Gyldendal logo
search-button
Av
Sigrid Elise Strømmen
Anmeldelse.
Publisert 11. mai 2026.

På kant med virkeligheta

Eike Aalen Øis forunderlige verdener utfordrer hvordan vi ser vår egen.

Anmeldelse.
Publisert 11. mai 2026.
Av
Sigrid Elise Strømmen

Intensjon og uskyld
Eike Aalen Øi
Noveller, 159 sider
Cappelen Damm, 2026

Foto: Amanda Bødker / Cappelen Damm
Foto: Amanda Bødker / Cappelen Damm

Å oppsummere Eike Aalen Øis andre bok, etter diktsamlinga Sy oss inn i duken fra 2023, er litt som å skulle fange innholdet fra ei natt med drømmer. Slik tilfellet ofte er for drømmenes verden, er de sju fortellingene i Intensjon og uskyld en underlig forskyvning av virkeligheta slik vi kjenner den. Eller slik vi tror vi kjenner den.

En anekdote jeg kommer til å tenke på, er fra hvordan The Beatles-albumet Rubber Soul fikk tittelen sin. Fotografen bak det ikoniske albumcoveret projiserte lysbilder på ei papplate slik at bandmedlemmene kunne se for seg det endelige resultatet. I et skjebnesvangert øyeblikk glapp papplata så vidt ut av posisjon. Lysbildet blei dratt utover – de fire ansiktene liksom tøyd ut av sin kjente form, og det var akkurat sånn coveret måtte bli.

Image

Denne anekdoten berører noe av leseopplevelsen i møte med Aalen Øis fortellinger, men ikke formspråket de kommer i. Setningene er stramme snarere enn elastiske; her er det ingen overflødige ord eller poetisk pynt. Samtidig henter forfatteren opp det billedsterke særpreget fra diktdebuten i form av visuelle scener. Med scener mener jeg ikke først og fremst narrative episoder, men scenarier. På kort tid tas leseren inn i sju distinkte premisser, og på små flater utfoldes en hel verden – i noen tilfeller bokstavelig talt.

I en av de mest minneverdige fortellingene, «Øret», kommer Maria til legen med et kløende sår på øreflippen. Langsomt følger vi utviklinga fra legens først avfeiende reaksjon til grundigere undersøkelser med stadig mer sofistikerte mikroskoper. Perspektivet er hos legen, med et nøkternt språk: «Når man er så vant til å se på celler eller bakterier i et mikroskop, reagerer man ikke med vantro når man ser noe annet, man ser det slett ikke.»

Det legen etter hvert få se, er «små, menneskelignende skapninger». Såret vokser og volder Maria stadig større smerter. Et helt forskningsmiljø flokker seg rundt henne for å følge de bitte små skapningene, og hun må holdes unna allmennheten for å få være i fred. Sårene på øret viser seg å være bebyggelse. Landsbyer, dyrka mark og veier – alt med Marias hår og hud som ressurser.

Intensjon og uskyld
Eike Aalen Øi
Noveller, 159 sider
Cappelen Damm, 2026

Sigrid Elise Strømmen

Født 1990. Litteratur- og filmkritiker. Tidligere redaktør i Bokvennen litterær avis.

Meld deg på Vinduets nyhetsbrev!

Redaktør:
Kontakt:
Utgiver:
Gyldendal Norsk Forlag
Loading...

Premisset er absurd, men på grunn av den langsomme utfoldinga og det likefremme språket skiftes oppmerksomheten bort fra det utrolige og over på de reelle dilemmaene dette byr på – hadde det vært ekte. Er det etisk forsvarlig å la Maria være en bærer for denne sivilisasjonen sjøl om det tærer, etter hvert fatalt, på kroppen hennes? Det er nærliggende å lese fortellinga som en allegori for jordkloden og menneskehetens effekter på den. Samtidig er ikke dette en lesning vi slås i hodet med – den ligger der bare tilgjengelig. Detaljrikdommen holdes hele tida innenfor premissene som er lagt.

En annen slik sivilisasjonsbygging fins i fortellinga «Hullet», hvor et monarkisk tvillingpar kommer til makta. Som barn elska de å grave hull i bakken, og som voksne regenter tar de leken på det største alvor. De setter i gang et storstilt prosjekt for å bygge et hull så djupt som overhodet mulig. I likhet med «Øret» er det en logikk i historiefortellinga som er underlig overbevisende. Nede i hullet vokser det fram et slags samfunn inni samfunnet, som den ene kongen søker seg ned i. Her er det fritt for å lese inn det klassedelte samfunnets potensialer i ly av maktas meningsløse eskapader, men igjen uten at det blir påtrengende.

Legens undersøkende språk fra «Øret» er beskrivende for fortellerstilen i boka for øvrig, som også inkluderer innsikter i personenes følelser. Fra fortellinga «Klassen i blokk 7» om et samfunn som stenges inne av snøen: «Tyr går helt opp på taket for å være litt alene. Han teller etasjene mens han går, femten, seksten, sytten. Det føles godt å stå der oppe. Atten etasjer over snøen.»

Det nedstrippa språket tillater historiene å åpenbare seg med sin egen sannhet, og Aalen Øi mestrer novellekunstens utfordring med å ta leseren raskt inn i teksten. Samtidig understøtter den emosjonelle distansen en tematisk tråd gjennom alle sju fortellinger – nemlig ensomhet og utenforskap.

I alle fortellingene møter vi personer som etter hvert trer ut av teksten, enten ved død eller ved tilbaketrekning. Dermed gjør boka noe mer enn fiffig fantasering; den skaper en dypere følelsesmessig forbindelse til leseren. At Aalen Øi får til dette, er noe av det mer underlige her, nettopp fordi det stramme og likefremme språket er helt på grensa til å bli flatt. Jeg tror, derimot, at hen har lyktes med noe av det vanskeligste å få til i skrift: å skrive fram ensomhetens tilstand.

Når man står utafor og ser inn, kan det meste i vår verden framstå ubegripelig, til og med absurd. Det stilltiende samtykket om hva som er «normalt», er et sosialt lim som forutsetter en viss avslått form for aksept. Med Intensjon og uskyld prikkes vi på skuldra av en som ser verden med andre linser. Papplata vippes ut av posisjon, og nye vyer viser seg.

Av
Sigrid Elise Strømmen

Født 1990. Litteratur- og filmkritiker. Tidligere redaktør i Bokvennen litterær avis.

Fotnoter

    Vinduet logo
    Redaktør:
    • Priya Bains
    Kontakt:
    vinduet@vinduet.no
    Utgiver:
    Gyldendal Norsk Forlag
    Gyldendal logo
    Nyhetsbrev