På kant med virkeligheta

Å oppsummere Eike Aalen Øis andre bok, etter diktsamlinga Sy oss inn i duken fra 2023, er litt som å skulle fange innholdet fra ei natt med drømmer. Slik tilfellet ofte er for drømmenes verden, er de sju fortellingene i Intensjon og uskyld en underlig forskyvning av virkeligheta slik vi kjenner den. Eller slik vi tror vi kjenner den.

En anekdote jeg kommer til å tenke på, er fra hvordan The Beatles-albumet Rubber Soul fikk tittelen sin. Fotografen bak det ikoniske albumcoveret projiserte lysbilder på ei papplate slik at bandmedlemmene kunne se for seg det endelige resultatet. I et skjebnesvangert øyeblikk glapp papplata så vidt ut av posisjon. Lysbildet blei dratt utover – de fire ansiktene liksom tøyd ut av sin kjente form, og det var akkurat sånn coveret måtte bli.

Denne anekdoten berører noe av leseopplevelsen i møte med Aalen Øis fortellinger, men ikke formspråket de kommer i. Setningene er stramme snarere enn elastiske; her er det ingen overflødige ord eller poetisk pynt. Samtidig henter forfatteren opp det billedsterke særpreget fra diktdebuten i form av visuelle scener. Med scener mener jeg ikke først og fremst narrative episoder, men scenarier. På kort tid tas leseren inn i sju distinkte premisser, og på små flater utfoldes en hel verden – i noen tilfeller bokstavelig talt.

I en av de mest minneverdige fortellingene, «Øret», kommer Maria til legen med et kløende sår på øreflippen. Langsomt følger vi utviklinga fra legens først avfeiende reaksjon til grundigere undersøkelser med stadig mer sofistikerte mikroskoper. Perspektivet er hos legen, med et nøkternt språk: «Når man er så vant til å se på celler eller bakterier i et mikroskop, reagerer man ikke med vantro når man ser noe annet, man ser det slett ikke.»

Det legen etter hvert få se, er «små, menneskelignende skapninger». Såret vokser og volder Maria stadig større smerter. Et helt forskningsmiljø flokker seg rundt henne for å følge de bitte små skapningene, og hun må holdes unna allmennheten for å få være i fred. Sårene på øret viser seg å være bebyggelse. Landsbyer, dyrka mark og veier – alt med Marias hår og hud som ressurser.