så mye mer. Om enn aldri utfyllende i noen av sine temaer, gir den et fascinerende innblikk i flere underbelyste, men viktige deler av USAs politiske og kulturelle historie fra 1960-tallet til i dag. Ingen mennesker befinner seg i et vakuum, særlig ikke så innflytelsesrike personer som Tupac; jeg håper flere biografer kan lære av Nguyens bredt orienterte metode.