Frykten for megateksten

Kjære Joanna

Takk for et spennende og poetisk brev! Du virvler opp mange spørsmål som jeg gleder meg til å diskutere videre i denne brevvekslingen. Ikke minst setter du ord på det også jeg elsker høyest med litteraturen: å møte det som er meg fremmed. Å utvide horisonten.

Jeg svarer deg fra et iskaldt kontor, det er noe med rørene, sommeren virker som en teoretisk størrelse. Du spør meg om hvorfor jeg ble interessert i å lese science fiction, og jeg begynte på et svar som handlet om her og nå. Jeg har jo kastet meg ut i et prosjekt med å lese SF i høst og vinter, godt hjulpet av deg og andre som har gitt meg tips, og det har vært vidunderlig.

Det enkle svaret på spørsmålet om hvorfor jeg leser SF nå, er jo at verden for tida er nokså uutholdelig, og at jeg trengte å lese noe som tar meg ut av den. Andre planeter, andre kjønnssystemer, radikalt andre måter å leve på – ja, takk! Samtidig, og noe paradoksalt, synes det å lese SF også helt nødvendig for å forstå vår egen samtid, som blir mer og mer dystopisk. Groteske rikinger som vil lage arbeidskolonier på Mars, genmanipulering, superintelligente dataprogrammer, hvor har vi hørt det før? I science fiction.

(Jeg lærte nylig at når sikkerhetstjenestene følger med på ulike plattformer for å se etter nye trusler, så kalles det horizon scanning. Å utvide horisonten kan dermed også være en form for beredskap.)

Men svaret ble feil, for jeg har ikke begynt å lese SF nå. Jeg har lest H.P. Lovecraft og Douglas Adams, George Orwell og Aldous Huxley, Margaret Atwood og Emily St. John Mandel. Jeg har også stor sans for norske forfattere som Gunnhild Øyehaug og Thure Erik Lund og Bjørn Vatne, som skriver i randsonene mellom det virkelige og uvirkelige og ikke er fremmede for å åpne en portal her og der.

Jeg har bare ikke tenkt på det som SF, og ikke på meg selv som SF-leser. Hvorfor ikke?

Det er faktisk enda verre enn som så, for her om dagen slo det ned i meg som et lyn at jeg selv har skrevet SF, til og med som noe av det første jeg skrev! Langt nede i pc-ens innvoller fant jeg en håndfull noveller på nederlandsk, i stiv litteraturstudentprosa, en av dem kom til og med på trykk. Den handler om en mann i en framtidsby uten folk som jages av et ansiktsløst overvåkningssystem. En annen er om en gruppe unge mennesker som prøver å finne et slags Atlantis i den amerikanske ørkenen, en by som er sunket i jorda.