Frykten for megateksten

Kjære Joanna

Takk for et spennende og poetisk brev! Du virvler opp mange spørsmål som jeg gleder meg til å diskutere videre i denne brevvekslingen. Ikke minst setter du ord på det også jeg elsker høyest med litteraturen: å møte det som er meg fremmed. Å utvide horisonten.

Jeg svarer deg fra et iskaldt kontor, det er noe med rørene, sommeren virker som en teoretisk størrelse. Du spør meg om hvorfor jeg ble interessert i å lese science fiction, og jeg begynte på et svar som handlet om her og nå. Jeg har jo kastet meg ut i et prosjekt med å lese SF i høst og vinter, godt hjulpet av deg og andre som har gitt meg tips, og det har vært vidunderlig.

Det enkle svaret på spørsmålet om hvorfor jeg leser SF nå, er jo at verden for tida er nokså uutholdelig, og at jeg trengte å lese noe som tar meg ut av den. Andre planeter, andre kjønnssystemer, radikalt andre måter å leve på – ja, takk! Samtidig, og noe paradoksalt, synes det å lese SF også helt nødvendig for å forstå vår egen samtid, som blir mer og mer dystopisk. Groteske rikinger som vil lage arbeidskolonier på Mars, genmanipulering, superintelligente dataprogrammer, hvor har vi hørt det før? I science fiction.

(Jeg lærte nylig at når sikkerhetstjenestene følger med på ulike plattformer for å se etter nye trusler, så kalles det horizon scanning. Å utvide horisonten kan dermed også være en form for beredskap.)

Men svaret ble feil, for jeg har ikke begynt å lese SF nå. Jeg har lest H.P. Lovecraft og Douglas Adams, George Orwell og Aldous Huxley, Margaret Atwood og Emily St. John Mandel. Jeg har også stor sans for norske forfattere som Gunnhild Øyehaug og Thure Erik Lund og Bjørn Vatne, som skriver i randsonene mellom det virkelige og uvirkelige og ikke er fremmede for å åpne en portal her og der.

Jeg har bare ikke tenkt på det som SF, og ikke på meg selv som SF-leser. Hvorfor ikke?

Det er faktisk enda verre enn som så, for her om dagen slo det ned i meg som et lyn at jeg selv har skrevet SF, til og med som noe av det første jeg skrev! Langt nede i pc-ens innvoller fant jeg en håndfull noveller på nederlandsk, i stiv litteraturstudentprosa, en av dem kom til og med på trykk. Den handler om en mann i en framtidsby uten folk som jages av et ansiktsløst overvåkningssystem. En annen er om en gruppe unge mennesker som prøver å finne et slags Atlantis i den amerikanske ørkenen, en by som er sunket i jorda.

Jeg mener, !!!

Hvorfor føles SF fortsatt som noe ukjent, noe jeg føler meg nervøs for å tre inn i som kritiker, tross all denne leflingen med sjangeren?

En del av svaret er nok at jeg aldri helt har forstått hva SF er. Sånn sett kjenner jeg meg igjen i eksempelet ditt, der anmelderen tror det bør være med noe futuristisk teknologi. For meg som humanist har science-biten også vært litt avskrekkende. Når Stanislaw Lem legger ut om egenskapene til plasmahavet i Solaris, eller når Ursula K. Le Guin følger hovedpersonen Shevek dypt inn i teoretisk fysikk i The Dispossessed – for å nevne to fabelaktige romaner som jeg har lest nå nylig – ramler jeg av.

Som leser kan du være turist, til og med romturist, uten forkunnskaper. Som kritiker er det annerledes. I en introduksjonstekst om sjangeren leser jeg om megateksten, som, slik jeg forstår det, er et reservoar av tekster og referanser man bør kjenne til for å kunne forstå og analysere SF. Jeg frykter megateksten. SF har sine egne klassikere, normer og begreper, sine fandoms, messer og litterære priser. Romanene ligner på annen litteratur som jeg kjenner, men noe er også annerledes. En fremmedgjørende likhet.

SF befinner seg liksom litt ved siden av det litterære feltet, hovedstrømsdiskusjonene og klassikerkåringene. Det er jo også litt av poenget.

Da jeg leste Michel Houellebecqs essay om H.P. Lovecraft, som kom ut i norsk oversettelse i fjor, ble jeg slått av at jeg kjente igjen en livsfølelse basert på det å ikke passe inn. Å gjøre det å være en outsider til en identitet; å omfavne det eksentriske og utilpassede i seg selv og gi en langfinger til dem som følger strømmen. Det var det Houellebecq kjente igjen hos Lovecraft: en total avvisning av verden. Et hat mot verden og forakt for dem som trivdes i den.

Jeg var aldri helt der. Men jeg husker å gå fra å være en taper som ikke forsto seg på moten og de sosiale kodene, til å bli en stolt «alto», som vi kalte det, i Nirvana-T-skjorte og med en sær diktsamling i lomma. Frigjøring! Men også – forakt for «saueflokken».

Jeg tror alle subkulturer har denne spenningen i seg: et behov for å skape avstand mellom seg og massene, gjerne ved å dyrke en (felles) identitet som annerledes, kanskje smartere, eller bare rarere. Men også: restene av lengsel etter å høre til, svarte strenger av smerte og raseri. Spenningen kan utløse utrolig kreativitet og skape sterke miljøer, men den kan også føre til bitterhet og portvokteraktige holdninger mot dem utenfor.

Det siste går begge veier. Etter at jeg begynte å plapre om SF-prosjektet mitt, har lesetipsene rent på. Fra litteraturfolk, men også fra gamle venner som jeg sjelden prater om bøker med. Jeg liker ikke ordet «leseskam», som har noe offerrolleaktig ved seg. Likevel er det åpenbart sant at mange lesere av sjangerlitteratur føler at bøkene de leser, ikke er verdt å snakke høyt om – og at den følelsen, bevisst eller ubevisst, jevnlig bekreftes av kritikere.

Det føles likevel som om noe er i ferd med å endre seg. Solaris har blitt diskutert en del, og da Ursula K. Le Guins Mørkets venstre hånd ble nyoversatt til norsk i fjor, førte det til større tekster i flere norske aviser. Jeg leste den for første gang i vinter. At jeg måtte bli 41 år gammel før jeg leste en roman av Le Guin, kjennes utilgivelig. Den har risset spor i sjela, den ble en glipe i vår dumme virkelighet.

Du, Joanna, har jo sagt dette lenge – at SF er en åpning, en måte å utvide verden på. Før hendene mine blir numne (Oslo –10 er min versjon av Le Guins planet Vinter), la meg spørre deg: Hva er det er du ser etter i god SF? Og hvordan kjenner vi det igjen?

Carline