Imot impotensen

Amerikanske Becca Rothfeld er doktorgradsstipendiat i filosofi ved Harvard, redaktør for litteraturmagasinet The Point, fast kritiker i Washington Post, og har store, runde briller. Grunnen til at jeg nevner det, er en barnslig sammenligning som kommer i neste avsnitt. Denne måneden utga hun sin første bok, essaysamlingen All Things Are Too Small, men hun har fått vel så mye oppmerksomhet for det Reddit kaller en «brutal takedown» av landskvinnen Lauren Oylers essaysamling No Judgment, utgitt et par uker tidligere. Rothfeld nedsabler den fryktede og mer kjente kritikeren Oyler med setninger av typen «All of the fruit that Oyler picks is so low-hanging that she would do better to leave it rotting on the ground.» Sammen med en tilsvarende kritisk anmeldelse i Bookforum, skrevet av Ann Manov, har hun utløst Twitter-storm: folk delvis fryder seg over at nådeløse Oyler får smake sin egen medisin, delvis anklager Manov og Rothfeld for å ha suspekte motiver for kritikken sin. Som misunnelse.

I sitt eget nyhetsbrev, sendt ut 11. april, påpeker Rothfeld at det må være lov for kvinner å kritisere hverandre uten å bli anklaget for misunnelse. Menn har gjort det samme til alle tider! At to kvinner lanserer essaysamling samtidig, dessuten på samme forlag, har lokket for eksempel den britiske avisen The Telegraph til å anmelde utgivelsene (etter en innledning som halvveis unnskylder at anmelderen har latt seg friste til nettopp det). Dessverre er det å sette Rothfeld og Oyler opp mot hverandre en ganske festlig syssel. Ikke fordi de er to kvinner, men fordi det så tydelig lukter av Nerdenes Hevn når bebrillede Rothfeld triumferer over -Oyler, som bor i Berlin og er snappy på Twitter. For er ikke Rothfelds analyser både presise og velskrevne, mens Oylers tøffhet lett kan plukkes fra hverandre til ingenting? Det synes i alle fall The Telegraph.